USAs president Donald Trump oppnådde mandag separate arrangement med Mexico og Canada – Washingtons «frihandels»-partnere i mer enn tre tiår – for å sette «på pause» hans innføring av vidtrekkende tollsatser.

Alle importer fra Mexico og Canada, USAs to største handelspartnere, skulle ha vært pålagt tollsatser på 25 prosent fra kl. 12:01 tirsdag, med unntaket av importert canadisk olje, elektrisitet og andre energiprodukter. De skulle ha vært pålagt 10 prosent toll. De gjengjeldende tollsatsene annonsert av Canada og Mexico er nå også på tilværende måte suspendert.

Trumps globale handelskrig er imidlertid langt fra over. Den har ikke engang blitt satt «på pause».

Trumps 10 prosent toll på alle kinesiske importer, som kommer på toppen av det store utvalget av tollsatser som allerede er pålagt kinesiske varer av den første Trump- og Biden-administrasjonen, vil tre i kraft som planlagt tidlig tirsdag morgen.

Trump fortsetter også trommevirvelen av trusler mot Den europeiske union (EU), som han har lovet «snart» å pålegge tollsatser over hele linja.

Og tollsatsene satt «på pause» vil fortsatt henge som et Damokles-sverd over både Canada og Mexico.

Begge land kan i løpet av de neste 30 dagene forvente å bli konfrontert med en kryssild av handels-, energi- og investeringspolitikk, grensesikkerhet, utenrikspolitikk, og i Canadas tilfelle militærutlegg og kontinentale «forsvars»-forlangender.

Trump anser, som han allerede har gjort klart, de initielle forsikringene han har hentet ut av Ottawa og Mexico by for nye tiltak for å stoppe «oversvømmelsen» av USA med migranter og fentanyl – det angivelige målet med tollsatsene under de utøvende ordrene han utstedte sist lørdag – for å være ikke mer enn en liten forskuddsbetaling.

Overenskomstene med Mexico og Canada inkluderer utplassering av ytterligere styrker til begge grensene, som vil bli stadig mer militariserte. Mexicos president Claudia Sheinbaum gikk med på å utplassere 10 000 tropper fra Den mexicanske nasjonalgarden til landets nordlige grense, mens Trudeau er forpliktet til å utplassere 10 000 personell til Canada-USA grensa, utpeke mexicanske og andre narkotikakarteller som «terroristorganisasjoner» og ha «øyne på grensa 24/7».

På spørsmål fra CBC om hva «øyne på grensa 24/7» betyr, bekreftet David McGuinty, minister for offentlig sikkerhet, at dette ville inkludere droner, Blackhawk-helikoptre og bevegelige og faste radarinstallasjoner. Canada lovet også å etablere en «felles Canada-USA angrepsstyrke» med USA for å bekjempe fentanyldistribusjon, utnevne en «fentanyl-tsar» og investere $ 200 millioner i finansiering av etterretningsagenturene for å takle hvitvasking av penger. De ekstra $ 200 millioner kommer på toppen av ei pakke på $ 1,3 milliarder for grensesikkerhet som ble avduket forrige måned.

Etter kunngjøringen av overenskomsten hans med Trudeau seint på ettermiddagen, postet Trump på Truth Social at han var fornøyd med det «initielle resultatet». Han fortsatte: «Tollsatsene som ble annonsert på lørdag vil bli satt på pause i en 30-dagers periode for å se om en endelig økonomisk avtale med Canada kan struktureres eller ikke.»

Gjennom hele mandagen introduserte han nye forlangender, inkludert større tilgang for amerikanske banker til Canadas hjemmemarked. Mer fundamentalt gjentok han hans framstøt for å annektere Canada som den 51. delstaten i USA. Med henvisning til Canada sa Trump til journalister i Det hvite hus, etter den første av hans to telefonsamtaler med Trudeau mandag,

jeg vil gjerne se Canada bli vår 51. delstat. … Det er forskjellig som en delstat, det er veldig forskjellig, og det er ingen tollsatser. Så jeg vil elske å se det, men noen sier det ville være usannsynlig. Hvis folk ønsket å spille spillet riktig, ville det være 100 prosent sikkert at de ville blitt en delstat. Men mange mennesker liker ikke å spille spillet, fordi de ikke har en smerteterskel. Og det ville være litt smerte, men ikke så mye. Smerten ville virkelig være deres.

I virkeligheten ville «smerten» fra en tollkrig – hvorvidt det umiddelbare målet er å bringe Canadas økonomiske og militære sikkerhetspolitikk enda mer på linje med amerikansk imperialismes interesser eller regelrett annektering – bæres av arbeiderklassen på tvers av Nord-Amerika, inkludert i USA.

Toll betales av selskaper når de importerer varer over grensa. Et selskap kan svare på en av to måter på en ny toll: ved å overføre tilleggskostnaden til forbrukerne eller kansellere deres bestilling. I begge tilfeller betaler arbeiderne straffen, enten det er gjennom økte priser på forbruksvarer, nedbemanning, midlertidige permitteringer eller inflasjon.

På grunnlag av det faktum at bil- og andre produksjonssektorer er så tett integrert over hele Nord-Amerika ville selskaper i praksis ofte betale tollsatser til en langt høyere rate enn de 25 prosentene som ville pålegges, fordi komponenter kan krysse najonale grenser flere ganger i løpet av produksjonsprosessen.

