Sjokkbølgene fra USAs president Trumps utløsing av en tollkrig raser gjennom verden der selskaper, regjeringer, sentralbanker, finansinvestorer og vesentlige tankemier prøver å veie opp implikasjonene av USAs pådriv på å hevde global dominans.

Utsettelsen i 30 dager, i siste øyeblikk, for implementeringen av en tollsats på 25 prosent mot Mexico og Canada, som var planlagt innført kl. 12:01 tirsdag, har ikke dempet frykten for at hele det internasjonale handelssystemet blir snudd opp-ned.

Trump suspenderte den mexicanske tollsatsen i en måned etter å ha sikret seg en forpliktelse fra president Claudia Sheinbaum at hun ville utplassere 10 000 soldater fra Nasjonalgarden til grensa for å bekjempe strømmen av fentanyl til USA – påskuddet for at tolløkningen ble igangsatt.

Kunngjøringen om Mexico ble etterfulgt av en lignende beslutning om Canada. I et innlegg på X sa den canadiske statsministeren Justin Trudeau at etter en diskusjon med Trump, ville de «foreslåtte tollsatsene bli satt på pause i minst 30 dager mens vi arbeider sammen».

Trudeau sa Canada implementerte en plan for $ 1,3 milliarder for å forsterke grensa, og viet «økte ressurser til strømmen av fentanyl».

Påskuddet for påleggelsen av toll er billedlig avslørt relatert Canada fordi svært lite fentanyl kommer over grensa mellom USA og Canada.

De truede tollsatsene mot Mexico og Canada er fullstendig irrasjonelle fra et økonomisk synspunkt – de tre økonomiene er tett integrert, spesielt i bilindustrien og i matproduksjon. Men det er metode i galskapen.

Drivkraften for Trumps handlinger er dannelsen av ei nordamerikansk økonomisk blokk, under USAs dominans, gjennom hvilken USA kan forfølge sitt sentrale globale mål, Kinas underkastelse.

Da Trump først reiste utsiktene til at Canada skulle bli den 51. delstaten, ble det i noen kretser ansett som en spøk. Men som World Socialist Web Site forklarte, det hadde paralleller med Nazi-Tysklands innlemmelse (Anschluss) av Østerrike i 1938, opptakten til Hitlers endelige mål, erobringen av Sovjetunionen.

På samme måte søker Trump å sikre USAs nære naboer i forberedelse til konflikt med rivaler lenger unna, ikke bare Kina, men også Russland og Europa. Tollkrigene, sammen med kravene om amerikansk kontroll over Panamakanalen for å motvirke Kinas innflytelse og trusselen om å annektere Grønland, utgjør en integrert komponent av dette perspektivet.

I et av hans innlegg på sosiale medier koblet han perspektivet for den 51. delstaten direkte til tollkrigen.

«Vi betaler hundrevis av milliarder dollar for å subsidiere Canada. Hvorfor? Det er ingen grunn. Vi trenger ikke noe de har. Vi har ubegrenset med energi, burde lage våre egne biler og har mer trelast enn vi noen gang kan bruke. Uten dette massive tilskuddet slutter Canada å eksistere som et levedyktig land. Hardt men sant! Derfor burde Canada bli vår kjære 51. delstat. Mye lavere skatter og langt bedre militær beskyttelse for folket i Canada – og ingen toll.»

Utviklingen av ei nordamerikansk blokk for å forfølge økonomisk krigføring, og om nødvendig for å initiere militær krig, gjenspeiles i Trumps respons på innenlandsk kritikk av hans tolltiltak, som har blitt fordømt av store deler av næringslivet som anser dem som irrasjonelle og i strid med deres umiddelbare profittinteresser.

John Murphy, senior visepresident for US Chamber of Commerce, den største amerikanske businessgruppa, sa: «Presidenten har rett i å fokusere på store problemer som vår brutte grense og svøpen av fentanyl, men innføringen av tollsatser ... vil ikke løse disse problemene og vil bare heve prisene for amerikanske familier.»

Matt Blunt, president for American Automotive Policy Council, sa at amerikanske bilprodusenter «ikke burde få deres konkurranseevne undergravd av tollsatser som vil øke kostnadene av å bygge kjøretøy i USA og forhindre investeringer i den amerikanske arbeidsstyrken.»

