Siden USAs president Donald Trump først reiste hans truede 25 prosent toll på importer fra Canada, har canadisk politisk, media og offentlige liv vært dominert av en syndflod av reaksjonær, flaggviftende nasjonalistisk propaganda. Ledende i å proklamere at «vi er alle i dette sammen» – det vil si milliardærer og arbeidere, de politiske representantene for big business i føderale og provinsielle regjeringer og befolkningen som helhet – har vært landets store fagforeninger og fagforbund.

Trump utstedte lørdag 1. februar en utøvende ordre som påla, med virkning fra tirsdag 4. februar, 25 prosent toll på alle canadiske og mexicanske importer, bortsett fra canadisk energiimport, som ville være underlagt en lavere tollsats på 10 prosent. Timer seinere kunngjorde den canadiske statsministeren Justin Trudeau i en fjernsynskringkastet nasjonal tale gjengjeldene tollsatser på varer for $ 155 milliarder.

Selv om den amerikanske presidenten inngikk en avtale med Trudeau i siste øyeblikk på mandag for å sette tollsatsene «på pause» i én måned, har amerikansk imperialismes globale handelskrig bare begynt. Ingen i Canadas politiske etablissement tror trusselen om toll har blitt permanent fjernet.

Trump har inngått en lignende kortsiktig avtale med Mexicos president Claudia Sheinbaum.

Begge avtalene var betinget av militariseringen av Nord-Amerikas grenser. Men Trump har gjort det klart at hans forlangender går mye lenger, blant annet ved å gjenta oppfordringen om at Canada skal bli USAs 51. delstat.

Den nordamerikanske tollkrigen er en reaksjonær konflikt, som føres av rivaliserende nasjonalt baserte kapitalistklikker for markeder, profitter og investeringer. Den oppstår fra den stadig dypere krisa i verdenskapitalismen, og det er arbeidere – canadiske, mexicanske og amerikanske – som vil betale prisen for den i form av tap av arbeidsplasser, prisstigninger og sosiale forstyrrelser.

Tollsatser belastes på importerte varer når de krysser grensa, som betyr at selskapet som importerer varene har ett av to valg å foreta når det innføres tollsatser. De kan enten øke prisene for deres produkt og velte kostnadene over på forbrukerne, eller de kansellerer importordren, reduserer produksjonen og driver arbeidere ut av arbeid.

CLC- og CUPW-lederne går sammen med Trudeaus streikebrytersjef

Arbeidere som er under noen illusjoner om klasseinteressene bak den flaggviftende «Team Canada»-blitzen bør legge merke til det faktum at Canadian Labour Congress (CLC), Canadas største forbund av fagforeninger, holdt et møte med sitt nasjonale styre søndag kveld med deltakelse av streikebrytersjefen Steven MacKinnon, for å diskutere hvordan de best kan bistå regjeringen og big business med å forsvare canadisk kapitalisme.

Som arbeidsminister i Trudeaus Liberal-regjering intervenerte MacKinnon direkte i fire arbeidskonflikter for å forby streiker med vilkårlige ordrer de siste seks månedene av 2024. Det effektive forbudet mot streiker fra MacKinnon og Trudeau-regjeringen, som fagforeningene nå hevder er nære allierte i å respondere på Trumps tollsatser, er rettet mot å pålegge et massivt angrep på offentlige tjenester, og sløying av arbeideres rettigheter og vilkår i offentlig og privat sektor.

MacKinnons ordrer, basert på et oppkok av en nytolkning av de antidemokratiske fullmaktene i Seksjon 107 i Canadas Arbeidskodeks, inkluderte avsluttingen av en månedslang streik av 55 000 postarbeidere i desember, og streiker av 9 300 jernbanearbeidere ved operatørene Canadian National og Canadian Pacific Kansas City. Dette stoppet ikke Jan Simpson, president for Canadian Union of Postal Workers (CUPW), fra å bli med på søndagens møte med MacKinnon.

Canadas fagforeningsbyråkrater bruker den mest vulgære og reaksjonære nasjonalistiske bordbankingen i deres forsøk på å slepe arbeidere inn bak selskaps-Canada i dens handelskonflikt med sine amerikanske rivaler. Mandag utstedte CLC en bitter fordømmelse av alt amerikansk, som implisitt angrep Trudeau-regjeringen for ikke å gå langt nok med sine gjengjeldelsesforslag. CLC hadde som overskrift på sin uttalelse, «Kutt av amerikansk energi og ressurser nå: Ingen energi, ingen kritiske mineraler, ingen olje og gass.»

