Etter valgseieren til USAs president Donald Trump forflytter styringsklassen internasjonalt seg kraftig til høyre. I Tyskland dropper det politiske etablissementet all tilbakeholdenhet og hemninger for å rehabilitere fascismen.

Forbundsdagen (det føderale parlamentet) åpnet sin onsdagssesjon med en markering av 80-årsmarkeringen for frigjøringen av konsentrasjonsleiren Auschwitz og avsluttet den med å rulle ut den røde løperen for det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland (AfD), som systematisk har nedtonet og bagatellisert Holocaust.

For første gang i det tyske parlamentets 75-årige etterkrigshistorie slo ei av de store parlamentariske gruppene kreftene sammen med fascister for å bidra til å vedta et autoritært og rasistisk lovforslag.

Kristeligdemokratenes (CDU/CSU) parlamentariske gruppe fremmet to forslag, «Fem punkter for sikre grenser og en slutt på illegal migrasjon» og «For en endring av innenrikssikkerhetspolitikk». CDU-fraksjonsleder Friedrich Merz, CDU/CSUs kanslerkandidat i det føderale valget i februar, erklærte seg tidligere villig til å vedta dem i samarbeid med AfD.

Det første forslaget, om grenser og immigrasjon, ble vedtatt ved navneopprop, med 348 stemmer for, 345 mot og 10 avholdende stemmer. Det oppordrer til «permanent grensekontroll med alle naboland», som er i strid med gjeldende EU-lov; avskaffelsen av asylretten for alle som kommer til Tyskland over land; og en «betydelig økning» av antall interneringsplasser for å sperre inne alle «personer som er forpliktet til å forlate landet».

De parlamentariske gruppene til kristeligdemokratene CDU/CSU, liberaldemokratene (FDP) og AfD stemte for forslaget, mens sosialdemokratene (SPD), De grønne og Die Linke stemte imot. BSW (Bund Sarah Wagenknecht), en avsplitting fra Die Linke, avsto.

Det andre forslaget, om innenrikssikkerhetspolitikk, ble bare støttet av CDU/CSU og ble nedstemt med 190 stemmer mot 509.

Da resultatet for det første forslaget ble bekjentgjort brøyt AfDs parlamentariske gruppe ut i jubel. AfD-parlamentarikeren Bernd Baumann snakket om et «virkelig historisk øyeblikk». En ny æra, ledet av AfD, begynter her og nå, sa han, og satte hans parti på linje med Trump, Giorgia Meloni (Italia), Geert Wilders (Nederland), Herbert Kickl (Østerrike) og andre høyreekstreme politikere som nylig har kommet til makten.

Hele debatten var preget av sikkerhetshysteri og rasistisk propaganda mot immigranter. Den begynte med et øyeblikks stillhet for ofrene for angrepet i Aschaffenburg, hvor en psykisk syk flyktning fra Afghanistan for ei uke siden drepte et lite barn og en mann.

Dette og tre andre, svært forskjellige angrep som fant sted i Magdeburg, Mannheim og Solingen i løpet av det siste året, ble referert som bevis på at hele Tyskland var i unntakstilstand og at flyktninger som søker beskyttelse i Tyskland utgjør en akutt trussel mot hele befolkningen, som bare kunne motvirkes ved å stenge grensene og gjennomføre massedeportasjoner.

«Hva annet må skje i Tyskland før dere godtar at dette er en trussel mot offentlig sikkerhet og orden,» ropte Merz ut, der han henvendte seg til kansler Scholz (SPD). Etter angrepene i Magdeburg og Aschaffenburg måtte ord endelig etterfølges av handlinger, sa han. Merz rettferdiggjorde samarbeidet med det fremmedfiendtlige AfD ved å referere til hans «samvittighet», som han «bare ikke lenger kunne forene» med å forbli passiv.

Verken SPD eller De grønne tok til ord mot denne ondsinnede agitasjonen. De angrep Merz for hans samarbeid med AfD, som gjentatte ganger førte til bitre utvekslinger. Men det gjorde de utelukkende fra synspunktet at han kunne oppnå hans mål ved å samarbeide med dem om han ville.

Kansler Scholz, som åpnet debatten med en regjeringserklæring, beskrev angrepet i Aschaffenburg som utålelig: «Jeg har fått nok, og jeg er rasende». Årsaken var imidlertid ikke mangel på lover, sa han, men mangel på håndhevelse i forbindelse med illegale eller kriminelle migranter. Ingen nye lover var nødvendige for å sikre innenlands sikkerhet, men bedre håndhevelse av de eksisterende reglene.

