Hvis du vil ha politikken til det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), kan du også stemme på De grønne. Det er egentlig kjernebudskapet i Robert Habecks 10-punktsplan «Sikkerhetsoffensiv for Tyskland», som ble presentert mandag. I den oppfordrer kanslerkandidaten til partiet De grønne til en utvidelse av angrepene på flyktninger og fyrer opp den høyreorienterte agitasjonen mot migranter som har kjørt på alle kanaler i flere uker, og dominerer valgkampen for denne månedens føderale valg.

I introduksjonen til hans plan skriver Habeck:

Vi må øke sikkerheten i landet for alle – med eller uten migrasjonshistorie. ... Sikkerhetsmyndighetene trenger personellet, teknologien og fullmaktene for å pågripe voldelige kriminelle, spore opp terrorister i god tid og avdekke angrepsplaner. En sikkerhetsoffensiv inkluderer også skritt for ytterligere å redusere og begrense irregulær migrasjon.

Det som selges her som «sikkerhet i landet for alle» er typisk høyreorientert lov-og-orden-sjargong. Akkurat som AfD utnytter Habeck også bevisst angrepene fra utenlandske gjerningsmenn til propagandaformål for å skape en stemning av usikkerhet og frykt for angivelig voldelige flyktninger.

Forslagene om å trappe opp politistatens repressive fullmakter er faktisk rettet mot hele arbeiderklassen. Målet med dette er ikke «sikkerhet for alle», men elitenes sikkerhet mot en storm nedenfra. Samtidig skal arbeidernes misnøye rettes mot flyktninger slik at den ikke påvirker den sosiale krisas faktiske opphavsmenn – styrerne og aksjonærene.

De grønne reagerer dermed på masseprotestene mot høyredreiningen som har brutt ut siden Kristelig-demokratene (CDU) slo kreftene sammen med AfD i Forbundsdagen. Deres respons er ikke å snu ryggen til den høyreorienterte CDU-lederen og tidligere Blackrock-representantskapslederen Friedrich Merz, men å kaste seg rundt halsen hans.

Habecks plan sier bokstavelig talt: «En slik brei sikkerhetsoffensiv må forhandles mellom demokrater – ikke med høyreekstreme og ikke under trusselen om samarbeid med høyreekstreme. Min hånd var og er utstrakt for samtaler.»

Det CDU ønsker å realisere sammen med AfD kunne like gjerne oppnås med De grønne, tilbød Habeck i klare ord. Med hjelp fra de selverklærte «demokratene» kan grunnleggende demokratiske rettigheter også undergraves uten å skitne til fingrene med AfD-fascistene. Slik håper også De grønne bedre å kunne kontrollere motstanden mot høyreskiftet.

I 10-punktsplanen, som Politico har publisert i sin helhet på nettet, foreslår Habeck flere tiltak for å trappe opp statens repressive fullmakter: En «håndhevelsesoffensiv» for over 170 000 utestående arrestordrer i Tyskland; «flere fullmakter for sikkerhetsmyndighetene», inkludert automatisert dataanalyse og biometrisk ansiktsgjenkjenning på internett for det føderale politiet, Bundespolizei, og for Bundeskriminalamt; mer personell, moderne teknisk utstyr og fullmakter for det føderale politiet; og «en samarbeidsplikt for føderale og delstatsmyndigheter», som ville føre til enda tettere integrering av sikkerhetsorganene.

«Alle asylprosedyrer må drastisk framskyndes,» ifølge Habeck. Samtidig oppfordrer han til at asylsøkere testes for psykiske lidelser under deres første medisinske undersøkelse for å oppdage antatt «potensiell risiko» på et tidligere tidspunkt. I realiteten skaper dette enda et middel for å sortere ut og deportere traumatiserte og psykisk nødlidende krigsflyktninger på et tidlig tidspunkt.

«Ikke-tyske farlige personer» skal «konsekvent» deporteres ved å samarbeide bedre med opprinnelseslandene – det vil si, med de ofte kriminelle regimene som folkene nettopp har flyktet fra.