Fagforeningsbyråkratenes «militante» oppfordring om å implementere omfattende gjengjeldelsestiltak når interessene til canadisk imperialisme står på spill, besørger en slående kontrast til den sløve likegyldigheten de viser når arbeidernes rettigheter er under angrep.

I desember 2024, da MacKinnon forbød postarbeidernes streik, for å rydde veien for en massiv restrukturering av postvesenet, inkludert «Amazonifisering» av arbeidspraksisen, tok det CLC tre dager å avgi en uttalelse. Som et supplement til Simpson og CUPW-ledelsens handlinger med ensidig å håndheve en overgivelse til tilbake-til-arbeid-ordren til tross for massesentimentet for trossing, behandlet CLCs uttalelse streikens nedstenging som et fullført faktum. Den kom ikke med noe forslag til handling til støtte for postarbeiderne, og oppfordret bare Trudeau, hvis minoritetsregjering fagforeningene har støttet, til å reflektere over den åpenbart illegale anvendelsen av Seksjon 107 for å undertrykke arbeidernes kamper.

Men nå, imidlertid, med tollsatser som truer med å kutte inn i Canadas selskapers markeder og profitter, kommer CLC ut med alle våpen trukket. Når det gjelder arbeidere som intervenerer for å forsvare deres jobber og arbeidsbetingelser, står fagforeningsbyråkratene fast på at arbeiderne må overholde kontrakter. Oppfordringer til sympatiakjoner, enn si en generalstreik, gjør dem rasende. Men når det gjelder å forsvare canadisk kapital, er de beredt til å tåle at selskapskontrakter blir kastet til side og at rørledninger og annen infrastruktur stenges ned.

Der den avslørte byråkratiets fiendtlighet mot arbeidere på begge sider av grensa, forlangte CLC-erklæringen: «USA må føle umiddelbar smerte,» likegyldig til det faktum at «smerten» de foreslår ville bli båret av amerikanske arbeidere gjennom eksploderende energiregninger og priser ved bensinpumpa. Når det gjelder mexicanske arbeidere, ble de ikke engang verdiget en omtale, selv om rundt 5 millioner jobber der er truet av Trumps tollsatser. Dette er typisk for Canadas fagforeninger, som er beryktet for å oppildne den mest reaksjonære sjåvinismen og regelrett rasisme mot mexicanere, for eksempel under Unifors kampanje for å «redde» GMs bilfabrikk i Oshawa.

At det ikke ville gå canadiske arbeidere noe bedre dersom CLC får sin vilje ble understreket av møtet med MacKinnon og den positive henvisningen i handelskrigserklæringen den 3. februar til Liberal-regjeringens politikk ved starten av pandemien. Ifølge CLC-uttalelsen bidro regjeringens politikk «til å stabilisere vår økonomi». Under de tidlige stadiene av Covid-19-pandemien overførte Trudeau-regjeringen, støttet av CLC og selskaps-Canada – i det CLC-president Hassan Yussuff på den tiden kalte en «samarbeidsfront» – $ 650 milliarder bokstavelig talt over natta til bankene og store selskaper. Arbeidere ble permittert i massevis og betalt småpenger på $ 500 i uka for en kort periode, men denne støtten ble raskt redusert da den føderale regjeringen og hele det politiske etablissementet omfavnet en politikk for masseinfeksjon og død for å underbygge selskapsprofitter.

Tallrike studier har vist den dramatiske veksten av milliardærenes formuer siden 2020. I samme periode har fattigdom og hjemløshet økt, og offentlige tjenester har skjenet mot kollaps, på grunn av inflasjonsdrevne reallønnskutt, den kraftige renteøkningen og offentlige «post-pandemi» innstramminger.

Unifor kaver for «nasjonal enhet» for å «redde vårt land»

Unifor, Canadas største fagforening i den private sektor, er minst å likestille med CLC når det gjelder å formidle nasjonalistisk gift. Unifor-president Lana Payne, som har sluttet seg til Trudeaus korporatistiske Råd for Canada-USA relasjoner sammen med selskapsdirektører og regjeringsministre, erklærte lørdag: «Jeg tror Trump har undervurdert canadierne. Han har ikke klart å innse at han har forent og forarget en hel nasjon som er beredt til å slåss for å forsvare hver eneste arbeidsplass i dette landet ... Vi må treffe alle mulige tiltak – utnytte hver eneste unse av kreativitet vi har – for å bygge en sterk, motstandsdyktig og mangfoldig økonomi for aldri igjen å bli holdt som gissel av Amerika.»

