Responsene fra den tyske og franske regjeringen på USAs påtroppende president Donald Trumps planer om å annektere Grønland og Panama med militærmakt gjør det klart at de tar hans trusler på alvor.
Etter at Trump på en pressekonferanse tirsdag nektet å utelukke bruk av militærmakt for å nå hans mål, kom Tysklands forbundskansler Olaf Scholz onsdag med en uttalelse til pressen, som ble streamet direkte fra kanselliet. Scholz rapporterte at han hadde rådført seg med ei rekke europeiske stats- og regjeringssjefer, så vel som presidenten for Det europeiske råd.
Den tyske kansleren påberopte seg «grensenes ukrenkelighet» som et «grunnleggende prinsipp i folkeretten», med henvisning til Helsingforsavtalen fra 1975, fra Konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa. «Grenser må ikke flyttes med makt,» understreket han og kritiserte den «russiske herskeren», som hadde «brutt dette prinsippet med hans brutale angrepskrig mot Ukraina». Scholz satte dermed indirekte Trump på linje med Putin.
Samtidig unngikk han å nevne Trumps navn eller Grønland en eneste gang, selv om alle visste hva han snakket om. Han var åpenbart opptatt av å signalisere overfor Trump at han er villig til å fortsette å samarbeide, så lenge den amerikanske presidenten ikke skader tyske interesser.
I stedet forklarte Scholz i svært generelle termer at i samtalene med hans europeiske partnere, «har det blitt klart en viss mangel på forståelse med hensyn til aktuelle uttalelser fra USA». Prinsippet om grensers ukrenkelighet gjelder for alle land, «uansett om det er øst eller vest for oss, og enhver stat må overholde dette, uansett om det er et lite land eller en veldig mektig stat», la han til.
Frankrikes utenriksminister Jean-Noël Barrot fordømte også Trumps trusler om annektering. «Grønland er et territorium i EU. Det er uaktuelt for EU å la andre nasjoner angripe sine suverene grenser,» sa han til kringkasteren France Inter. Selv om han ikke kunne tenke seg USA faktisk invadere Grønland la han til at verden går inn i en tid der «jungelens lov» dominerer internasjonale relasjoner. Han sa Europa ikke må la seg skremme, og må styrkes militært, økonomisk og diplomatisk.
Mette Frederiksen, statsministeren i Danmark, som Grønland har tilhørt siden 1700-tallet, sa til TV2 at hun ikke hadde fantasi til å tro Trump ville realisere hans planer for Grønland. «Grønland tilhører grønlenderne,» la hun til. Mute Egede, statsministeren på Grønland, som siden 1979 har hatt autonom status, avviste Trump allerede i desember.
«Grønland tilhører oss. Vi er ikke til salgs og vil aldri være til salgs,» understreket han.
De europeiske stormaktenes opposisjon mot Trumps planer er ikke næret av bekymringer om folkeretten og grensers ukrenkelighet, men av deres egne imperialistiske ambisjoner. I tre tiår har de støttet alle amerikanske imperialistkriger, for å få deres del av byttet. I 1999 bombet NATO Jugoslavia for å tvinge fram sammenslutningens oppløsing og separasjonen av Kosovo fra Serbia. For første gang siden Hitlers nederlag deltok Tyskland i en angrepskrig.
Bare angrepet på Irak i 2003, som brøyt folkeretten, ble en kort tid motarbeidet av Tyskland og Frankrike fordi det påvirket deres egne interesser. Men da Washington truet med å splitte EU, ga de etter. Angrepet på Libya i 2011, som bombet landet tilbake til status av en koloni, ble initiert av Frankrike.
Krigen i Ukraina mot Russland, så vel som det israelske genocidet i Gaza, den israelske terrorbombingen av Libanon og Syria og forberedelsene til krig mot Iran, er i fellesskap støttet og finansiert av USA og Europa.
Om Berlin og Paris nå protesterer mot Trumps planer om å annektere Grønland er det fordi det direkte innvirker på deres interesser.
Den europeiske union (EU) er ikke beredt til å gi opp verdens største øy (2,2 millioner kvadratkilometer), som er rik på verdifulle råvarer og er av strategisk betydning på grunn av dens beliggenhet i Arktis.
I hans fremragende analyse av imperialismen, som i dag nok en gang er høyaktuell, demonstrerte Vladimir Lenin at imperialistallianser «uunngåelig ikke er noe mer enn en ‹våpenhvile› i perioder mellom kriger. Fredelige allianser bereder grunnen for kriger, og vokser i deres tur ut av kriger; den ene betinger den andre, og produserer vekslende former for fredelig og ikke-fredelig kamp på ett og det samme grunnlag av imperialistiske forbindelser og vekselvirkninger innen verdensøkonomien og verdenspolitikken», skrev han.
Den objektive betydningen av Trumps gjenkomst til Det hvite hus er at USAs og verdenskapitalismens krise har kommet til en slik spiss at den under kapitalistiske betingelser bare kan «løses» gjennom en voldelig omfordeling av verden – gjennom erobringen og ødeleggelsen av rivaler. Akkurat som Hitler en gang annekterte Østerrike og Sudetenland, underla seg Tsjekkoslovakia og til slutt invaderte Polen, Frankrike og deretter Sovjetunionen, for å skape «Lebensraum» for tyske selskaper, presser Trump på for erobringer og annekteringer.
Hans regjering er et kabinett av oligarker, der de mest parasittiske elementene, representantene for finanskapitalen og monopolene, multimilliardærer som Elon Musk og åpne fascister, angir tonen.
De europeiske stormaktene reagerer på dette ved desto mer aggressivt å forfølge deres egne imperialistiske interesser, bevæpne seg massivt og hjelpe fascistpolitikere til makten for voldelig å undertrykke motstand mot gjenopprusting, krig og dens sosiale konsekvenser.
I hans pressemelding mot Trump skrøyt Scholz av at han hadde «brakt Bundeswehr [de tyske væpnede styrker] opp til akseptabel standard», og de syv siste årene har mer enn doblet det tyske forsvarsbudsjettet. Hans visekansler, De grønnes Robert Habeck, oppfordrer til at det nåværende forsvarsbudsjettet tredobles, til 3,5 prosent av den økonomiske produksjonen.
Frankfurter Allgemeine Zeitung, den tyske børsens organ, beskrev Trump som en «kriminell, finansiert av en multimilliardær [Elon Musk] som promoterer høyreorienterte ekstremister over hele verden».
Avisas konklusjon: «Tyskland må lede» og holde Europa sammen, tysk passivitet er farligere enn tysk makt.
Amerikansk press bringer også de historiske konfliktene i Europa igjen til en spiss. Fascistiske og ultranasjonalistiske partier kommer i tiltakende grad i forgrunnen, oppmuntret av de ved makten til å agitere mot migranter og undertrykke sosial opposisjon. De dominerer allerede regjeringer i Italia med Giorgia Meloni, i Nederland med Geert Wilders og i Ungarn med Viktor Orbán. I Østerrike har Herbert Kickl fått i oppgave å danne en regjering; i Tyskland er AfD det nest sterkeste partiet; og i Frankrike er Marine Le Pen på terskelen til presidentskapet.
Bare en internasjonal offensiv fra arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig og fascisme med et sosialistisk program for å omvelte kapitalismen, kan stoppe denne utviklingen og forhindre en katastrofe. Det er dette Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner, Socialist Equality Partiene, slåss for.