Libanons parlament skal den 9. januar samles i et nytt forsøk på å velge en president. Avstemmingen finner sted samtidig med et intenst press fra USA, Frankrike og Saudi-Arabia for å velge en figur, bak det libanesiske folkets rygg, som vil styre landet i deres geostrategiske interesser.

Deres delegasjoner til Beirut denne uka er dømt til å utnytte Israels betydelige svekkelse av Hizbollahs militære og politiske styrker, Israel/Hizbollah-våpenhvilen og kollapsen av Assad-regimet i Syria for hendene på Washingtons islamistallierte, Hayat Tahrir al-Sham (HTS). De søker å etablere en eksplisitt pro-USA/Israel regjering og få slutt på Irans langvarige innflytelse i landet via Hizbollah og organisasjonens politiske allierte.

Hizbollah, «Guds parti», ble dannet på 1980-tallet som en «islamsk motstand» dedikert til «den væpnede kampen» mot Israel, samtidig med Israels okkupasjon av Libanon under borgerkrigen fra 1975 til 1990 som fungerte som en stedfortrederkrig for konkurrerende regionale makter og imperialistmakter. Støttet av Syria og Iran hentet Hizbollah sin støtte i Libanon fra de fattige sjiamuslimene som den besørger viktige velferdstjenester. Hizbollah forfektet korporativisme, paternalisme og religiøs obskurantisme som motvekt til klassekampen. Med dens sjiamuslimske og palestinske allierte utgjør Hizbollah den største blokka i Libanons konfesjonsbaserte og fragmenterte politiske system.

Det lille landet, lenge en brikke i imperialismens og de regionale maktenes breiere intriger, har nå vært uten president i mer enn to år etter at Michel Aouns periode ble avsluttet i oktober 2022. Dette har etterlatt landet uten en fungerende regjering. Den sittende, ledet av Najib Mikati, Libanons rikeste mann, har ikke vært i stand til å tvinge gjennom de «økonomiske reformene» påkrevd av Det internasjonale pengefondet og internasjonale banker som forutsetninger for en restrukturering av landets gjeld – samtidig med konkurser, skyhøy inflasjon og massefattigdom forårsaket av plyndringen av landets rikdom av en håndfull milliardærer, som har styrt Libanon siden borgerkrigen tok slutt i 1990.

USAs president Joe Bidens utsending Amos Hochstein skal besøke Beirut, sammen med representanter fra Saudi-Arabia, Qatar og Egypt. Dette følger opp de nylige besøkene til Saudi-Arabia av Pierre Bou Assi, lovgiver for Libanesiske styrker, og Den libanesiske hærens øverstkommanderende general Joseph Aoun (ingen relasjon til den forrige presidenten), Washingtons foretrukne kandidat.

Libanesiske styrker, den tidligere kristne militsen som under høydepunktet av borgerkrigen på 1980-tallet kontrollerte, med Israels støtte, mye av landets overveiende kristne territorier, er nå et politisk parti støttet av Saudi-Arabia. Aoun leder Libanons væpnede styrker i det sørlige Libanon, hvor han har ansvaret for å avvæpne Hizbollah, under vilkårene i den Washington-pålagte våpenhvilen mellom Israel og Hizbollah. Det progressive sosialistpartiet til druser-lederen Walid Jumblatt støttet nylig hans kandidatur.

Hizbollah, nå ledet av Na’im Qassem, støtter deres allierte Suleiman Frangieh, som hadde nære forbindelser med Syrias president Assad og Iran. Parlamentspresident Nabih Berri, med hans parti som er alliert med Hizbollah, har imidlertid indikert at Hizbollah er villig til å være mer «fleksibel».

En annen mulig kandidat sies å være Jihad Azour, en seniorbankmann fra Det internasjonale pengefondet (IMF).

Frankrikes president Emmanuel Macron avla i forrige måned et tre-dager-langt statsbesøk i Riyadh, det første av en fransk president siden 2006, hvor han søkte saudisk hjelp til Libanons gjenoppbygging. Saudi-Arabia og Qatar har gjort det klart at de ikke vil hjelpe Libanon med å gjenoppbygge dersom Hizbollah forblir den dominerende styrken i landet, og vil besørge den som blir president og statsminister betydelig makt over Hizbollah og muligheten til å begrense organisasjonens politiske innflytelse.

USA bygger en ny befestet ambassade for $ 1,2 milliarder på et 17,5 hektar stort område nært Beirut, der det erklærte formålet er å motvirke «motstandsaksen», som betyr Iran. Omfanget, som ikke står i forhold til landets størrelse, er en indikasjon på USAs geopolitiske interesser i Libanon, med landets strategiske beliggenhet og nylig oppdagede ressurser av gass og olje under det østlige Middelhavet. Etter avklaringen av en langvarig maritim grensetvist mellom Israel og Libanon, begynte et fransk, italiensk og qatarisk konsortium i 2023 å prøvebore, mens Israel allerede har begynt utvinning.

