Justin Trudeau kunngjorde mandag at han trekker seg som Canadas statsminister så snart hans Liberal Party velger en etterfølger.
Trudeaus fratredelse er del av den borgerlige politikkens voldsomme byks til høyre over hele verden. De rivaliserende imperialistiske styringsklassene omstrukturerer politikken i samsvar med det moderne kapitalistsamfunnets oligarkiske karakter, og deres drivkraft for å stykke opp verden gjennom global krig.
Gjenkomsten av Donald Trump, fascisten og den mislykkede kuppkonspiratøren fra 6. januar 2021, både viser denne prosessen og tjener til å akselerere den.
Trudeaus fratredelse kommer i kjølvannet av sammenbrudd av regjeringer i Tyskland, Frankrike og nå Østerrike. Det europeiske borgerskapet har respondert på Trumps valg ved å haste til for å imøtekomme hans forlangende at Europa må ta mer av byrden av den NATO-initierte krigen med Russland, og ved å presse på for en massiv intensivering av angrepet på arbeiderklassen.
Trumps trusler om handelskrig, hans hån av Trudeau som en «guvernør» – tittelen på den øverste utøvende sjefen i en amerikansk delstat – og hans gjentatte forslag at Canada burde bli den 51. delstaten har massivt destabilisert canadisk imperialisme, og beseglet nå Trudeaus politiske skjebne.
Trudeau responderte på Trumps trussel om å innføre 25 prosent toll på Canada og Mexico fra «Dag Én», med mindre de integrerer seg mer fullstendig inn i hans krig mot immigranter og planer om å militarisere de ytre og indre grensene i Nord-Amerika, ved å haste til Mar-a-Lago.
Hans ryggradsløse knefall for fascisten og den vordende diktatoren klarte imidlertid ikke å blidgjøre Trump. Han hevdet i går ivrig Trudeaus politiske skalp og gjentok hans effektive oppfordring om Canadas annektering. Dette portretterte han dessuten inn i konteksten av amerikansk imperialismes strategiske konflikt med Russland og Kina, og hans drivkraft for en Festning Nord-Amerika.
«Mange mennesker i Canada», proklamerte Trump på hans sosiale medieplattform Truth Media, «ELSKER å være den 51. delstaten. USA kan ikke lenger lide de massive Handelsunderskuddene og Subsidiene Canada trenger for å holde seg flytende. Justin Trudeau visste dette, og trakk seg.»
«Om Canada fusjonerte med USA, det ville ikke vært noen Tollsatser, skattene ville gå langt ned, og de ville være FULLSTENDIG TRYGGE fra trusselen fra russiske og kinesiske skip som hele tiden omgir dem. Sammen, for en flott Nasjon det ville bli!!!»
Baner veien for en ytre høyre Conservative-regjering
Den umiddelbare konsekvensen av Trudeaus fratredelse er at den rydder veien for et tidlig valg og at en Trump-type Conservative-regjering kommer til makten i Ottawa, ledet av ytre høyre-demagogen Pierre Poilievre – en regjering som vil være beredt til å anvende autoritære metoder og mobilisere utenomparlamentariske fascistkrefter mot arbeiderklassen.
Selv om Trudeau gjentatte ganger hadde sverget å lede hans parti inn i det neste valget, var ingen overrasket over hans avgang i begynnelsen av det tiende året av han premierskap.
Han hadde mistet støtten fra avgjørende seksjoner av Canadas selskapselite, som med økende heftighet har presset på for en langt mer aggressiv forfølgelse av deres rovinteresser i utlandet og angrep på arbeiderklassen hjemme. Og i løpet av de siste månedene gikk hans støtte blant Liberty Party’s parlamentariske gruppe i oppløsing i møte med nederlag i ei rekke mellomvalg og meningsmålinger som har vært forvarsler om en forestående historisk valgutsletting.
Trudeaus posisjon ble uholdbar etter at visestatsminister og finansminister Chrystia Freeland forlot regjeringen i forrige måned, samme dag som hun skulle presentere høstens økonomiske oppdatering. For å sikre at hennes fratredelse forårsaket maksimal skade for Trudeau kunngjorde hun den gjennom et offentlig brev til statsministeren hvor hun refset ham for å ha unnlatt å forberede canadisk imperialisme for å møte utfordringene fra Trumps America First-agenda.
