Denne rapporten om det ukrainske militærets katastrofale tilstand ble tilsendt WSWS fra ukrainske undergrunnsjournalister fra nettstedet assembly.org.ua. Etter nylig å ha møtt en to uker lang, grunnløs suspensjon av deres innsamlingsnettside, ber de om donasjoner for å fortsette deres arbeid.
Den raske kollapsen av hæren til Bashar al-Assad i Syria, som falt fra hverandre fra 27. november til 8. desember, har vakt mye oppmerksomhet i Ukraina. For mange i landet ble det hovedbegivenheten ved slutten av 2024. En paradoksal situasjon har oppstått: Ukrainsk offisiell propaganda hyller suksessene til pro-NATO og pro-Tyrkia styrkene mot Assad som en strålende seier over Russland, mens den NATO-støttede ukrainske diktatoren selv samtidig i økende grad risikerer en gjentakelse av Assads skjebne.
Verdensomspennende engelskspråklige media bekreftet i de siste dagene av november det «Assembly» hadde rapportert gjennom hele høsten. ABC News, som refererte «en lovgiver med kunnskap om militære anliggender», skrev at det faktisk kan være så mange som 200 000 desertører i Ukraina, og at «det er et svimlende høyt tall av ethvert mål, siden det var anslagsvis 300 000 ukrainske soldater engasjert i kamper før mobiliseringsaksjonen begynte.» De erkjente også at desertering var en av hovedårsakene til Ugledars fall.
Financial Times la til at noen av dem som forlot den 123. Territoriale forsvarsbrigaden på grunn av deres uvilje til å forsvare Ugledar allerede har returnert til fronten, mens andre er i skjul og noen er arrestert. Den samme artikkelen rapporterer også, med henvisning til en anonym representant for den polske sikkerhetstjenesten, at gjennomsnittlig 12 ukrainske soldater hver måned desererer fra treningsområder i Polen. Også dette ble avslørt av oss tidligere.
18 984 nye straffesaker ble registrert under Artiklene 407 og 408 i Ukrainas straffelov (uautorisert fravær fra en enhet og desertering) i november 2024, ifølge Ukrainas Kontor for påtalemyndigheten. Sammenlignet med tallene i den forrige oversikten for WSWS er dette nesten dobbelt så mye som i oktober 2024, da det ble registrert 9 487 straffesaker under disse artiklene.
I januar 2024 var det bare 3 448 straffesaker. Og totalt, fra februar 2022 til 1. desember 2024, er det allerede registrert 114 280 straffesaker for tilfeller av desertering. Den pro-Trump Kiev-baserte journalisten Volodymyr Boiko, som har slåss i den 241. Territoriale forsvarsbrigaden, skrev om dette den 7. desember:
Den ukrainske hæren kan allerede omtales som avgått. Forøvrig, dersom 19 000 rapporter [om deserteringer] ble ført inn i registeret i november 2024, betyr ikke dette i det hele tatt at det er så mange tjenestemenn som deserterte. 19 000 er faktisk det høyest mulige antallet som kan registreres under denne kriminalitetskategorien. For i hvert tilfelle må kommandanten for den militære enheten først utnevne en offisiell etterforsking, vurdere og godkjenne resultatene av den offisielle etterforskingen, sende inn en rapport om den begåtte straffbare handlingen til Statens etat for etterforsking eller til et spesialisert kontor for påtalemyndigheten i forsvaret, og der må de vurdere rapporten og føre teksten inn i registeret. Militære enheter har heller ikke så mange spesialister som kunne foreta offisielle etterforskinger av slike mengder, og Statens etat for etterforsking og påtalemyndighetens kontor har heller ikke nok ansatte til å føre titusenvis av rapporter om desertering inn i registeret.
