Fareed Armaly, en kunstner av libanesisk-palestinsk opphav født i USA, har takket nei til den tyske kunstprisen Käthe Kollwitz-prisen 2025. Armaly, som har arbeidet både i USA og Tyskland, takket nei til æren i protest mot den tyske regjeringens undertrykkelse av opposisjonen mot Israels genocid i Gaza og den generelle «kneblingen av forfektere for palestinske rettigheter under folkeretten».

Prisen er oppkalt etter den venstreorienterte tyske kunstneren Käthe Kollwitz (1867-1945). Den deles ut av Kunstakademiet i Berlin, en statlig kunstinstitusjon. Den prestisjetunge prisen deles ut årlig av en jury der medlemmene velges på nytt hvert år, til en visuell kunstner som lever og arbeider i Tyskland, hedret enten for ett enkelt verk eller hele hans eller hennes verk.

Prisen har blitt delt ut siden 1960 og ble nyligst bestykket med € 12 000 ($ 12 400). Blant de nylige mottakerne har vært Candida Höfer, Sandra Vásquez de la Horra, Nan Goldin, Maria Eichhorn og Timm Ulrichs.

Armaly er en tverrfaglig kunstner hvis arbeider inkluderer produksjon av video, lydverk, arkitektoniske inngrep, design, skulptur og storskala installasjoner.

Ifølge hans nettsted, har kunstneren, født i 1957,

stilt ut mye i internasjonale institusjoner og på distingverte plattformer, deriblant Documenta 11 (From/To). Hans kunstneriske praksis omfatter: musikk/kulturpublikasjoner Terminal Zone og R.O.O.M. (1987–89); engasjement med roller og institusjonelle posisjoner, for eksempel i dannelsen av Galerie Nagel (1989–94), kunstner og rådgivende i Project Unité (1993), co-kurasjon og kunstnerproduksjon (? i NowHere, Louisiana Museum, 1995–96); Kunstnerisk leder «haus.0»-program (1999–2002) for Künstlerhaus Stuttgart, og gjestestipendiat, Center for Research Architecture, Goldsmiths (2011–13); utvalgte oppdrag og prosjekter: Shar(e)d Domains, Musée d’art et d’histoire, Genève (2006–07); Empty Fields, SALT, Istanbul (2016), The (re) Orient (1989/2021) mumok, Wien. Samlinger inkluderer nyligst, mumok, Wien.

I hans 1999-arbeid, From/To, en utstilling om Palestinas historie og identitet, forklarte en kommentator, Armaly

samlet et stort antall visuelle og lyddokumenter om Palestinas historie – fra det nittende århundre, den britiske tilstedeværelsen i Midtøsten, til tiden siden 1948 da Israel erklærte sin uavhengighet. Kart, diagrammer, gamle postkort, dokumentar- og fiksjonsfilmer, båndopptak, fakser og spesiallagde nettsider besørger mer informasjon. Showet er ei gullgruve for kulturhistorikere – og absolutt et av de første tilfellene (om ikke det første) av en så omfattende samling av minnene til en berøvet nasjon.

Armaly mottok nyheten om hans utnevnelse for Kollwitz-prisen i juli i fjor. Den 7. august 2024 svarte han akademiet og takket nei til prisen. Det var imidlertid først nylig at institusjonen ga ut en pressemelding som rapporterte om Armalys beslutning. Tjenestemenn erkjente «med respekt og dyp beklagelse» hans beslutning.

Det tyske nyhetsbyrået DPA kommenterte at i hans svar til Armaly sa akademipresident Manos Tsangaris til Armaly at han respekterte kunstnerens beslutning om å avslå prisen.

Samtidig «hevdet Tsangaris at Akademiet, som et fellesskap av kunstnere fra Tyskland og utlandet, uavhengig representerer kunstens interesser i samfunnet og er imot enhver form for sensur, selvsensur eller politisk påvirkning.»

Kunstneren forklarte på hans nettside at Akademiets uttalelse ikke «reflekterte det sentrale resonnementet bak min holdning». Som et resultat, nå som premien og svaret hans hadde blitt offentlig, hadde Armaly bestemt seg for å dele hele hans brev, «for referanse, da det besørger den fulle konteksten og betraktningene bak min beslutning.»

