Sırrı Süreyya Önder og Pervin Buldan, parlamentsmedlemmer for Partiet for folkenes likhet og demokrati (DEM Partiet), møtte 28. desember Abdullah Öcalan, lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), som har sittet fengslet siden 1999. De siste slike samtalene fant sted fra 2013 til 2015, før de endte med gjenopptakelsen av en blodig konflikt.

De fornyede forhandlingene mellom Tyrkia og PKK, som Tyrkia har forsøkt å undertrykke i 40 år, er del av krigen i Midtøsten – som har eskalert med genocidet Israel begår i Gaza, kampen for oppdelingen av Syria, og amerikansk imperialismes bestrebelser for å omforme regionen.

Uttalelsen utstedt av delegasjonen sa at under møtet med Öcalan «ble den siste utviklingen i Midtøsten og Tyrkia evaluert». Öcalans evalueringer ble sitert med følgende ord:

«Det å gjenforsterke det tyrkisk-kurdiske brorskapet har blitt et historisk ansvar, så vel som av skjebnesvanger viktighet og hast for alle folk... Hendelsene i Gaza og Syria har vist at løsningen på dette problemet, som av eksterne intervensjoner blir til en koldbrann, kan ikke lenger utsettes... Jeg har kompetansen og besluttsomheten til å besørge det nødvendige positive bidraget til det nye paradigmet som Mr. Bahçeli og Mr. Erdoğan styrker... Dette er æraen av fred, demokrati og brorskap for Tyrkia og regionen.»

Disse uttalelsene, og den Buldan kom med seinere på X, «På grunn av prosessens følsomhet, vil vi ikke komme med en uttalelse til pressen før den er moden», viser at forhandlingene fortsetter i hemmelighet fra offentligheten.

Den samme delegasjonen fra DEM-partiet møtte 2. januar Devlet Bahçeli, leder av det fascistiske Nasjonalistbevegelsens parti (MHP), som er del av «Folkets allianse» ledet av president Recep Tayyip Erdoğan. Møtene, som er lukket for pressen, vil fortsette neste uke med Erdoğans Justis og utviklingsparti (AKP), det kemalistiske Republikanske folkets parti og andre partier i parlamentet.

Veien for nye forhandlinger med Öcalan begynte med Bahçelis uforlignelige oppfordring den 22. oktober. «Når isolasjonen av terroristsjefen [den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan] oppheves burde han komme og tale på DEM-partiets gruppemøte i det tyrkiske parlamentet,» erklærte Bahçeli, og la til: «La ham rope ut at terrorismen er fullstendig over, og at organisasjonen [PKK] har blitt demontert. Om han viser denne motstandskraften og besluttsomheten, da burde veien for den juridiske reguleringen av ‹retten til å håpe› og dens bruk være vid åpen.»

World Socialist Web Site analyserte denne utviklingen, og forklarte at den tyrkiske styringselitens påstander om «fred og demokrati» var et bedrageri, og har som mål å styrke deres hånd i møte med den eskalerende krigen i Midtøsten.

Faktisk sa Erdoğan om prosessen, de samme dagene som Bahçelis uttalelse: «Mens kartene blir tegnet på nytt i blod, mens krigen Israel har ført fra Gaza til Libanon nærmer seg våre grenser, prøver vi å styrke vår interne front. Vi vil at 85 millioner av oss skal komme sammen under fellesnevneren Tyrkia.»

Bahçelis nyttårsbudskap oppsummerer også den tyrkiske styringselitens tilnærming. Mens Bahçeli hevdet at samtalene mellom Öcalan og DEM-partiets delegasjon «ikke bare styrket demokratiet og håpene knyttet til det tyrkisk-kurdiske brorskapet, men også var drivkraften til en lovende begynnelse», erklærte han også at det ikke var rom for det kurdiske folkets undertrykte politiske og kulturelle rettigheter i denne prosessen: «Det finnes ingen slik prosess som en ny løsning eller åpning. Det som skjer og det som burde skje, er samtalepartnernes aktive, ubetingede, uberegnede, utvungne, betryggende og oppriktige engasjement i navnet av nasjonal overlevelse og framtid.»

Ankara ønsker på den ene siden at PKK skal legge ned sine våpen på Öcalans initiativ, og på den andre vil de at de USA-støttede Syriske demokratiske styrker (SDF) i Syria – ledet av de kurdisk-nasjonalistiske Folkets beskyttelsesenheter (YPG) – skal likvideres. SDF leder en de facto-formasjon i Syria kalt «Autonom administrasjon av det nordlige og østlige Syria».

Det kurdiske spørsmålet som er et iboende internasjonalt problem, på grunn av det kurdiske folkets tilstedeværelse i Tyrkia, Syria, Iran og Irak, har blitt en integrert del av imperialistkampen for å dele Midtøsten, spesielt etter USAs invasjon av Irak i 2003 og 2011-krigen for regimeskifte i Syria.

