Den siste dødelige skipsulykka i 2024 ved portene til Festning Europa ble rapportert 27. desember: En båt med 80 personer om bord sank på vei til Kanariøyene. Bare 11 liv kunne reddes, 69 mennesker døde. Mange av ofrene var fra Mali, et land i Vest-Afrika der væpnet konflikt har pågått i mer enn et tiår, hvor ulike makter, deriblant europeiske land, har vært tungt involvert.

Året 2025 begynte med at to båter med flyktning på vei til Italia sank i Middelhavet utenfor den tunisiske kysten, der 27 mennesker mistet livet. Ingen ytterligere detaljer om ofrene var tilgjengelig i nyhetsrapportene. Med disse innledet det tragiske dødstallet ved Europas ytre grenser det nye året.

Ifølge den spanske menneskerettighetsorganisasjonen Caminando Fronteras var 2024 det dødeligste året så langt for migranter som forsøkte å nå Europa. I gjennomsnitt døde mer enn 30 mennesker hver dag på deres reise fra Afrika til Spania, og NGO-en telte totalt 10 457 migranter som døde eller forsvant på havet.

Dette er en økning på mer enn 50 prosent i forhold til året før og det høyeste tallet siden registreringene startet i 2007. Caminando Fronteras henter deres data fra hotlines for migranter i nød til havs, fra familiemedlemmer til savnede migranter og fra offisiell statistikk over redningsaksjoner.

Ofrene kom fra 28 forskjellige land, hovedsakelig fra Afrika, men også fra Pakistan og Irak. De fleste dødsfallene skyldes forlis på Atlanterhavsruta mellom det afrikanske kontinentet og Kanariøyene. Kanariøyene er det nærmeste ilandstigningspunktet, bare rundt 100 kilometer fra den marokkanske kysten, men det setter også ut båter fra mye lenger sør, i Senegal.

Det spanske innenriksdepartementet rapporterer at fra 1. januar til 15. desember 2024 kom 60 216 flyktninger irregulært inn i Spania, en økning på 14,5 prosent fra samme periode året før. Over 70 prosent av dem landet på Kanariøyene.

Omtrent én av fem migranter mister imidlertid livet på Atlanterhavsruta, og Caminando Fronteras dokumenterer 9 757 dødsfall underveis. Ruta er farlig ikke bare på grunn av bølgene på åpent hav og sterke strømmer som råder i de dype farvannene. De fleste båtene som brukes til overfarten er ikke sjødyktige og er overbelastet. Framfor alt er redningssystemer og ressurser helt utilstrekkelige med tanke på antall ulykker som på en permanent basis skjer på ruta. «Mer enn 10 400 mennesker som dør eller forsvinner i løpet av et enkelt år er en uakseptabel tragedie,» sa Helena Maleno, en talskvinne for NGO-en, og kalte offertallet «bevis for en dyp fiasko».

EU ikke bare tolererer denne tragedien, den blir imidlertid helt bevisst tillatt å finne sted for å avskrekke såkalt «illegal» migrasjon. Ikke bare Spania, men spesielt Italia og Hellas, som EUs største kyststater ved Middelhavet, bærer det direkte ansvaret for dødsfallene av tusenvis som flykter fra fattigdom og undertrykkelse, i håp om et bedre liv for dem selv og deres familier i Europa. Den brutale grensepolitikken støttes imidlertid i siste instans av alle EU-landene og drives fram spesielt av Tyskland.

Tusenvis av mennesker fortsetter å miste livet i Middelhavet hvert år fordi det ikke finnes noen lovlige måter for dem å komme til Europa. Den europeiske unions grensepolitikk, med praksisen for tilbakeskyvinger, samarbeid med nordafrikanske herskere og deres tropper, og aktiv forhindring av sjøredninger, er direkte ansvarlig for dødsfallene i farvann som grenser til Europa.

NGO-en SOS Humanity uttaler i sin årsrapport for 2024: «Nesten 21 000 mennesker som søkte beskyttelse ble fanget opp av den EU-finansierte, såkalte libyske kystvakta, illegalt returnert til Libya og der fengslet under betingelser FNs undersøkelsesoppdrag klassifiserte som forbrytelser mot menneskeheten.»

Under regjeringen til fascisten Giorgia Meloni trakasserer Italia i tiltakende grad ikke bare flyktninger, men også sivile redningsaksjoner til havs. Siden 2023 har et regjeringsdekret gjort det mulig for sivile redningsskip å bli pågrepet og tildelt tilgang til havner langt fra redningsområdet, i det nordlige og det østlige Italia. SOS Humanity teller for 2024 totalt 323 dager med internering, 117 000 ekstra kilometer og 293 tapte dager med operasjoner for den sivile flåten vedlikeholdt av frivillige organisasjoner i Middelhavet.

Et annet dekret, som den italienske regjeringen vedtok først i begynnelsen av desember 2024, tillater for framtiden at sivile redningsskip kan konfiskeres etter å ha blitt pågrepet flere ganger. I tillegg har skipene nå ikke lenger lov til å hjelpe noen i havsnød dersom de allerede har flyktninger om bord. Ulike sivile sjøredningsorganisasjoner har derfor beskrevet det såkalte Flussi-dekretet som en «under hånden dødsdom».

De oppsummerer: «Målet ser ut til å være å gjøre livet umulig for de som redder liv og er vitne til bruddene på folkeretten som finner sted daglig i det sentrale Middelhavet. Det er nok en skadelig, propagandistisk og umenneskelig lov som i tillegg er klart illegal.» Med dekretet forsøker den italienske regjeringen å avskaffe folkeretten, for å «påføre størst mulig skade» på både redningspersonell og de som blir reddet.

Ifølge FNs flyktningorganisasjon (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) er antallet mennesker som døde eller ble savnet på Middelhavet i 2020 anslått til rundt 2 400. Dette bringer det totale antallet mennesker som har forsvunnet på middelhavsrutene siden 2014 til over 31 000.

Ved en annen av EUs maritime grenser, Den engelske kanalen, er det også registrert rekordmange irregulære passasjer og rekordmange dødsfall siden den offisielle tellingen startet i 2018. Den britiske regjeringen rapporterer at totalt 76 mennesker har omkommet på 20 hendelser mellom Frankrike og Storbritannia.

Denne massive forbrytelsen mot flyktninger og migranter vil fortsette i 2025. Europeiske regjeringer er individuelt og kollektivt ansvarlige for de fullstendig unngåelige massedødsfallene til havs av de som søker beskyttelse og sikkerhet, arbeid og et bedre liv i Europa. Den mest grunnleggende menneskerettigheten, retten til liv, nektes migranter ved Europas porter. Og dersom de setter deres fot på europeisk jord står de overfor umenneskelig internering i leirer, all slags trakassering og deportasjon til krigs- og krisesoner.

Behandlingen av flyktninger og migranter er en sann refleksjon av tilstanden for demokrati og menneskerettigheter i Europa. Motsatt, forsvaret av migranter er en av de mest grunnleggende oppgavene i arbeiderklassens kamp mot kapitalisme og krig, og for å etablere sosiale og demokratiske rettigheter for alle.