Canadas finansoligarki uler etter en regjering som vil sikre Canadas gunst i Washington ved å påta seg en enda større rolle på tre fronter av USAs globale krig – mot Russland, Kina og Iran og dets allierte i Midtøsten – og legge hundrevis av milliarder mer til de massive økningene av militærutleggene allerede implementert under Trudeau. De presser også på for at Ottawa skal matche Trumps skattekutt og slette sosiale utlegg for å sikre canadisk kapitalismes «konkurranseevne».
Poilievre har blitt preparert for å gjennomføre denne agendaen. Conservative-lederen for den offisielle opposisjonen kom først til politisk prominens som angrepsbikkja til Canadas nykonservative statsminister Stephen Harper, og deretter ved å tjene som den mest ihuga talsmannen for den fascist-initierte «Freedom»-konvoien, som truende okkuperte Ottawa sentrum i mer enn en måned tidlig i 2022 med støtte fra betydelige deler av styringsklassen.
De liberale, for deres del, kaver for å demonstrere at de er det beste instrumentet for å påtvinge styringsklassens agenda. Ifølge selskapsmedia er Chrystia Freeland og Mark Carney frontløperne for å erstatte Trudeau som partileder for Liberal Party. Freeland, den viktigste antirussiske krigshauken i Trudeau-regjeringen fram til hennes fratredelse i forrige måned, personifiserer den flere-tiår-lange alliansen mellom canadisk imperialisme og ukrainsk fascisme. Carneys navn er, først som sjef for Bank of Canada og så Bank of England, synonymt med innstramminger for arbeiderklassen og «billige penger» i form av rekordlave renter og kvantitative lettelser for finanseliten.
At styringsklassen har frie hender til å utforme en klassekrigsregjering, og Poilievre til å gjøre en demagogisk sosial appell til arbeiderklassens massesinne over fallende reallønninger, kollapsen av offentlige tjenester og en epidemi av hjemløshet, skyldes helt og holdent undertrykkelsen av klassekampen av fagforeningene, det sosialdemokratiske NDP (Nytt demokratisk parti) og deres pseudo-venstre vedheng.
Det fagforeningssponsede NDP har støttet Liberal-minoritetsregjeringen i parlamentet de fem siste årene, inkludert i store deler av den tiden gjennom en formell «tillits- og leveranseavtale» som stanset kort før en koalisjonsregjering.
Siden høsten 2021 har Canada vært oppslukt av ei streikebølge som har involvert alle deler av arbeiderklassen, men fagforeningene har bestrebet seg med alle midler for å splitte arbeidernes kamper, begrenset dem innenfor det kollektive pro-arbeidsgiver forhandlingssystemet, og påtvunget utsalgskontrakter og framfor alt blokkert en politisk utfordring av Trudeau-regjeringen fra arbeiderklassen, der den brøyt streiker og bykset stadig lenger til høyre.
Postarbeidernes fagforening Canadian Union of Postal Workers (CUPW) beordret den 16. desember ensidig de 55 000 streikende Canada Post-arbeiderne til å bøye seg for regjeringens åpenbart illegale streikebryterordre, som det var massestøtte for å trosse, og fastholdt ordren selv da regjeringen ble brakt til kollapse med Freelands avgang.
CUPWs overgivelse kortsluttet ikke bare postarbeidernes kamp, den sørget for at den ikke ble katalysatoren for en breiere mobilisering av arbeiderklassen som kunne ha feid Trudeau fra embetet og skapt de beste forutsetningene for å avspore styringsklassens planer om å bringe Poilievre og hans Konservative til makten.
Er Canada for Trump det Østerrike var for Hitler?
Det er ingen tvil om at Trump ville ønske velkommen en beslektet ytre høyre-ånd i form av Poilievre ved makten i Ottawa – i hvert fall på kort sikt.
Hans provoserende påstander at et land lenge omtalt av Washington som deres «nærmeste allierte» burde absorberes av USA bør imidlertid ikke avfeies som et forhandlingstriks eller engang bare en manifestasjon av amerikansk imperialismes appetitt for dominans.
Trumps oppfordringer om Canada til å bli USAs 51. delstat har blitt uttalt i samme åndedrag som han forlanger at Danmark selger Grønland til Washington, og truer med å erobre Panamakanalen.