Erdoğans «fredsprosess» med PKK, initiert i 2009, var et forsøk, med godkjennelse fra USA og europeiske makter, på å bli del av denne utviklende plyndringskrigen. Etter at USA gjorde kurdiske militser til den viktigste stedfortrederstyrken i krigen for regimeskifte i Syria og framveksten av en YPG-ledet protostat i regionen, avsluttet Erdoğan denne prosessen i 2015 og lanserte en voldelig offensiv mot kurdiske styrker både i Tyrkia og Syria.

Av frykt for at en kurdisk stat i Syria ville oppmuntre til lignende initiativer i Tyrkia har Ankara, sammen med deres islamistiske stedfortredere, organisert ei rekke militæroperasjoner i Nord-Syria og okkupert store strekk av territoriet for å forhindre opprettelsen av en enhetlig region kontrollert av kurdiske styrker.

De nye forhandlingene kommer samtidig med et regimeskifte i Syria og forberedelser til krig mot Iran. Styrker ledet av den al-Qaida-tilknyttede militsen Hayat Tahrir al-Sham (HTS) styrtet i forrige måned Syrias president Bashar al-Assad, som ble støttet av Iran og Russland. Den Tyrkia-støttede Syriske nasjonalarméen (SNA) har i mellomtiden startet en operasjon mot USA-støttede kurdiske styrker.

SNA erobret Tel Rifaat og Manbij fra SDF og flyttet seg øst for Eufrat. Men der USA intervenerte med trusler om sanksjoner og troppeutplasseringer, spesielt i Kobani, ser det imidlertid ut til at SNAs Tyrkia-støttede SMO-offensiv, spesialmilitæroperasjonen, har stoppet opp. På den andre siden prøver Ankara å bruke sin innflytelse over HTS for å påtvinge likvideringen av de kurdiske styrkene og deres underordning under Damaskus-administrasjonen uten noen selvstendig status.

Den avgjørende makten i kampen for å splitte opp Syria og Midtøsten generelt er amerikansk imperialisme. Mens Washington prøver å få brakt HTS-lederskapet under sin kontroll under påskudd av å bekjempe ISIS, ser de SDF som sin viktigste stedfortrederstyrke både for å opprettholde sin tilstedeværelse i Syria og for krigen mot Iran. USA har økt antallet militært personell i landet fra 900 til 2 000 og har forlenget sanksjonene mot Syria til 2029.

Forøvrig, der Israel – USAs spydspiss i Midtøsten – utvider sin okkupasjon av det sørlige Syria, har Tel Aviv erklært det kurdiske lederskapet som sin viktigste allierte i Syria. Salih Muslim, den tidligere medstyrelederen i PKKs søsterorganisasjon, Det demokratiske unionspartiet (PYD), har også erklært hans støtte for en allianse med Israel.

Etter i vesentlig grad å ha ødelagt Syrias militære forsvarskapasitet og infrastruktur med sine pågående luftangrep, distanserer Israel seg fra HTS og understreker sine motstridende interesser med Tyrkia som et påskudd for å utvide sin okkupasjon av Syria og påtvinge et føyelig regime underordnet seg selv.

Israels utenriksminister Gideon Saar uttalte: «Det nye regimet i Syria er en terroristgjeng... Situasjonen i Syria er ikke betryggende. Det er sammenstøt i kystbyene, det er åpne trusler fra Erdoğan om å eliminere kurdisk autonomi, det er trakassering av kristne, og dette regimet er et islamistisk regime som ønsker å kontrollere hele Syria.»

Mens HTS har bestemt å oppløse Syrias væpnede fraksjoner og tilslutte dem sentralhæren, er skjebnen til den SDF-ledede autonome administrasjonen og dens væpnede styrker uklar. Kurdiske styrker kontrollerer rundt 40 prosent av landets territorium, blant annet de fleste energiressursene og de korndyrkende områdene. Denne regionen er hjemsted for amerikanske tropper og baser.

En delegasjon fra SDFs generalkommando møtte HTS-leder Abu Mohammed al-Jolani i Damaskus sist mandag. Bessam Ishaq, sjef for Det syriske demokratiske rådets Washington-kontor, fortalte Asharq Al-Awsat at SDF-møtene i Damaskus «bare handlet om militære anliggender og diskuterte koordineringsmekanismen og felles anliggender».

Påstanden at forhandlingene – som er del av kampen til den rovgriske amerikanske imperialismen og dens regionale allierte og stedfortredere, deriblant Israel og Tyrkia, om ressurser, energiruter og innflytelse i Syria og Midtøsten, og i retning krig mot Iran – skal bringe fred og demokrati noe som helst sted er et bedrag. Alle styrkene forbereder for nye kriger, der de vil sende de arbeidende massene til deres død med fredens retorikk.

Den demokratiske løsningen av det kurdiske spørsmålet og en slutt på eskalerende genocid og krig i Midtøsten er betinget av å forene og mobilisere den internasjonale arbeiderklassen basert på et antikrig, sosialistisk program for å ta makten, mot imperialistmaktene og deres borgerlige stedfortredere.