Mens Venezuelas president Nicolás Maduro forbereder innsettelsen for hans tredje periode den 10. januar, eskalerer den amerikanske regjeringen og dens partnere i regionen hensynsløse og antidemokratiske konspirasjoner for å fjerne ham, potensielt til og med ved hjelp av en militær inntrenging.

Koalisjonen av USA-sponsede partier kalt Forent plattform, Plataforma Unitaria (PU), har på samme måte lovet samme dag å innvie deres egen presidentkandidat Edmundo González, og hevder bevis for at han vant 28. juli-presidentvalget.

Venezuelas nasjonale valgkomité, Consejo Nacional Electoral (CNE), kontrollert av regjeringspartiet Det forente sosialistpartiet, Partido Socialista Unido de Venezuela (PSUV), erklærte Maduro som valgvinner.

Valget ble avholdt verken som respons på folkelig forlangende, eller engang i henhold til en konstitusjonell tidsplan, men snarere basert på diskusjoner med Washington bak lukkede dører, mot tilbudt gjengjeldelse av begrensede lempinger av sanksjoner. Biden-administrasjonen anså valget fra begynnelsen av og uavhengig av resultatene som et påskudd for å intensivere arbeidet for å installere et høyreekstremt marionettregime for bedre å kontrollere Venezuelas oljereserver, de største på planeten.

Etter å ha tilbrakt fire måneder i eksil i Europa har González gjentatt at han ikke planlegger å etablere en eksilregjering og i stedet vil bli smuglet inn i Venezuela for å bli innviet den 10. januar, med et kabinett klart og opposisjonsleder og mangeårige CIA-«asset» María Corina Machado, for å bli installert som «utøvende visepresident». Detaljer om denne kontra-innvielsen holdes hemmelige.

González og Machado står begge overfor arrestordrer på anklager om konspirasjon og sabotasje mot valgsystemet, blant andre. Mens Machado hevder å oppholde seg i skjul i Venezuela, signerte González i september et dokument som erkjente hans valgnederlag i bytte for sikker passasje til Spania – en avtale han hevder å ha akseptert «under tvang».

Valget av Donald Trump har satt vind i seilene til slike som Machado, som deler hans fascistiske agenda om ekstrem fritt-markedspolitikk og diktatur. I løpet av hans første periode overvåket Trump tilstrammingen av ødeleggende økonomiske sanksjoner, sammen med et mislykket forsøk på å ta Venezuelas lederskap til fange ledet av Green Berets, og sa angivelig at det ville være «kult» å invadere Venezuela.

Det brå fallet av den syriske regjeringen til USA-støttede islamiststyrker, som bare var mulig på grunn av et effektivt bortfall av Assad-regimets russiske, iranske og kinesiske allierte, har også styrket kuppmakerne i Venezuela. De har argumentert at støtten fra de samme regjeringene for Maduro likeledes er upålitelig. En opposisjonsleder som uttalte seg til El País, på betingelse av anonymitet, sa at hendelsene i Syria «sender ei melding til de menige i de væpnede styrkene, hvis støtte til regimet er skjør».

Opposisjonsledere har fokusert på å appellere til militæret, der Machado de siste ukene har lagt ut flere meldinger på sosiale medier som hevder at regjeringen sprekker. Den 28. desember oppfordret hun «den store militær- og politifamilien i vårt elskede Venezuela» til å rette deres «plikt, ære og privilegium å være bærere av nasjonens våpen og insignier» til å forsvare det «folkelige og suverene mandatet uttrykt i stemmelokalene».

«Tiden er inne for å definere saker, og vi vet alle i våre indre prinsipper at den korrekte beslutningen har blitt tatt, og avventer bare den kollektive beslutningen om å handle,» la hun til.

President Maduro og hans indre krets har respondert ved å blåse seg opp militært og med trusler mot González og Machado, kombinert med appeller om å utarbeide et arrangement med den påtroppende Trump-administrasjonen.

Innenriks- og justisminister Diosdado Cabello oppfordret forrige søndag militæret til å konsolidere ei «stor blokk for å forsvare fred» mot «trusler». Han la til, uten å navngi noen: «Hvem enn som prøver å ta seg inn i Venezuela, vil betale en høy pris. De kan kanskje komme seg inn dersom de prøver; deres problem vil bli å forlate dette landet.»