Trumps avvising av Handelsavtalen USA-Mexico-Canada, som han selv forhandlet fram – og påkallelsen av en nasjonal nødssituasjon som refererte Canada og Mexico som trusler mot USAs «nasjonale sikkerhet» for å gjøre det – var ment å sende ei melding rundt i verden. For den vordende Führer Trump kan internasjonale handelsavtaler rives opp etter eget forgodtbefinnende, og jungelens lov råder i globale mellomstatlige relasjoner. Hans handelskrig er forkammeret til en skytekrig.

Trump og finansoligarkiet han taler for, ser det som viktig at amerikansk imperialisme sikrer uhemmet herredømme over USAs «nære utland», for å forberede for å føre verdenskrig for å sikre globalt hegemoni. Trump har lovet å ta kontroll over Grønland, ta tilbake eierskapet av Panamakanalen og annektere Canada, i tråd med Hitlers «Anschluss» (sammenslåing) av Østerrike med Nazi-Tyskland før den andre verdenskrigen. De endelige målene for denne vanvittige strategien er Russland og Kina, så vel som USAs nominelle europeiske imperialistallierte.

I mer enn trekvart århundre har canadisk imperialisme ansett sitt militær-sikkerhetspartnerskap med Washington som det essensielle rammeverket for å forfølge sine egne rovgriske globale interesser. I dag støtter Canadas kapitalistelite og politiske etablissement fullt ut den amerikanske imperialismens drivkraft for å omfordele verdens ressurser og markeder gjennom global krig og er ivrige etter å delta i en USA-ledet «Festning Nord-Amerika». De ønsker bare at deres privilegier som juniorpartner for amerikansk imperialisme – som begynner med garantert tilgang til det amerikanske markedet – skal bli behørig anerkjent og ikke være gjenstand for revisjon etter Washingtons forgodtbefinnende.

Følgelig påminnet Trudeau i hans tale til nasjonen lørdag om de mange krigene Canada og USA har utkjempet sammen så langt tilbake som til den første verdenskrigen. Ontarios premier Doug Ford, hans provins som er hjemstavn for Canadas bilindustri, formulerte saken mer rett ut og erklærte i hans uttalelse som ønsket velkommen mandagens 30-dagers pause for tollsatser: «Canada og USA trenger å forbli forent og fokusert på den virkelige handelskrigen vi utkjemper, med Kina. Dersom vi vil vinne, må vi slåss sammen – ikke med hverandre.»

Slik blir situasjonen sett i hele Canadas politiske etablissement og blant deres partnere i fagforeningsbyråkratiet.

I hans innlegg på sosialmedier mandag bemerket Trudeau med tydelig entusiasme muligheten besørget av 30-dagers suspensjonen av tollsatser til å «arbeide sammen» med Trump, en mann som i løpet av de to første ukene av hans andre periode ikke har etterlatt noen tvil om at han arbeider i retning av opprettelsen av et presidentdiktatur i USA.

Politiske krefter innen Canada krever allerede à la Trump militarisering av grensa mellom Canada og USA, som i stor grad har vært demilitarisert siden slutten av 1800-tallet. Ytre høyre Conservative-partileder Pierre Poilievre, som er satt til å komme til makten etter et valg til våren med mandat fra selskaps-Canada for å implementere den typen klassekrigspolitikk som Trump håndhever sør for grensa, oppfordret Trudeau til å «sende canadiske troppestyrker, helikoptre og overvåking til grensa nå.» Saskatchewan premier Scott Moe har foreslått å integrere Canada Border Services Agency med de canadiske væpnede styrkene for å lette militær kontroll over og operasjoner ved grensa.

Arbeidere på tvers av hele Nord-Amerika kan ikke forsvare deres jobber og levebrød midt i en handelskrig som utspiller seg – en som dessuten er del av en imperialistisk verdenskrig under utvikling – ved å stå på rekke med deres «egen» styringsklasse. Men dette er nettopp de rådene de har fått av fagforeningsbyråkratiene i USA og Canada, som har forsøkt å overgå hverandre i nasjonalistisk brystbanking siden trusselen om tollsatser først ble reist. United Auto Workers-president Shawn Fain gjentok søndag Trumps løgnaktige påstand om tollsatser som beskytter «amerikanske jobber».

Lana Payne, president for Canadas største private fagforening Unifor, reponderte på mandagens kunngjøring om en pause i tollsatsene ved å oppfordre arbeidere til å forene seg for en tollkrig for å «redde» Canada. Payne, som har tilsluttet seg det korporative Rådet for Canada-USA relasjoner sammen med næringslivsledere og føderale ministre, la til: «Som et land må vi bruke dagene framover til å fortsette å bringe canadiere sammen, for å fortsette å planlegge for en potensiell handelskrig, og for å bruke hver eneste spak vi har til å bygge en sterk, motstandsdyktig og mangfoldig økonomi.»

I opposisjon til fagforeningsbyråkratienes bestrebelser for å fange arbeidere inn bak de konkurrerende styringselitenes nasjonalistiske politikk for handelskrig og militær konflikt, må arbeiderklassen i USA, Canada og Mexico kartlegge deres egen felles uavhengige kurs. Som World Socialist Web Site skrev i et perspektiv publisert søndag:

De må slå kreftene sammen i en forent bevegelse av den nordamerikanske arbeiderklassen, gjennom utviklingen av grunnplankomitéer, uavhengig av fagforeningsapparatet, som del av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Disse komitéene vil organisere motstand mot styringsklassens krav om «ofre» i form av massenedskjæringer, innrømmelser og sletting av offentlige tjenester og sosiale programmer.

Opposisjon mot handelskrig og dens ødeleggende innvirkning på arbeiderklassen må tilføres et sosialistisk internasjonalistisk program, der hovedprinsippene er opposisjon mot imperialistkrig og antiimmigrant sjåvinisme.