Scholz listet opp de mange lovene og tiltakene med hvilke hans regjering hadde gått til handling mot flyktninger. «Vi er det eneste landet i Europa som har lyktes med å deportere kriminelle til Afghanistan de siste årene,» sa Scholz. Noen tiltak hadde gått til grensene for hva den tyske konstitusjonen og europeisk lov tillot, understreket han.

Ikke én stemme ble hevet i Forbundsdagen for prinsippet å forsvare de demokratiske rettighetene til immigranter og flyktninger, og opponere mot svertekampanjen. Bare utenfor Forbundsdagen ble det høylytt protestert av menneskerettighetsorganisasjoner og representanter for den protestantiske og katolske kirka. I en fire-sider-lang fellesuttalelse uttrykte kirkelederne deres dype forferdelse over «timingen og tonen i den nåværende debatten». Den var «sannsynlig å ærekrenke alle migranter som bor i Tyskland, besørge næring til fordommer, og etter vår mening bidrar den ikke til å løse problemene som faktisk eksisterer».

Hvordan kan denne felles holdningen til alle etablissementspartiene forklares, i en sak som har fått selv de ellers konforme kirkene til å protestere?

Angrepet er bare tilsynelatende rettet utelukkende mot flyktninger og migranter. De fungerer som en syndebukk for ei sosial krise forårsaket av nedskjæringer, stigende priser og skattekutt for de rike, og som SPD, De grønne, CDU/CSU og FDP, så vel som Die Linke, har felles ansvar for. De økte politifullmaktene og ødeleggelsen av grunnleggende demokratiske rettigheter, som i dag er begrunnet som nødvendige tiltak for å stoppe flyktningstrømmen, vil i morgen bli brukt til å undertrykke opprørske arbeidere og unge mennesker.

Den nye regjeringen vil presse gjennom massive sosiale angrep – uansett valgresultatene. Alle etablissementspartiene er enige om å doble og tredoble militærutleggene. Hundretusenvis av faglærte jobber vil bli slettet hos VW, Mercedes, deres leverandører og andre selskaper.

Den samme dagen som CDU/CSU slo kreftene sammen med AfD, publiserte presidentene for de fire ledende næringslivsforeningene en felles appell der de oppordret til en helomvending i skatte-, sosial- og energipolitikken etter det føderale valget. En allianse av rundt 140 næringsforeninger kalte for en «økonomisk varsel»-protest. Opptil 1 000 småbedriftseiere deltok i stevner i flere byer.

Dette programmet, som forutsetter enorme angrep på arbeideres inntekter og tidligere sosiale vinninger, krever fascistmetoder. Dette er den reelle grunnen til den tidligere BlackRock-sjefen Merz’ tilnærming til AfD.

Utviklingen i Tyskland er en parallell med den i USA. Mens Trump fortsatt ble ansett som en outsider da han vant hans første valg støttes han nå av de rikeste og mektigste næringslivslederne. Elon Musk, verdens rikeste mann, får av Trump i oppgave å kutte offentlige utgifter med en tredjedel – faktisk kutte et breit spekter av sosiale utlegg til null. Det er ingen tilfeldighet at Musk er en av de viktigste støttespillerne til AfD-partileder Alice Weidel.

Musk feiret valget av Trump ved offentlig å gi en «Heil Hitler»-hilsen, og sa bare noen dager seinere på et AfD-møte at Tyskland burde komme over sin «tidligere skyld» for Holocaust og omfavne ytre høyre-politikk.

Trump bruker også hans trekk mot flyktninger som en spak for å bygge en politistat, utplassere militæret innenlands og mobilisere ytre høyre-krefter. Demokratene motsetter seg ikke dette, fordi de representerer de samme klasseinteressene – de til Wall Street og militæret.

Ingen må la seg imponere av retorikken til SPD og De grønne. Scholz og Habeck har rett når de bekylder Merz for å forberede en regjering som inkluderer AfD. Men, som demokratene i USA, vil de gjøre alt de kan for å undertrykke opposisjon og bevare «orden». Fagforeningene vil støtte dem i dette. De vil selv samarbeide med fascistene i parlamentariske komitéer og på lokalt nivå.

Motstand mot fascistene kan bare komme fra arbeiderklassen. Arbeidere vil ikke tillate at kolleger og naboer blir deportert, deres lønninger desimeres, jobbene deres slettes, at utdanning og helsetjenester privatiseres og at pensjoner og sosiale ytelser blir knust.

For å lede denne kampen trenger arbeiderklassen et politisk perspektiv og et eget parti, som forener arbeidere internasjonalt og slåss for å styrte kapitalismen. Dette er grunnen til at Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, stiller i de føderale valgene 23. februar.