Mot dette bakteppet ble Lov 4087-IX vedtatt den 21. november og trådte i kraft 29. november. I henhold til denne nye loven har de som er skyldige i uautorisert fravær fra deres enhet (SZCh på ukrainsk) eller desertering, ikke bare lov til frivillig å returnere og tjene uten kriminell straff, men deres militærtjeneste og kontrakt opprettholdes også. For dette måtte de ha returnert innen 1. januar 2025.
En vert på den ukrainske kvinnelige militære YouTube-kanalen sa i forrige måned at i Kupyansk-området i regionen Kharkov, begikk nesten hele det andre kompaniet i 152. bataljon av 117. Territorialforsvarsbrigade SZCh på grunn av deres «slakterkommandant».
Den ukrainske krigskorrespondenten Yury Butusov rapporterte om skandalen med den 155. Mekaniserte brigaden «Anna av Kyiv», som ble trent i Frankrike og sendt til Pokrovsk. Flere tusen mennesker som hadde blitt tvunget inn i busser for tjenesteinnkalling ble rekruttert dit, og mer enn tusen av dem «dro hjem umiddelbart etter ankomst».
I innlegget fra 31. desember forklarte han at allerede før brigaden hadde avfyrt sitt første skudd, forlot 1 700 tjenestemenn uten tillatelse. Etter det begynte Statens etat for etterforsking å arbeide med dette. Fra Butusovs ord dro 155. Brigaden til trening i Frankrike i oktober. På den tiden hadde enheten allerede 935 personer i SZCh. Deretter rømte mer enn 50 tjenestemenn i Frankrike.
€ 900 millioner ble brukt på denne skandaløse formasjonen. «En kollega fra jobben dukket opp, han hadde blitt tvunget inn i en buss. Han hadde blitt mobilisert i løpet av våren, og kom seg ut ved Zaporozhye-fronten. Han forteller at da de begynte å bli hakket opp med alt de hadde, da bestemte de seg for å dra hjem. Hele kompaniet gikk sammen til SZCh, sammen med deres kommandant. Hva er saken om de blir tatt? Spiller ingen rolle. Nå er han hjemme. I live», meldte noen den 18. desember i Kharkov lokalchaten Nordlige Saltovka.
Den 25. november ble noen av mekanismene brukt for å bekjempe rekrutters flukt beskrevet i den offentlige Telegram-gruppa UFM for gjensidig bistand for å krysse grensa utenfor sjekkpunkter:
Hovedproblemet med treningsleirer er at der holder alle øye med hverandre, for ved formasjonene forteller de deg umiddelbart at SZCh er ille og for en mislykket SZCh vil du bli banket opp, virkelig hardt. Og de snakker umiddelbart om kollektivt ansvar – dersom noen forlater teltet ditt, da vil de grusomt jage rundt alle i teltet.
Nabotroppen ble jaget rundt hele natta da en av dem forlot. Der ble de jaget til tilfluktsplassen hele natta, som en alarm, vekket opp med treningsgranater, armhevinger med hele kompaniet i fullt utstyr, kort sagt, de vil håne alle til det fulleste, slik at alle vet at dersom din våpenkameraten kommer seg vekk, da vil du bli gitt et lite helvete. Ligge på magen en time i gjørma og så videre.
Dette gjøres slik at dersom du plutselig ser at kameraten din har bestemt seg for å stikke, da vil du umiddelbart løpe for å informere om ham, rapportere på ham, og så videre, slik at ikke ditt liv blir til et helvete. Derfor er alle glade for å rapportere på hverandre. Derfor vil enhver patrulje, selv om den består av kidnappede mennesker, og spesielt hvis den består av av dem, fordi patruljen må marsjere i sirkler i 24 timer med fullt utstyr, og hvis de lar noen gå, vil de etter et 24-timers besøk ikke ha sovet, vil ikke ha spist normalt, og vil løpe og hoppe med 20+ kilo på kroppen.