Den canadiske styringsklassen, som manifestert i dens omfavnelse av Poilievre, deler i stor grad Trumps agenda. Den favoriserer en sosialpolitikk langs amerikanske linjer. Det vil si ødeleggelsen av det offentlige helsevesenet og det som ellers gjenstår av velferdsstaten, ytterligere massive skattekutt for big business og de rike, og elimineringen av alle miljømessige og andre regulatoriske begrensninger på kapital. Den ønsker også å gjenopprette USAs imperialistiske hegemoni, som i mer enn trekvart århundre har besørget rammeverket for at de har kunnet fremme deres egne rovinteresser og tatt del i global plyndring.
Sikkert og visst, på nåværende tidspunkt ønsker den dominerende fraksjonen av det canadiske borgerskapet å beholde sin føderale stat, herredømme over verdens nest største land og dets enorme ressursrikdommer, for å besørge seg selv mest mulig innflytelse i forhandlinger av sin plass i en amerikansk imperialistledet Festning Nord-Amerika.
Men Trumps trussel om tollkrig og andre forlangender forverrer de dypt forankrede regionale konfliktene innen det canadiske borgerskapet, der forskjellige fraksjoner av styringsklassen basert i regioner som spiller forskjellige roller i den USA-dominerte kontinentale økonomien slåss om å forsvare deres respektive interesser.
Da Trudeau og Ontarios premier Doug Ford tok opp muligheten for å respondere på Trumps tolltrusler ved å innføre en eksportskatt på canadisk olje-, naturgass- og uraneksport til USA, advarte umiddelbart ytre høyre-premierene i Alberta og Saskatchewan, provinsene der disse ressursene er sentrert, at slike handlinger ville provosere fram ei «nasjonal enhetskrise». Danielle Smith, premieren i Alberta, hvis eksporter står for mer enn 20 prosent av USAs daglige oljeforbruk, har nå invitert seg selv til Trumps innsettelse.
Trump vil, som er hans vane, prøve å utnytte disse splittelsene.
Gitt alt dette og den påtroppende fascistpresidentens nå ofte gjentatte oppfordring om Canadas «sammenslåing» med USA, følger det logisk et avgjørende spørsmål: Er Canada for Trump det Østerrike var for Hitler? I mars 1938, i navnet av Østerrikes Anschluss (tilkobling), og som del av hans forberedelser til den andre verdenskrig, invaderte Hitler Østerrike, styrtet landets ytre høyre-regjering og gjorde det til en integrert del av det tyske Tredje riket.
Uansett hva som skjer i løpet av de kommende månedene, Trumps behandling av amerikansk imperialismes canadiske juniorpartnere understreker at der de mektigste imperialiststatene søker å løse motsetningen mellom en stadig mer integrert verdensøkonomi og dens inndeling i konkurrerende nasjon-stater som slåss om globalt hegemoni, verdenskartet vil bli tegnet på nytt.
Spørsmålet er om verden vil bli forent gjennom en tredje imperialistisk verdenskrig – som vil trekke menneskeheten ned i avgrunnen – eller nedenfra av arbeiderklassens forente handling for å få slutt på kapitalistoligarkiets dominans, utbytting og krig.
Ved å mobilisere arbeiderklassen mot styringsklassens rovdriftsagenda, dens handels- og skytekriger, er fagforeningene og de etablerte venstrepartiene verre enn ubrukelige. De tjener bare som rekrutteringssersjanter for deres respektive borgerskap.
Fagforeningene på begge sider av Canada-USA grensa og NDP arbeider systematisk for å splitte canadiske, amerikanske og mexicanske arbeidere, samtidig som de støtter amerikansk og canadisk imperialismes krigsagenda. Det flaggviftende canadiske fagforeningsbyråkratiet argumenterer mot Trumps tollsatser og for at canadisk imperialisme skal ha en privilegert posisjon i en Festning Nord-Amerika på grunnlag av at canadisk eksport av stål og aluminium og landets reserver av sjeldne jordarter er avgjørende for amerikansk krigsproduksjon.
Arbeidere i Canada kan bare motsette seg Liberal-regjeringen, Poilievre, de ulike høyreorienterte representantene for de konkurrerende regionale fraksjonene av borgerskapet, fra Quebecs Legault til Albertas Smith, og sist men ikke minst Trump, ved å intensivere klassekampen mot det canadiske borgerskapet og ved å smi enhet med arbeidere i USA og Mexico i kampen for et sosialistisk Nord-Amerika som del av en verdensføderasjon av sosialistiske stater.