De grønne ønsker å dempe ankomsten av flyktninger først og fremst ved å utvide Festning Europa. En «effektiv inneslutning av irregulær migrasjon ved EUs ytre grenser» bør skje ved «umiddelbart å implementere» reformen av Det felles europeiske asylsystemet (CEAS).

Vedtatt av EU-organene i mai 2024 betyr CEAS en de facto avskaffelse av retten til asyl. Den hermetiske forseglingen av Europas ytre grenser skal resultere i at flyktninger gjennomfører deres asylprosedyre utenfor EU i lukkede, militært bevoktede interneringssentre.

«Håndheving av europeisk lov» er et annet punkt i Habecks plan. Han tar til orde for tøffere handling mot EU-stater som ikke følger Dublin-reglene. I henhold til disse forskriftene, som ikke ble innført for å beskytte flyktninger, men for å sikre deres raske tilbakeføring, er landene der flyktningene først satte sin fot på EUs jord ansvarlige for dem, det vil si grensestater som Hellas og Italia, ikke Tyskland.

I det siste punktet etterlyser De grønne flere «migrasjonsavtaler» med opprinnelseslandene for å deportere flyktninger og i stedet tiltrekke «trengende dyktige arbeidere og arbeidskraft». Disse perfide avtalene tjener først og fremst styringsklassen for å bringe utvalgte migranter inn i landet som kan utnyttes til lave lønnskostnader og dårlige arbeidsbetingelser.

Selv om De grønnes aggressive «sikkerhetsoffensiv» tilsynelatende er rettet mot migranter, må den forstås som et angrep på hele arbeiderklassen. Den egentlige bakgrunnen for denne offensiven er den militære oppbyggingen som regjeringen må skyve gjennom på bekostning av arbeidende mennesker og mot deres vilje.

Økonomiminister Habeck, som nylig sågar oppfordret til en tredobling av militærutleggene, og hans partikollega utenriksminister Annalena Baerbock har stått i spissen for de siste årenes forhatte pro-krig og innstrammingspolitikk i koalisjonsregjeringen sammen med sosialdemokratene (SPD).

De grønne kombinerer arroganse og hykleri med åpen forakt for arbeiderklassen. De representerer interessene til den velstående øvre middelklassen, som tidligere prydet seg med tomme fraser om «fred», «menneskeverd» eller «mangfold», men i dag skamløst og provoserende implementerer en politikk for frenetisk opprusting av Bundeswehr (de væpnede styrker), stadig mer repressive tiltak hjemme, masseoppsigelser og angrep på migranter.

Habeck selv oppsummerte på en treffende måte hans fiendtlighet mot arbeiderklassen i et skuespill, «Neunzehnachtzehn» («1918»), om sjømennenes opprør i Kiel på slutten av den første verdenskrig. Forfattet sammen med hans kone Andrea Paluch glorifiserer Habeck den høyreorienterte SPD-politikeren Gustav Noske, som kalte seg selv «blodhunden».

Under Novemberrevolusjonen i 1918 fikk Noske, i allianse med generalene, de opprørske sjømennene og soldatene blodig undertrykt og de revolusjonære Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht myrdet. «Noen må være blodhunden,» hadde Noske selv sagt. Han ble minister for Reichsarmé og mobiliserte de høyreekstreme Freikorps mot streiker og opprør.

I hans skuespill fra 2008 valgte Habeck ikke bare denne blodhunden som hans helt, men erklærte også åpent i et intervju med programmet Deutschlandfunk Kultur at han så seg selv i Noske. Habeck hevdet at Noskes «passering av tøylene» mellom revolusjon og orden var en «metafor for det daglige strevet som De grønnes føderale styreleder». Han sa han hadde innlemmet hans egne politiske erfaringer i stykket.

Habecks 10-punktsplan utstråler Noskes ånd. Som økonomiminister er Habeck en av de sentrale personene som er ansvarlige for den sosiale elendigheten som råder i Tyskland i dag. Nå prøver han å rette det voksende raseriet mot de svakeste: flyktningene. Og han signaliserer til styringsklassen at han er beredt til å undertrykke opposisjonen mot sosiale nedskjæringer, fascisme og militarisme, om nødvendig, med brutale politistatsmetoder.