Så hvis du går til SZCh, da må ingen vite om det, ingen må se deg. Selv de som er der i skogen av en eller annen grunn, på et eller annet dumt oppdrag. Og alle disse historiene om hvordan det ikke er noen gjerder der, at noen bare gikk og forlot – det er bull. Dersom du har bestemt deg for å forlate, da er hovedfienden din nabo i teltet.
En desertør fra Kiev-regionen, som ønsket å være anonym, har imidlertid en litt annen erfaring med denne saken:
Selvfølgelig er det en god del sannhet i dette. Men ikke alt er så dystert. Nå er treningsleirer bemannet nesten 100 prosent med de som har blitt tvangsmobilisert. Treningskompanier er litt utvannet med ideologiske, nidkjære idioter og til og med kvinner. De resterende 99 prosentene er potensielle SZCh. Og alle vet dette veldig godt. Og dette er allerede et grunnlag for grunnleggende solidaritet. I mitt kompani på treningsplassen Yavoriv, da en annen soldat forsvant, ønsket mange ham høylytt lykke til. Og dette skjedde nesten hver dag. Naturligvis, vi ble plaget når vi måtte løpe til skyttergraver, når rasjonene våre ble tatt vekk og alt det der. Men siden noen rømte hver eneste dag, vet jeg rett og slett ikke hva som hadde skjedd dersom ingen hadde stukket av.
Jeg ble tatt inn den 17. juni. Jeg stakk av den 30. juni. Og jeg dro til Romania den 25. september. De begynte å lete etter meg en gang i november. Jeg var ikke ved fronten. Takk gud, jeg klarte å stikke av før jeg avla eden. Hvis du er en SZCh og du blir tatt en gang til, vil du mest sannsynlig bli løslatt med en skriftlig forpliktelse om å returnere til enheten din. Det ble jeg fortalt av gutta som ble tatt en andre gang. Jeg forlot ikke [landet] med en gang. Jeg dro hjem til Brovary. Jeg forberedte meg i tre måneder og dro deretter til Romania. Hvem vet om jeg ble ettersøkt eller ikke? Jeg bodde ikke på adressen min. Nå er jeg definitivt ettersøkt. Politiet ringer slektningene mine.
De som tvinges inn i busser og deretter til fronten i Kharkov blir vanligvis sendt på trening, ikke til vest i landet, men til Dnepropetrovsk-regionen i øst. Vi har fått tak i følgende beretning om hva som har ventet dem der siden 29. november:
I forgårs ble en kamerat grepet på gata, i går var han allerede på trening, i Dnipro, 120 km fra fronten. Konvoien ble kraftig forsterket med militært personell, det er umulig å rømme, som i en konsentrasjonsleir. Den unge pastoren ble banket, fordi han hadde nektet å melde seg for militæret... Mobiliseringen av prester, som vi ser, er viktigere enn mobiliseringen av politiet.
Det er det som skjer nå... Og de som nekter å gjøre noe i det hele tatt blir sendt til zero [til den ytterste frontlinja]. Et kompani av avatarer [drikkende soldater]. De forsvant sporløst... Uten dokumenter, uten registrering. De ble ganske enkelt kidnappet og sendt inn i kjøttkverna. Brutalt. De tar vekk telefoner, dokumenter, de bryr seg ikke en døyt om hvor du vil. Hvis du ikke er en [parlamentarisk] rerpresentant – bryr de seg ikke en døyt. Det var en fyr, en pastor, de brøyt ham ned, banket ham opp... De tok ham til zero et sted... Full av sikkerheter, og sjekkpunkter i byen, flere på alle kanter. Han kunne bare gå på toalettet med en senior [kommandant]. Til butikken – med en kvittering og kun med en senior [kommandant], bare 5 personer kan dra...
Hvis dette er nøyaktig, betyr det at den samme metoden med å «nulle ut» brukes i de ukrainske troppene for å kvitte seg med uønskede, slik tilfellet er i russiske enheter på østfronten. Samtidig, en annen kilde fortalte at de siste dagene av høsten, for noen uker siden ble 50 personer brakt til Dnepr og 37 av dem stakk av.
