Storbritannias statsminister sir Keir Starmer møtte mandag EU-ledere og bekreftet britisk imperialismes rolle som en iherdig støttespiller for Donald Trumps amerikanske presidentskap.

Starmer var den første britiske statsministeren som talte til et møte av EU-ledere siden Storbritannias bitre fratredelse fra blokka, etter referendumet om å forlate blokka i 2016. Hans opptreden ble presentert som del av hans erklærte intensjon – del av Labours pitch til styringseliten i fjorårets generalvalg – å «tilbakestille» relasjonene mellom Storbritannia og EU.

Møtet med Det europeiske rådet ble kalt for å diskutere spørsmål om sikkerhet og forsvar: spesifikt, som Financial Times bemerket, en «foreslått sikkerhets- og forsvarspakt» mellom EU og Storbritannia «som også vil dekke områder som å takle illegal migrasjon» og «ventes å bli pakket inn i breiere Storbritannia-EU-forhandlinger i løpet av de kommende månedene».

Disse forslagene har blitt gjort mer presserende for Europas styringsklasser av Trumps «America First»-presidentskap, hans forlangender at europeiske NATO-medlemmer øker forsvarsutleggene til 5 prosent av BNP og trusler om å pålegge europeiske varer tollsatser på opptil 10 prosent.

Trumps militære utenrikspolitikk er problematisk for både Storbritannia og EU, og truer en reduksjon av USAs støtte gjennom NATO når de europeiske maktene er dårlig utstyrt til å opprettholde Ukraina-krigen selv.

EU anser dette som katastrofalt, etter å ha vært alliert med Biden-administrasjonens krigspolitikk mot Russland. Donald Tusk, den polske statsministeren, bønnfalte Trump å fortsette denne agendaen, samtidig som han fortsatt intensiverer konflikten med Kina, som Trump krever, og sa: «Gitt trusselen fra Russland og Kinas ekspansjon, har vi [EU og USA] ikke råd til å bli splittet.»

Samtidig ansporer amerikansk politikk diskusjoner om en europeisk militærstyrke, ettersom kontinentets hovedmakter – Tyskland, Frankrike, Italia og Polen – alle øker ressursstrømmen til militæret.

Starmer har forsøkt å posisjonere Storbritannia som en ledende stemme for større europeiske militærutlegg, som det håpes vil overbevise Trump om å opprettholde amerikanske forpliktelser i teatret gjennom NATO, og derfor motvirke trekk i retning en uavhengig europeisk militærpolitikk. Men dette er vanskelig gitt at Storbritannias egne militærutlegg faller etter.

Der han ankom Brussel sa Labour-lederen på en felles pressekonferanse med NATO-sjef Mark Rutte: «Vi må herde Europas forsvar», inkludert ved å «overta mer av byrden» som nå bæres av USA. Men han måtte erkjenne at mens Storbritannia var «stolt av å være en ledende NATO-alliert... Våre forsvarsutlegg er selvfølgelig 2,3 prosent av BNP... vi arbeider hardt for å sette kursen for 2,5 prosent.»

Hva angår tollsatser gjorde Trump-administrasjonen et skille mellom Storbritannia og EU. Mens han erklærte at Storbritannia var «ute av linja» over sin handel med USA, sa Trump han trodde noe «kunne utarbeides». EU ble i mellomtiden beskrevet som «en avskyelighet» som «definitivt» ville vært på mottakersiden av tollsatser «fordi de virkelig har utnyttet oss, vet dere, vi har et underskudd på over $ 300 milliarder.»

Som respons lovet den franske presidenten Macron at «dersom vi blir angrepet i form av handel, vil Europa – som en sann makt – måtte stå opp for seg selv, for å bli respektert.» Tysklands kansler Olaf Scholz erklærte: «En ting er klart: som et sterkt økonomisk område kan vi forme våre egne affærer og også respondere på tollpolitikk med tollpolitikk.»

Starmer nektet poengtert å støtte EU i enhver handelskrig med USA, og uttalte til Det europeiske råd: «Hvis dere ser på våre [Storbritannias] vitale interesser, er det virkelig viktig at vi arbeider både med [USA og EU] og at vi ikke ser det som enten-eller... Begge disse relasjonene er veldig viktige for oss. Vi velger ikke mellom dem.»

Downing Street var like lite villig til å kritisere Trumps trusler om å annektere Canada og Grønland.