USA har siden 2006 finansiert libanesiske sikkerhetsstyrker i en størrelsesorden av $ 3 milliarder som del av sitt bistandsprogram til landet på $ 10 milliarder, ifølge en kongresshøring i 2020, en sum som stort sett samsvarer med Irans bidrag. Biden-administrasjonen kunngjorde i januar 2023 at i tillegg til å besørge militær maskinvare ville den også betale mesteparten av den libanesiske hærens lønninger i amerikanske dollar, til en pris av $ 72 millioner, etter kollapsen av den libanesiske valutaen. USA har tropper stasjonert ved to libanesiske militære flystriper ikke langt fra Beirut, hvor store C130-type militærfly har blitt sett lande.

Resultater av den amerikansk/israelske krigen mot Hizbollah

Israels krig mot Hizbollah begynte sammen med landets genocidale krig mot Gaza i oktober 2023, angivelig som gjengjeldelse for deres støtte til palestinerne. Den lanserte nesten daglige luftangrep mot Hizbollahs styrker, baser og våpensystemer i Libanon, og også i Syria, hvor Hizbollahs spilte en sentral rolle, sammen med Iran og Russland, i å støtte opp det nå kollapsede Assad-regimet.

Krigens politiske mål på vegne av amerikansk imperialisme var å eliminere Hizbollah som en militær og politisk styrke i begge land, som del av Washingtons breiere forberedelser til krig mot Iran, en avgjørende komponent i dens eksistensielle kamp mot Russland og Kina.

USA og Storbritannia angrep samtidig Irans islamske revolusjonsgardekorps’ (IRGC) Quds Force og Iran-støttede militser i Irak, Syria og Jemen, rettet mot deres operasjoner og etterretningssentre, raketter, missiler, dronelagringsanlegg og «logistikk og anlegg for ammunisjonsforsyningskjeder». Pentagon berettiget dette ved å hevde at det siden oktober 2023 har vært mer enn 250 angrep på deres baser i Syria og Irak, som indikerer at det er langt flere amerikanske militære utposter ut over avsidesliggende områder i de to landene enn det som offisielt er vedgått. Angivelig etablert i krigen mot ISIS er disse basene nå rettet mot Iran, og mot grupper støttet av Iran.

USAs president Biden beordret i februar 2024 luftangrep mot Iran-støttede grupper i Irak og Syria så vel som Iran-støttede Houthi-krigere i Jemen, som har startet angrep på amerikanske og britiske skip i solidaritet med befolkningen i Gaza. Disse handlingene gjør det klart at amerikansk/israelske operasjoner i Midtøsten er intet mindre enn en krig for å eliminere Irans allierte, omringe landet og provosere fram gjengjeldelsesaksjoner mot amerikanske styrker som kan brukes som påskudd for en fullskala krig mot Teheran.

Israel ødela i september i fjor Hizbollahs kommunikasjonssystemer i Libanon, hvor de detonerte hundrevis av personsøkere og walkie-talkies brukt av deres operatører og skadet tusenvis, før de startet en ødeleggende, to-måneder-lang bakkeinvasjon av Libanon.

Israel Defense Forces (IDF) myrdet Hizbollahs første- og andrenivå ledere, deriblant Hassan Nasrallah og seniorkommandant Ali Karaki, i et luftangrep på Beirut – i klare brudd på flere internasjonale krigslover, deriblant forbudene mot attentater og mot vilkårlig bombing av sivile områder. IDF drepte Ibrahim Aqil, en annen topp Hizbollah-operatør, i et annet angrep samme måned, og Nasrallahs etterfølger og fetter Hashem Safieddine i oktober. IDF slo til mot Hizbollahs finansielle, administrative og mediefasiliteter og bombet mye av deres våpen- og rakettlagre i Libanon og Syria, inkludert i Damaskus og al-Bukamal nært den irakiske grensa, Qusair, og på landsbygda ved Homs og Hama.

IDFs bakkeinvasjon av Sør-Libanon i oktober forårsaket omfattende ødeleggelser, som lite har blitt sagt om. Den tvang mer enn 1,2 millioner, deriblant 400 000 barn, av Libanons befolkning på 6 millioner til å flykte fra deres hjem. Den drepte rundt 4 000 mennesker, hovedsakelig sivile, og skadet mer enn 16 000, ifølge helsedepartementet. Nesten 250 000 hjem ble helt eller delvis ødelagt, 20 000 offentlige bygninger ble skadet og hundrevis av små og mellomstore bedrifter stengte.

Ifølge FNs økonomiske og sosiale kommisjon for Vest-Asia (UNESCWA) inkluderte denne ødeleggelsen 13 sykehus og 130 ambulanser, og nedstengingen av 100 primærhelsesentre, som har ført til at store deler av befolkningen ikke har tilgang til nødvendig omsorg. Videre forverrer de overfylte krisesentrene (908 av de 1 095 opererer på full kapasitet) risikoen for smittsomme sykdommer og sammensatte omsorgsbehov.