De heldige klarer å rømme før de havner i disse fasilitetene. «Denne uka skulle arbeiderne mine på jobb, de tok vekk alle fem. Da de skulle bringe dem til trening, brøyt en varebil sammen i nærheten av Kharkov. Det var 11 mann, og de to andre med automatgeværer. Mennene sa, enten lar dere oss gå ut på åkeren, ellers dreper vi dere, fordi vi er flere. De lot oss gå. Nå er alle i Kharkov, kom seg dit så vidt,» skrev en Kharkov-eier av en boligbedrift til oss den 22. desember.
Den 14. desember skrev den ovenfor siterte Kiev-baserte, pro-Trump journalisten Volodymyr Boiko:
Kilometervis med skyttergraver ble gravd nær Kurakhove [en by i den østlige regionen av Donetsk]. Jeg snakket nylig med nestkommanderende for en av bataljonene i den retningen – han sier at ei russisk stridsvogn feilaktig kjørte inn i våre posisjoner, kjørte i 10 minutter til de skjønte at de hadde gått seg vill, og snudde deretter og kjørte tilbake. Det ble ikke avfyrt et eneste skudd mot tanksen, for det var ingen i stillingene.
Et infanterikompani fra nært Kherson ble overført til denne bataljonen som forsterkning – så ut av 90 personer nådde tre Kurakhove, resten stakk av på veien. Og slik er situasjonen overalt. Og hva skjer i treningssentrene? Ta, for eksempel, militærenhet A1363 – et treningssenter beliggende i distriktet Samarivsky (tidligere Novomoskovsky) i regionen Dnipropetrovsk. Nylig, 70 rekrutter «kom seg til himmelen» der på én dag. Før det, 10. november 2024, rømte fire personer, hvorav en er en slektning av min bekjent. Rømlingen sier at det ikke er noen militær trening, i løpet av de tre ukene de har vært i treningsenheten var rekruttene kun involvert med å grave toaletter og gjøre noen husarbeid, og hovedårsaken til flukten var «luring» og mobbing av nykommerne.
Derfor, den 3. november, stakk også fire personer av, og på bare én måned deserterte 30 tjenestemenn... Ved å analysere statistikken over krigsforbrytelser, tilbake i februar-april 2024, forutså jeg at ved slutten av sommeren ville fronten begynne å kollapse, og våren 2025 ville hæren rett og slett oppløses.
Individuelle opprør mot staten og krigen har også blitt hyppigere etter den initielle nedgangen i høst. I november registrerte vi minst fire tilfeller bare i Kharkov. Spesielt, en 39-år-gammel mann, etter å ha flyktet fra hæren for halvannet år siden, møtte politiet med våpen som kom til leiligheten hans som respons på hans trussel om å drepe en patruljepolitimann. Han hadde ei automatrifle, en pistol og granater. Likevel, han ble arrestert uten at det ble løsnet skudd.
Natt til 28. desember ble tre grensevaktbiler brent ned i grensebyen Chop i Transkarpatene, deriblant en ny Peugeot pickup. En 22-år-gammel lokal beboer, etter å ha blitt arrestert av politiet, forklarte hans handling under avhøret ved å peke på hans «fiendtlige relasjoner» til Ukrainas statsgrensetjeneste.
Russiske tropper erobret totalt 4,7 ganger mer territorium i november 2024 enn i hele 2023. I løpet av de fire første dagene av 2025 inntok de allerede åtte landsbyer sør for Pokrovsk, med bare syv kilometer igjen til grensa til regionen Dnepropetrovsk, hvor det ikke har vært noen fiendtligheter enda, og det er minimalt med festningsverk. Til tross for en så kritisk situasjon er det ingen synlig patriotisk oppsving blant befolkningen i Ukraina. Altfor mange arbeidende mennesker ser ikke lenger noen fundamental forskjell på hvem som skal rane dem.