Etter mislykkede koalisjonsforhandlinger og den påfølgende fratredelsen av kansler Karl Nehammer (Østerrikes folkeparti, ÖVP), peker nå alle tegn på dannelsen av en regjering ledet av det høyreekstreme Østerrikes frihetsparti (FPÖ).
President Alexander van der Bellen, et tidligere medlem av Det grønne partiet, møtte mandag partileder Herbert Kickl for Østerrikes frihetsparti (FPÖ) og ga ham offisielt i oppgave å danne en regjering. Van der Bellen hevdet: «Dette var ikke et lett skritt å ta,» der antifascistprotestanter samlet seg foran Hofburg-palasset i Wien. «Respekt for velgernes stemme krever imidlertid at forbundspresidenten respekterer flertallet.»
Van der Bellen sa søndag han hadde inntrykk av at stemmer innen ÖVP som utelukket å samarbeide med Kickl var blitt betydelig spakere. «Dette betyr i sin tur at en ny vei kan åpnes,» sa van der Bellen. Det er klart hva denne «nye veien» handler om: Styringsklassen søker å etablere en høyreekstrem regjering for å implementere politikken for opprusting og sosiale nedskjæringer som forfølges av alle partier.
FPÖ oppnådde betydelige vinninger i parlamentsvalgene i september, og framsto som valgvinneren. Etter at verken ÖVP eller Østerrikes sosialdemokratiske parti (SPÖ) i utgangspunktet ønsket å danne en koalisjon med FPÖ under partilederen Kickl, fikk sittende kansler Karl Nehammer regjeringsmandatet. Han gikk i midten av november inn i koalisjonsforhandlinger med SPÖ og det høyreorienterte NEOS (Das Neue Österreich und Liberales Forum).
Fredag trakk NEOS seg ut av forhandlingene. Lørdag avsluttet Nehammer også samtalene mellom ÖVP og SPÖ, som i mellomtiden hadde fortsatt. Selv om alle de tre partiene ikke har noen fundamentale forskjeller, mislyktes forhandlingene til slutt på spørsmålet om hvordan og over hvilken tidsperiode de planlagte innstrammingene mot befolkningen skulle iverksettes.
ÖVP og NEOS forfektet et brutalt og raskt innstrammingsprogram for å unngå en EU-underskuddsprosedyre, som Østerrike står overfor på grunn av overskridelse av 3 prosent grensa. EU-kommisjonen forventer et budsjettunderskudd på 3,7 prosent for 2025 og 3,5 prosent for 2026.
SPÖ gikk inn for å utligne underskuddet over en lengre periode. I hovedsak vil dette bety de samme belastningene for befolkningen; regjeringen ville bare hatt større spillerom for å unngå en sosial konfrontasjon.
I tillegg oppfordret SPÖ til innføringen av en formuesskatt for å balansere budsjettet. Selv om dette aldri ville vært mer enn symbolsk, ble forslaget på det sterkeste avvist av ÖVP og NEOS.
NEOS-partileder Beate Meinl-Reisinger rettferdiggjorde partiets tilbaketrekning med å si at de sosiale angrepene ikke var omfattende nok. Partiet regnes som den mest aggressive forsvareren av den øvre middelklassens interesser, som anser alle sosiale utjevningstiltak som en innskrenking av dens egen rikdom og interesser.
Observatører av forhandlingene bemerket at NEOS ønsket å presse gjennom sitt program – brutale pensjonskutt, innskrenking av offentlige helsetjenester og den offentlige utdanningen, og en opphevelse av landets militære nøytralitet – uten noen kompromisser.
Nehammer ga lignende grunner for hans fratredelse og de mislykkede samtalene med SPÖ, og sa det var «åpenbart at de destruktive kreftene i SPÖ har fått overtaket». Hans parti ville ikke signere et program som var «fiendtlig mot næringsliv, konkurranse og oppnåelser».
SPÖ forfekter faktisk ikke på noen måte et slikt program. Partiet anser ganske enkelt et så åpent angrep på arbeiderklassen for å være for risikabelt, da det uunngåelig vil utløse massiv motstand som fagforeningene kanskje ikke lenger kan kontrollere. SPÖ er opptatt av bedre å skjule antiarbeiderklasse og militaristisk politikk for å kunne kvele motstand mot tiltakene.
Nehammers fratredelse har nå ryddet veien for en regjering av det ytre høyre, i stand til å presse på med radikale budsjettkutt, gjenopprusting, økende statsfullmakter hjemme og en innstramming av restriktiv antiflyktningpolitikk.