Politicos London-desk rapporterte at Starmers «talsperson ikke ønsket å diskutere mye annet om Trump – inkludert hans trusler om Grønland eller hans tollangrep på andre nasjoner». Den la til at på spørsmålet om hvorvidt Storbritannia ville stå opp for Canada, en Commonwealth-venn, i kampen mot MAGA-tollsatser, ønsket ikke talspersonen å diskutere handelsforbindelser mellom andre nasjoner.

Storbritannias utenriksminister David Lammy var nær ved å støtte trekket i et tidligere intervju, der han 9. januar sa til Sky News at han «ikke var ute etter å fordømme vår nærmeste allierte» på grunn av hans kommentarer på Grønland. Trump, svermet Lammy, hadde et mandat: «77 millioner mennesker stemte på ham. Opp i nesten alle klassifiseringer, inkludert, forresten, afrikaner-amerikanere og latinoer.» Og det mandatet var sentrert om «Amerikas nasjonale økonomiske sikkerhet».

Hvis den amerikanske presidenten «reiste anliggender, relatert Panamakanalen, og... Grønland», var det fordi «bak dette sitter det faktisk ganske seriøse nasjonale sikkerhets- og økonomiske anliggender».

Starmer og Lammys kommentarer bekrefter Labour-regjeringens desperasjon etter å opprettholde Storbritannias «spesielle relasjon» til USA, som framhevet av deres ideologiske forgjenger Tony Blair etter å ha tiltrådt embetet i 1997. Hans støtte til krigene i Serbia, Afghanistan og Irak gjorde det klart fra begynnelsen at den eneste rollen Storbritannia ville få lov til å spille av Washington var den som provokatør og angrepsbikkje.

I dag videreføres Labours ønskede USA-Storbritannia-partnerskap under betingelser der fascisten i Det hvite hus har erklært krig mot verden.

Starmer ble utviklet i blairist-fløyen av Labour Party og hadde etablert tette bånd med vesentlige aktører i Washington allerede før han ble parlamentsmedlem i 2015, i løpet av årene som sjef for påtalemyndigheten, Crown Prosecution Service (2008-2013). Han utkjempet generalvalget i 2024 og lovet at Labour, som «NATO-partiet», ville fortsette å støtte Tory-regjeringen for den USA-ledede NATO-krigen mot Russland – Biden-administrasjonens viktigste interesse.

Men da det ble klart at Trump kunne vinne valget i november, var det påkrevd en kraftig rekalibrering av den nå Labour-regjeringen.

Dette var grunnlaget for møtet mellom Trump, Starmer og Lammy i Trump Tower i New York i slutten av september. Ingenting skulle forhindre den nødvendige tilnærmingen, ikke engang Lammys beskrivelse av Trump noen år tidligere som «forvirret, uærlig, xenofobisk, narsissistisk», «ingen venn av Storbritannia» og «en kvinnehatende, nynazi-sympatiserende sosiopat».

Lammy bøyde sitt kne og sa i november i fjor at hans tidligere kommentarer var «gamle nyheter». Han hadde vært en backbencher da han fordømte Trump, mens nå «er jeg utenriksminister. Det er ting jeg vet nå jeg ikke visste den gang.» Nemlig at Trump er «en vi kan bygge en relasjon med i vår nasjonale interesse».

Siden den gang har Trump berømmet Starmers løfte om å framskynde dereguleringen av den britiske økonomien på vegne av big business. I mellomtiden har hans støttespillere – spesielt oligarken Elon Musk, som har støttet Nigel Farages parti Reform UK – lansert angrep på Labour-regjeringen med siktemål å flytte britisk politikk lenger til høyre, og piske Downing Street inn på rekke, spesielt mot EU.

Labours vilje til å gjøre som det blir fortalt har nå blitt belønnet ved at Trump-administrasjonen godtok en annen ledende blairist, lord Mandelson, som Storbritannias ambassadør til USA.

Mandelson, lenge en talsmann for tette forbindelser med EU, hadde tidligere kalt Trump ei «bølle» og «hensynsløs, og en fare for verden».

I forkant av hans bekreftelse sa Mandelson til Fox News at han ikke bare «betraktet mine kommentarer om president Trump som dårlig vurderte og feil», men at Trump hadde vunnet «ny respekt» med hans kryssild av utøvende fascistordrer, for «dynamikken og energien som han tilnærmet seg ikke bare valgkampen med, men også regjeringen».