Mens Maduro-administrasjonen åpenbart er nervøs for imperialistiske kuppkonspirasjoner og til og med direkte militær aggresjon, er den helt avhengig av støtte fra sikkerhetsstyrkene og deler av styringsklassen. Siden den ikke tilbyr noe reelt alternativ til det ytre høyres politikk, er den ikke i stand til å mobilisere arbeiderklassen og de fattige i Venezuela og i utlandet, mot slike nykoloniale konspirasjoner. I stedet har den pålagt hele byrden av sanksjonene og den økonomiske krisa på arbeiderklassen og forflyttet seg for å implementere selskapsskattekutt, privatiseringer, dollarisering og andre insentiver for Wall Street.

Etter allerede å ha anerkjent González som «nyvalgt president» vil Biden-administrasjonen sannsynligvis gjøre sanksjonene dypere selv før Trump tiltrer embetet den 20. januar.

Det er en utbredt debatt i utenrikspolitiske og finansielle publikasjoner om hva Trump vil gjøre videre: vil han prioritere big oil-interesser og migrasjon, opprettholde lisenser for selskaper for å unngå amerikanske sanksjoner mot venezuelansk olje samtidig som han ber Caracas om å akseptere deporterte, eller vil han umiddelbart presse på for regimeskifte?

Svaret er uklart på kort sikt, men karakteren til den innkommende administrasjonen sender et umiskjennelig signal. Trumps nominerte for Latin-Amerika-politikk er folk som ikke er valgt for diplomati, men snarere for kontrarevolusjonære og militære formål. Senator Marco Rubio (Republikaner fra Florida), nominert for utenriksminister, tvitret i 2019 bilder av drapet av Libyas president Muammar Gaddafi, som klart var rettet mot Maduro. Chris Landau, nominert til viseutenriksminister, og Michael Waltz, nominert for Nasjonal sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus, har også tatt til orde for en hardline tilnærming for å fjerne Maduro.

Trump-administrasjonen vil forøvrig være den mest nakne oligarkiske i historien, sammensatt av og omgitt av milliardærer, som anser Maduro og «Boli-bourgeoisiet» av korrupte næringslivs- og militæreliter han representerer, som et hinder for full kontroll av venezuelansk olje.

En rapport sist uke fra kredittratingbyrået S&P Global sikler også over potensialet for at en fjerning av Maduro skal bane vei for restruktureringen av Venezuelas gjeld gjennom multilaterale enheter som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken (WB) og Den interamerikanske utviklingsbanken (IADB). Dette betyr plyndringen av det som gjenstår av statsdrevne sosiale programmer.

Trump har omgitt seg med slike som milliardærene Elon Musk, som etter kuppet i Bolivia i 2019 sa «vi kupper hvem vi vil», og Erik Prince, som samler penger for å ansette leiesoldater for å pågripe Maduro og har oppfordret til å «sette på den keiserlige hatten igjen, for å si at vi skal styre disse landene.»

Trump forbereder også en vesentlig eskalering av bestrebelsene for breiere å undergrave voksende kinesisk økonomisk og politisk innflytelse i Latin-Amerika. I løpet av det siste kvarte århundret har amerikansk imperialisme mistet sitt økonomiske hegemoni selv i det den anser som sin egen bakgård, spesielt siden Kina ble den fremste handelspartneren i Latin-Amerika, bortsett fra Mexico, og en sentral kilde for kreditt og investeringer.

Men dagene da den amerikanske styringsklassen tilbød utviklingshjelp og store investeringer, slik som under John F. Kennedys Alliance for Progress på begynnelsen av 1960-tallet, er for lengst forbi, som ble gjort klart av den lange rekka av USA-støttede kupp og fascistdiktaturer i de følgende tiårene.