Den generelle bakgrunnen for Armalys helt legitime protest er den ondskapsfulle, antidemokratiske kampanjen ført av den tyske regjeringen, media og det politiske etablissementet mot opposisjon til massemordet i Gaza. Forbundsdagen vedtok for eksempel en reaksjonær «antisemittisme»-resolusjon i november i fjor, der politikerne solidariserte seg med de israelske krigsforbryterne, etter 13 måneder med non-stop bombing og drap:

Vi oppfordrer regjeringen til å fortsette aktivt å gå inn for staten Israels eksistens og legitime sikkerhetsinteresser som et sentralt prinsipp for tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Som WSWS den gang kommenterte, resolusjonen

understreker nok en gang det faktum at den tyske styringsklassen støtter genocid og aldri virkelig har brutt med fascismen. Resolusjonen har ingenting å gjøre med kampen mot antisemittisme eller beskyttelsen av jødiske liv. Det er en høyreekstrem tekst som tar sikte på å forsvare Israels genocid mot palestinerne.

Delstatsregjeringen i Berlin har spilt sin egen skitne rolle i å dekke opp for og forsvare drapet på titusenvis av palestinere, og ærekrenket den kraftulle filmeksponeringen av sionistiske operasjoner på Vestbredden, No Other Land, som «antisemittisk».

I hans brev bekrefter Armaly først at Kollwitz-prisen er «en utmerkelse jeg er beæret over å motta». Han bemerker at siden den er

oppkalt etter den respekterte tyske kunstneren, legemliggjør prisen en arv som oppmuntrer til en helhetlig forståelse av hva som utgjør en kunstners verk. Passende nok anerkjenner den den vedvarende innsatsen og utviklingen av en kunstners verk over tid, som jeg verdsetter.

Men han fortsetter imidlertid, med å si:

Jeg blir tildelt Käthe Kollwitz-prisen i et historisk prekært øyeblikk, preget av en urovekkende trend av sensur i Tyskland. I flere år nå har det vært et sterkt politisert, reaksjonært skifte i offisiell kulturpolitikk, med siktmål å kneble forfektere for palestinske rettigheter under folkeretten. Skiftet har ført til at ei voksende liste over offisielle kanselleringer – utmerkelser, bokpriser, utstillinger, undervisningskontrakter, panel- og forelesningsinvitasjoner – for ei rekke forskere og kunstnere med ulike solidariteter og tilknytninger har blitt normalisert. Til tross for mange åpne brev av opposisjon signert av forskere fra alle bakgrunner, forente i argumenter mot disse formene for sensur som utålelig innblanding og virkemidler for å kneble stemmer, vedvarer denne praksisen.

Armaly fortsetter:

I en slik kontekst av intimidering synes liberale kulturinstitusjoner å ta i bruk selvtilfredshet og selvsensur. Alt dette, bevisst eller ubevisst, utgjør strukturelt den pågående dehumaniseringen av palestinere ved å skjule og abstrahere deres handlefrihet og stemme.

Käthe Kollwitzs hundreårgamle oeuvre og biografi avslører en kompleks forståelse av hvordan det personlige og politiske smelter sammen med temaer som kunst, rettferdighet og det sosiale domenet. Mens hennes kunstverk fokuserte på å påkalle sympati for de som ble gjort stemmeløse og maktesløse – historisk, materielt og strukturelt – aktiverte hennes handlinger kunstnerens rolle med en fornemmelse av forpliktelse.

Armaly avslutter med å påpeke at det hadde vært mange perioder i løpet av hans karriere som kunstner da han med glede ville tatt imot æren.

Men på dette historiske tidspunktet er jeg ikke i stand til å innrette meg med noen institusjon som opererer under det nåværende kulturpolitiske rammeverket til den tyske regjeringen. For å opprettholde min stemme som kunstner og snakke meningsfullt gjennom deres handling av anerkjennelse, må jeg takke nei til denne prisen.