Disse kritikkene ble oppsummert i en lederartikkel i Wall Street Journal som kalte de foreslåtte tolltiltakene mot Mexico og Canada «historiens dummeste handelskrig» der avisa beskrev integreringen av de tre økonomiene, spesielt i bilindustrien.

Trumps respons var betydelig. Søndag anklaget han «Fake News Wall Street Journal» for å motsette seg tollsatser fordi de er «kontrollert av Kina, eller andre utenlandske eller innenlandske selskaper».

I et annet innlegg fordømte han den «globalistiske, og alltid feil, Wall Street Journal» som «arbeider hardt for å rettferdiggjøre land som Canada, Mexico, Kina og for mange andre til å nevne» for å «fortsette det tiår lange bedrageriet av Amerika, både med hensyn til handel, kriminalitet og giftige stoffer som får strømme så fritt inn i Amerika. De dagene er over.»

«Lag produktene deres i Amerika og det er ingen tollsatser,» fortsatte han.

Det er to aspekter av disse utbruddene. De er umiddelbart innrettet på å fyre opp den lille, men betydningsfulle, direkte fascistbasen til hans MAGA-bevegelse. På lengre sikt er de innrettet på å forberede grunnlaget for anklager om «forræderi» mot enhver innenlandsk opponent mot hans handelskrigstiltak, med den begrunnelse at de tjener interessene til Kina eller en annen «fremmed» makt.

Det ville være en alvorlig undervurdering av situasjonen å vurdere at 30-dagers utsettelsen av de mexicanske og canadiske tollsatsene representerer en slags tilbaketrekking av Trump fordi fentanylanliggendet blir adressert.

Det handler heller ikke om den såkalte «invasjonen» av immigranter. Bruken av dette begrepet har vært å besørge det pseudo-juridiske grunnlaget for påkallelsen av omfattende nødsfullmakter og bruken av militæret på grunnlag av at USAs «nasjonale sikkerhet» blir truet.

Tollsatstiltakene innføres under loven International Emergency Powers Act av 1977. Den har aldri før vært brukt til å pålegge tollavgifter.

Mexico og Canada er bare de første målene. Europa, som ikke engang Trump har hevdet er kilden til et narkotika- eller «illegalt» immigrantproblem, er i høyeste grad de neste i køen der USA streber etter global dominans.

Der han snakket med journalister om hans tiltak sa Trump at tollsatsene «kommer til å gjøre oss veldig rike og veldig sterke». Så underdanige er de såkalte hovestrømsmedia at ingen påpekte at «styrken» til enhver kapitalistøkonomi er dens kapasitet til å produsere varer og tjenester til en lavere kostnad, og at tollsatser vil gjøre amerikansk produksjon dyrere.

Der han skisserte sitt perspektiv for Europa i et sosial medie-innlegg, sa han: «Kommer jeg til å pålegge Den europeiske unionen (EU) tollsatser?... Absolutt. De tar ikke bilene våre, de tar ikke landbruksproduktene våre, i hovedsak tar de nesten ingenting. Og vi har et enormt underskudd med Den europeiske unionen. Så vi vil gjøre noe veldig substansielt med Den europeiske unionen.»

I en redaksjonell kommentar om handelskrigen bemerket Financial Times (FT) at den var «symptomatisk for et større anliggende i Trumps Amerika». Mens avisa ikke brukte ordet, pekte FT på utviklingen av diktatur.

«Presidenten aleine bestemmer hvilke anliggender som er viktige, overdriver diagnosen og velger medisinen. Som med hans forsøk på å påtvinge hans egne prioriteringer ved å sparke føderale arbeidere og fryse tilskudd, verktøyene er ofte sløve. Handelskrigen hans truer å bli katastrofal, men kaoset vil ikke ende der.»

Kommentaren gikk ikke lenger. Men hva slags «kaos» den refererte til er veldig klar fra historien. På 1930-tallet var initieringen av handelskriger, ikke minst av den amerikanske loven Smoot-Hawley Act av 1930, opptakten til utbruddet av verdenskrig i 1939.