Tyske politikere og media har reagert på Donald Trumps valgseier i USA ved aggressivt å normalisere fascisme. Ved årsskiftet publiserte den innflytelsesrike avisa Welt am Sonntag en gjesteartikkel av den amerikanske oligarken og Trump-supporteren Elon Musk, som kontrollerer hundrevis av milliarder av euro, med tittelen «Hvorfor Elon Musk støtter AfD» (Alternative für Deutschland).

I artikkelen, som åpent engasjerer seg i valgpropaganda for fascistene, skriver Musk: «Tyskland er ved et avgjørende punkt – landets framtid vakler på randen av økonomisk og kulturell kollaps.» Bare AfD kan redde Tyskland fra å «bli en skygge av sitt tidligere selv. Partiet kan lede landet inn i en framtid der økonomisk velstand, kulturell integritet og teknologisk innovasjon ikke bare er ønskedrømmer, men realitet.»

Ved kjernen av Musks kommentar er oppfordringen til uhemmet økonomisk deregulering, som han forbinder med AfDs program, men som faktisk er delt av alle regjeringspartiene. Musk skriver at AfD har «forstått at økonomisk frihet ikke bare er ønskelig, men nødvendig». Han skriver at AfDs tilnærming til å redusere statlig overregulering, senke skatter og deregulere markedet reflekterer prinsippene som har gjort hans egne selskaper, som Tesla og SpaceX, vellykkede.

Mens Musk har ansamlet en formue på nesten $ 500 milliarder de siste årene betyr denne «suksessen» for Tesla-arbeidere bokstavelig talt å arbeide seg i hjel under betingelser av brutal utbytting.

World Socialist Web Site har definert Trumps presidentskap som den «voldelige omstillingen av den amerikanske politiske overbygningen for å samsvare med de reelle sosiale relasjonene som eksisterer i USA». Den amerikanske styringsklassen baserer seg på fascisten Trump for å fremme sitt program for sosial kontrarevolusjon, massedeportasjoner, diktatur og verdenskrig i oligarkiets interesse.

En tilsvarende utvikling finner også sted i Tyskland. Målet med februars tidlige føderale valg utlyst av styringsklassen er å berede grunnen for en ekstrem høyreorientert regjering som brutalt vil håndheve tysk kapitals interesser i inn- og utland. Publiseringen av Musks valgannonse for AfD av en av flaggskipavisene til den høyreorienterte Springer-pressen, og reaksjonene på den i politikken og media gjør dette klart.

Tallrike mediekommentarer berømmet åpenlyst Musk og forsvarte avgjørelsen til Welt og dermed også valgreklamen for AfD. En kommentar i Frankfurter Allgemeine Zeitung beskrev kritikken av Elon Musks «innblanding» i tysk politikk som «dritt om Musk». Bortsett fra «hans foraktelige kommentarer på X», han «framsatte i et nøtteskall hva som må sies i den tyske valgkampen».

I en medfølgende kommentar til Musks artikkel i Welt am Sonntag berømmet avisas nye sjefredaktør, Jan Philipp Burgard, Musk som «det største gründergeniet i vår tid». Musks «diagnose» var «korrekt, men hans foreslåtte terapi at bare AfD kan redde Tyskland, er fatalt feil.» Burgard refererer ikke AfDs fascistprogram, som han i utgangspunktet er enig i, som årsaken, men snarere partiets mangel på aggressivitet mot Russland og Kina.

«Forlangender som å redusere byråkrati, deregulering og skattekutt er ikke feil bare fordi de kommer fra AfD,» skriver Burgard. Men Musk syntes å «overse det geopolitiske rammeverket som AfD ønsker å posisjonere Tyskland i.» Partiet søker «tilnærming til Russland» og «finner vennligere ord for Kina enn for USA».

Når tyske politikere kritiserer Musks angrep på regjeringsrepresentanter – han kalte for eksempel Tysklands president Frank-Walter Steinmeier (sosialdemokrat, SPD) en «antidemokratisk tyrann» – gjør de det fra et tilvarende ståsted. Rolf Mützenich, lederen av SPDs parlamentariske gruppe i Bundestag, oppfordret for eksempel den tyske regjeringen til, etter Trumps innsettelse, å avklare «om den gjentatte mangelen på respekt, ærekrenkelser og innblanding i valgkampen også ble uttrykt på vegne av den nye amerikanske administrasjonen». Han sa det var behov for «klarhet» om dette, siden «internasjonale utfordringer bare kan takles i en uhemmet relasjon mellom oss og USA».

Betydningen av dette er ikke til å ta feil av. Til tross for økende transatlantiske spenninger og Trumps trusler om handelskrigstiltak også mot Tyskland og Europa, søker den tyske styringsklassen – i hvert fall for øyeblikket – å alliere seg med den amerikanske fascisten for å eskalere pro-krig politikken mot Russland og over hele verden, og presse gjennom tysk imperialismes interesser. Det er nettopp denne politikken som i siste instans krever etablering av et autoritært regime og rehabilitering av fascisme i Tyskland selv.