Kickl selv er på det ytterste høyre av det europeiske ytre høyre. Han begynte hans politiske karriere som taleskriver for Jörg Haider, som forvandlet FPÖ til et åpent ytre høyre-parti. Han falt senere ut med Haider og angrep ham fra høyre. Fra desember 2017 til mai 2019 tjente han som østerriksk innenriksminister under ÖVP-kansler Sebastian Kurz, og gjorde seg bemerket som lov-og-orden-politiker, førte en aggressiv antiflyktningpolitikk og ble involvert i flere skandaler. I juni 2021 ble han valgt til FPÖ-partileder.
Kickl har opptrådt på demonstrasjoner mot beskyttelsestiltak for koronavirus og opprettholder tette tilknytninger til tyske og europeiske nynazister. I 2016 talte han for eksempel på «Defenders of Europe»-kongressen i Linz, der også andre kjente høyreekstreme deltok, som Compact-redaktør Jürgen Elsässer, den høyreekstreme ideologen Götz Kubitschek, Identitær Bevegelsen og det tyske nettverket «Én prosent for vårt land».
ÖVP-partilederskapet møtte i det føderale kanselliet søndag og ble raskt enige om Nehammers etterfølger, partiets nåværende generalsekretær Christian Stocker, ansett som en lojal representant for partiets høyre fløy.
For en kort tid ble tidligere kansler Sebastian Kurz vurdert for denne stillingen. Ifølge nyhetsbyrået dpa var han imidlertid utilgjengelig. Som det kunne ses av pressemeldinger ville Kurz bare vært villig til å overta partiformannskapet dersom han samtidig hadde embetet som forbundskansler.
Selv om Stocker tidligere hadde uttalt seg mot forhandlinger med et FPÖ ledet av Kickl, sa han nå at han var beredt til å forhandle med dem. Han sa de ville være villige til å holde slike samtaler om de ble invitert til det, og antok at Kickl ville få i oppgave å danne en regjering.
Stocker understreket at Alpe-republikken nå presserende trengte en regjering, og at dette var prioriteringen, og sa ÖVP ikke ville unndra seg denne nasjonale plikten. Han tok ikke opp spørsmålet om han ville være tilgjengelig som visekansler i en slik regjering.
Dersom ÖVP og FPÖ ikke klarer å danne en koalisjon vil sannsynligvis nye valg være alternativet. Ifølge de siste meningsmålingene vil FPÖ øke ledelsen ytterligere og vinne rundt 35 prosent.
FPÖ økte i september oppslutningen med rundt 13 prosentpoeng sammenlignet med valget i 2019, som brakte partiet til 29 prosent, mens ÖVP, som tidligere hadde regjert med Det grønne partiet, tapte nesten like mye. SPÖ klarte heller ikke å utnytte sin rolle i opposisjonen, og tapte et halvt prosentpoeng siden forrige valg.
Siden den gang har de høyreekstreme allerede blitt sterkt integrert i regjeringen og blitt betrodd viktige verv. Walter Rosenkranz, en representant for det ytre høyre, innehar vervet som president for Nasjonalrådet, statens nest høyeste. I en hemmelig avstemming stemte 100 av de 183 parlamentsmedlemmene på Rosenkranz. FPÖ selv har bare 57 seter, så han fikk minst 43 stemmer fra andre fraksjoner.
Partiet er nå del av fem delstatsregjeringer i Østerrike, og i Steiermark besørger det til og med delstatens guvernør.
Utviklingene i Østerrike er ikke et isolert tilfelle. På tvers av Europa har framveksten av høyreekstreme krefter vært drevet av den høyreorienterte og antiarbeiderklasse politikken til etablissementspartiene og deres pseudo-venstre vedheng. I likhet med Emmanuel Macrons oppløsing av det franske parlamentet ble utlysingen av nyvalg i Tyskland også styrt av hensynet til å bringe en regjering til makten som aggressivt kan håndheve en brutal politikk for krig og innstramminger mot befolkningen.
Etter Donald Trumps valgseier i USA, forflytter hele styringsklassen i Europa seg lenger til høyre.
«Den mulige FPÖ-regjeringen i Østerrike er en alvorlig advarsel for hele kontinentet. Overalt baserer styrerne seg mer og mer åpent på fascistkrefter for å håndheve deres krigs- og kuttpolitikk mot befolkningen,» sa Christoph Vandreier, lederen for Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, i en uttalelse. «Den eneste måten å stoppe fascistfaren på er derfor den uavhengige mobiliseringen av den internasjonale arbeiderklassen mot kapitalisme, roten til fascisme og krig.»