Kostnadene for gjenoppbygging er estimert til $ 13 milliarder, rundt halvparten i direkte skader og resten i breiere økonomiske konsekvenser. Dette overgår langt kostnadene fra den forrige krigen mellom Israel og Hizbollah, i 2006.

Og dette er ikke det endelige tallet, ettersom Israel har fortsatt sine luftangrep mot Libanon i strid med den 60-dager-lange våpenhvilen og den israelske tilbaketrekkingen som ble pålagt av Washington ved slutten av november. Beirut hevder det har vært 300 brudd på våpenhvilen.

Vilkårene for våpenhvilen, beleilig tidsbestemt til å slutte med USAs påtroppende president Donald Trumps innsettelse seinere denne måneden, utgjorde et ødeleggende nederlag for Hizbollah, og satte scenen for Washingtons islamistiske allierte, Hayat Tahrir al-Sham (HTS), til å innta Damaskus. Avtalen, som oppfordret Hizbollah til å oppgi sine befestede posisjoner i Sør-Libanon og trekke styrkene tilbake til nord for Litani-elva, inkluderte et amerikansk brev som ga Israel rett til å «gå til militære aksjoner» dersom «Hizbollah ser ut til å forberede et angrep». Dette gir effektivt sett Tel Aviv og Washington grønt lys til å gjenoppta fiendtlighetene når de finner det hensiktsmessig.

Israels dagsavis Ha’aretz refererte hærkilder som sa IDF har til hensikt å forbli i Sør-Libanon etter perioden på 60 dager «dersom den libanesiske hæren ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser, inkludert i avtalen, om å utvide sin kontroll over det hele i sør».

Avgjørende var at våpenhvilen tjente til å frigjøre Israel fra angrep på landets nordlige grense mens landet fortsetter å føre sin utslettelseskrig mot palestinerne i Gaza og okkupere syrisk territorium, mens USA og Storbritannia fortsetter deres operasjoner mot Iran-støttede mål i Jemen, Irak og Syria.

De borgerlig-nasjonalistiske regimenes bankerott i Midtøsten

Etter Israels to-måneder-lange krig mot Hizbollah og Libanon i 2006 stilte Irans IRGC raskt opp for å hjelpe til med gjenoppbyggingen. Men i dag, med Irans egen økonomi i dype problemer takket være amerikanske sanksjoner og tapet av landets avgjørende allierte i Damaskus, vil det ikke være noen penger fra Teheran til å hjelpe med gjenoppbyggingen.

På samme måte har tapet av Hizbollahs finansiering og våpenleveranser som ble kanalisert fra Iran gjennom Syria, forringet evnen til å finansiere deres operasjoner, inkludert de sosiale velferdsaktivitetene, og opprettholde organisasjonens politiske innflytelse. Det er rapporter om at Dahiyehs innbyggere – der mer enn 400 bygninger ble ødelagt og 1 500 skadet – er frustrerte over Hizbollahs seine kompensasjonsutbetalinger til tross for Hizbollah-leder Na’im Qassems løfte til de sjiamuslimske familiene som er berørt av krigen med Israel om bistand på $ 77 millioner.

De som flyktet fra deres hjem har begynt å returnere, bare for å bli møtt i de verst rammede områdene av bulldosere som rydder skrot og familier som leter etter savnede slektninger under ruinene. Strøm, vann, mobiltelefondekning og tilgang til internett er nede. Mange har ikke klart å nå landsbyene deres i sør på grunn av israelske militære restriksjoner, med mer enn 70 landsbyer fortsatt i forbudte soner. Rundt 40 landsbyer nær grensa til Israel har blitt ødelagt av Israels brent jord-politikk.

Responsen fra Midtøstens regimer på angrepet på Libanon, ikke mindre enn på genocidet i Gaza, har nok en gang demonstrert de borgerlig-nasjonalistiske regimenes bankerott. Mens noen, som Egypt og Saudi-Arabia, er viktige allierte av USA der det orkestrerer en ny oppstykking av Midtøsten, er andre, som Iran, desperate etter å oppnå en slags forhandlet avklaring som sikrer deres framtid – inkludert mot deres egne befolkningers kamper.

De demonstrerer at bekjempelsen av imperialisme, kriger og fattigdom betyr å avvise alle former for nasjonalisme som splitter regionens arbeiderklasse. Det har vært gjentatte masseprotester i Libanon – under den arabiske våren i 2011, i 2015 og 2019-2020 – mot den diskrediterte og dysfunksjonelle politiske eliten som ikke har klart å ta tak i økende fattigdom og motgang. Men deres forlangender, som de fra arbeidere som har reist seg i opprør andre steder, kan ikke løses uten en kamp ledet av arbeiderklassen for å styrte kapitalismen og bygge sosialisme på verdensbasis.