Etter mandagens midlertidige utsettelse i innføringen av toll og mottoll, forskanset Payne seg på hennes nasjonalistiske haranger, og proklamerte at alle måtte slå seg sammen for å «redde» Canada. «Jeg tror for Canada, akkurat nå, alt har endret seg for alltid. Dette er et stort vendepunkt for vårt land. Vi er et suverent land, og vi må beskytte canadiske arbeidere og landet vårt, akkurat nå.»

Selgere av nasjonalistisk slangeolje som Payne og hennes forgjenger, den korrupte Covid-profittøren Jerry Dias, har aldri «beskyttet» arbeidere i Canada, men bare kapitalistene. Unifors forgjenger, Canadian Auto Workers, delte seg fra United Autoworkers for 40 år siden på grunnlag av løgna at den billigere canadiske dollaren og et mer «militant» fagforeningslederskap ville tillate dem å forsvare «canadiske jobber». I stedet, i et kappløp mot bunnen med UAW, satte de arbeidere på begge sider av grensa opp mot hverandre ved å promotere canadisk og amerikansk nasjonalisme, mens de globalt mobile bilprodusentene lo hele veien til banken. Titusenvis av bil- og produksjonsjobber har gått tapt, fabrikker har stengt ned og lokalsamfunn blitt ødelagt av runde etter runde med innrømmelser forhandlet og godkjent av fagforeningene, på grunnlag av denne nasjonalistiske strategien, som fagforeningsbyråkratiet nå ønsker å intensivere.

Fagforeningene roper kanskje høyest om nødvendigheten for canadisk «nasjonal enhet», men dette må på ingen måte tas som et tegn på at de er imot en avtale med Trump. Canadisk nasjonalisme, og dens tvilling, Quebec-separatismen, har i flere tiår tjent som ideologiske våpen i hendene på landets imperialistiske borgerskap for å holde arbeidere over hele Nord-Amerika splittet, samtidig som de har sikret Canadas plass som den amerikanske imperialismens juniorpartner i dens kriger for plyndring og erobring rundt om i verden. Trudeau, Conservative-lederen Pierre Poilievre og fagforeningslederskapene ønsker framfor alt å fortsette denne alliansen under Trump. Dette er grunnen til at den fagforeningsstøttede Trudeau-regjeringen vedtok ei pakke på $ 1,3 milliarder for å håndheve Trump-type tiltak ved grensa mellom Canada og USA, og hvorfor alle partier i parlamentet ønsker å øke militærutleggene til minst 2 prosent av BNP og delta i imperialistkriger over hele verden.

United Steelworkers, som teller over 1 million medlemmer på tvers av hele Nord-Amerika, deriblant 225 000 i Canada, forsterket i en uttalelse fra deres internasjonale president David McCall fagforeningsbyråkratiets beredskap til å stå i fremste rekke i en handelskrig mot Kina: «Canada har vist seg gang på gang å være en av våre sterkeste partnere når det kommer til nasjonal sikkerhet, og våre økonomier er dypt integrerte.»

«Nøkkelen til å eliminere urettferdig konkurranse, konfrontere global overkapasitet i viktige sektorer og stoppe strømmen av urettferdig omsatte produkter som kommer inn i Nord-Amerika er målrettede tollsatser mot land som bryter våre handelslover og større koordinering med våre pålitelige allierte – ikke omfattende handlinger som undergraver viktige relasjoner.»

World Socialist Web Site har gjort det klart at arbeidere bestemt må avvise alle bestrebelser for å gjete dem inn bak de konkurrerende interessene til det amerikanske og det canadiske borgerskapet i den nåværende handelskrigen. Som vi skrev mandag,

De må med forakt avfeie de rivaliserende falske påstandene fra Trump og Trudeau om at de slåss for «amerikanske» og «canadiske» jobber, og erklære med én stemme: «Dette er ikke vår krig, og vi vil ikke la oss tvinge til å betale for den.»

De må slå kreftene sammen i en forent bevegelse av den nordamerikanske arbeiderklassen, gjennom utviklingen av grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningsapparatet, som del av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Disse komitéene vil organisere motstand mot styringsklassens krav om «ofre» i form av massenedskjæringer, innrømmelser og sletting av offentlige tjenester og sosiale programmer.

Opposisjon mot handelskrig og dens ødeleggende innvirkning på arbeiderklassen må tilføres et sosialistisk internasjonalistisk program, der hovedprinsippene er opposisjon mot imperialistkrig og antiimmigrant sjåvinisme.