I den nåværende lederartikkelen i det ledende nyhetsukemagasinet Der Spiegel, klager magasinets sjefredaktør Dirk Kurbjuweit over at Tyskland i fjor hadde «krympet». Landet kunne knapt kalle seg en mellomstor makt lenger og var på vei til å bli en dverg i verdenspolitikken. I «dette funnet» var «den essensielle oppgaven for den nye føderale regjeringen, som vil tiltre til våren. En snuoperasjon i retning vekst er nødvendig, både økonomisk og politisk.»

Kurbjuweit identifiserte «en rå blanding av besettelse av historie og historisk hukommelsestap» som en av «hovedårsakene» til Tysklands «krymping». I dette landet «dikterer historien politikk sterkere enn andre steder, som ofte fører til selvbeherskelse».

For eksempel, «den utilstrekkelige forsyningen av Ukraina med langtrekkende våpen ... er også rettferdiggjort av det faktum at Nazi-Tyskland invaderte og ødela Sovjetunionen. Derfor burde ikke tyske missiler tillates å kunne ramme Moskva.»

Analogt med slagordet «våg mere Musk» utstedt av Christian Lindner, partileder for Det fri-demokratiske partiet (FDP), og ivrig tatt opp av media, kunne Kurbjuweits kommentar hatt tittelen «våg mere Hitler». Det Tyskland mangler, skriver han, er «gjennomtenkte strategier fra kjølige hoder, store strategier, for de essensielle politikkområdene». Den neste føderale regjeringen «burde, i tillegg til innenlandsk sikkerhet, konsentrere seg om vedvarende vekst og Tysklands posisjon i verden.»

At oppfordringen til Tyskland om å spille en større rolle i verden og den assosierte Zeitenwende («nye æra») i innenriks- og sosialpolitikken av alle mennesker skulle komme fra Kurbjuweit, understreker det faktum at styringsklassens vending til verdenskrig og fascisme har vært bevisst forberedt over tid. Det var Kurbjuweit som, kort tid etter at representanter for den daværende storkoalisjonen av kristelig-demokratene (CDU) og SPD på sikkerhetskonferansen i München i 2014 proklamerte slutten på militær tilbakeholdenhet, publiserte det beryktede essayet «Skyldighetsspørsmålet splitter historikere i dag» i Der Spiegel.

I det angrep Kurbjuweit historikeren Fritz Fischer, som omhyggelig hadde vist i hans verk Griff nach der Weltmacht (Tysklands mål i den første verdenskrig) at Det tyske riket var en av de viktigste hovedskyldige for den første verdenskrig. Kurbjuweit siterte den nå emeriterte professoren Herfried Münkler fra Humboldt Universität, og sa Fischers argumenter var «opprørende, i prinsippet».

Relatert tyske forbrytelser under den andre verdenskrigen introduserte Kurbjuweit naziapologeten Ernst Nolte, som døde i 2016, inn i diskusjonen. Under der Historikerstreit (Historikerstriden) på 1980-tallet hadde Nolte allerede erklært at Holocaust var en berettiget reaksjon på Sovjetunionen. Kurbjuweit siterte Berlin-«historikeren» og Nolte-supporteren Jörg Baberowski med følgende: «Hitler var ingen psykopat, og han var ikke ondskapsfull. Han ville ikke at folk skulle snakke om utryddelsen av jødene ved hans bord.»

Rundt 11 år etter denne frastøtende bagatelliseringen av Hitler og nazismen har advarslene som på den tiden ble utstedt av Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, og partiets ungdomsorganisasjon IYSSE, blitt fullstendig bekreftet. Bagatelliseringen av tysk imperialismes historiske forbrytelser tjener gjenkomsten til en imperialistisk verdenskrigspolitikk og etableringen av et fascistregime for å forsvare kapitalistoligarkiets privilegier mot den voksende opposisjonen i arbeiderklassen.

Denne utviklingen setter enorme klassekamper på agendaen. Masseoppsigelsene av 35 000 arbeidere og lønnskuttene på nesten 20 prosent i Volkswagen, avtalt kort før jul mellom politikere, selskapsledelsen og fagforeningsbyråkratiet, er bare opptakten til en fullskala krig mot arbeiderklassen med siktemål å knuse alt som er igjen av sosiale vinninger.

«Det avgjørende spørsmålet» er hvordan man skal bevæpne masseopposisjonen som utvikler seg «med et revolusjonært lederskap og et sosialistisk perspektiv», understreker SGPs valgappell. «Bare hvis massene uavhengig griper inn i den politiske prosessen, eksproprierer de store bankene og selskapene og plasserer dem under demokratisk kontroll, kan krig og sosial katastrofe stoppes.»