Amerikansk imperialisme baserer seg i dag i enda større grad på sin militære overlegenhet for å utfordre kinesisk innflytelse, mens Pentagon og amerikanske tankesmier vedvarende framstiller kinesisk eid økonomisk infrastruktur som militære mål. Dette inkluderer, spesielt, den nye Chancay-havna i Peru og tre dusin havner som drives eller oppgraderes av kinesiske selskaper. Trump har åpent truet med å ta tilbake Panamakanalen, med henvisning til forvaltningen av havneanlegg i begge ender av et Hong Kong-basert selskap.

I denne konteksten blir fordrivelsen av Maduro av amerikansk imperialisme ansett som et nødvendig skritt i det generelle skyvet for å rekolonisere Latin-Amerika og undergrave kinesisk innflytelse, hvor det samarbeides tett med regionale krefter.

Den argentinske fascistpresidenten Javier Milei, en pro-Trump entusiast, har stått i spissen for provokasjoner mot Maduro-administrasjonen. Buenos Aires hevdet uten bevis at venezuelansk politi har trakassert den argentinske ambassaden, hvor seks venezuelanske opposisjonelle har søkt asyl. Det er høyst signifikant at Brasils nominelt «venstreorienterte» presidenten Lula da Silva, som har vært utsatt for Mileis vedvarende verbale fornærmelser, gikk med på å besørge sikkerhet og tilsyn for Argentinas ambassade i Caracas etter at Milei i august trakk alle diplomater fra Venezuela.

Nahuel Gallo, en korporal i det argentinske gendarmeriet, ble 8. desember arrestert av den venezuelanske regjeringen, som hevder han «kom for å utføre et oppdrag». Gallo arbeidet angivelig på et offisielt oppdrag i Colombia og bestemte seg for å besøke en slektning av hans partner i Caracas, hvor han ble arrestert.

Under en eksamenseremoni ved Buenos Aires Military College og deretter i et møte med Gallos familie i Tucumán, fordømte Milei arrestasjonen som «en kidnapping» og lovet å anvende alle diplomatiske virkemidler for å få ham løslatt. Hans sikkerhetsminister Patricia Bullrich inntok i mellomtiden en mer aggressiv tone, og kalte arrestasjonen «nesten en krigshandling».

Pentagon har også søkt å utvide sin militære tilstedeværelse i regionen, skrur opp militærøvelser og baseavtaler. Seinest ble det gitt utvidet tilgang til en militærbase på de økologisk unike og sensitive Galapagosøyene – i 1978 erklært som en UNESCO Naturarv for menneskeheten – etter ratifiseringen av en militær samarbeidsavtale signert av Ecuadors oligark-president Daniel Noboa.

Avtalen tillater Pentagon nesten ubegrenset utplassering av krigsskip, ubåter, fly og tropper. Mens den er beliggende i Stillehavet tilbyr militærbasen på Galapagos strategisk tilgang til Panamakanalen, den nye kinesisk-eide Chancay-havna i Peru, og fungerer som ei utskytningsrampe for militæroperasjoner over hele Latin-Amerika.

Regjeringen i Trinidad og Tobago, en øynasjon beliggende utenfor Venezuelas karibiske kyst, signerte i forrige måned fem avtaler med Pentagon, ifølge Washington. Medierapporter indikerer at én avtale tillater amerikanske tropper stasjonert på øya i tilfelle en «konflikt» med Venezuela. Dette ble seinere ikke overbevisende avvist av statsminister Keith Rowley, som nektet å avsløre detaljer.

US Southern Command har også utvidet sin tilstedeværelse og trening av styrker i Guyana, som raskt utvider sin oljeproduksjon i omstridte offshorefelt som Caracas har truet å ta med makt.

Den nåværende amerikanske strategien med sanksjoner og provokasjoner for å oppmuntre til et militærkupp kan føre til borgerkrig eller en regional krig, og forverre den humanitære katastrofen, selv etter at 7 millioner venezuelanere har forlatt landet det siste tiåret. Ingen politisk støtte kan imidlertid gis til den kapitalistiske Maduro-administrasjonen. Bare den politiske mobiliseringen av den venezuelanske arbeiderklassen forent med arbeidere over hele Latin-Amerika, USA og internasjonalt for å få slutt på kapitalismen, kan stanse all planlagt aggresjon og imperialismens drivkraft for å rekolonisere og på nytt omfordele verden.