Dette er den tredje og avsluttende delen av en serie. Del én ble publisert 29. desember 2024, og del to 2. januar 2025.

Fascisme og forfalskningen av historie

RCIs holdning til Trump gjenspeiler i all hovedsak de katastrofale feiltakene til Det tyske kommunistpartiet (KPD), beryktet legemliggjort i slagordet «Etter Hitler, oss!» Som med krig, når det gjelder trusselen om diktatur og veksten av fascisme antar objektivistisk selvtilfredshet og politisk passivitet groteske former.

RCIs manifest aksepterer at «På et gitt stadium vil borgerskapet bli fristet til å henfalle til åpent diktatur i en eller annen form,» men insisterer at «dette kan bare bli et realistisk perspektiv etter at arbeiderklassen har lidd ei rekke alvorlige nederlag, slik tilfellet var i Tyskland etter den første verdenskrig.»

Der det besvarer spørsmålet «Er det en risiko for fascisme?» responderer manifestet i det negative fordi dagens ytre høyre-bevegelser ikke samsvarer med den historiske malen for fascistbevegelser på 1930-tallet. «Overfladiske impresjonister på det såkalte internasjonale Venstre anser tåpelig trumpisme som fascisme... Det er nok av høyreorienterte demagoger rundt omkring, og noen blir til og med valgt til makt. Det er imidlertid ikke det samme som et fascistregime, som er basert på massemobiliseringen av den rasende småborgeren som en rambukk for å ødelegge arbeidernes organisasjoner.»

Manifestet insisterer at, igjen som med krig, styringsklassen har blitt mer forsiktig med en vending til fascisme:

På 1930-tallet ble samfunnets motsetninger løst på relativt kort tid, og kunne bare ende enten med den proletariske revolusjonens seier, eller i reaksjon i form av fascisme eller bonapartisme.

Men styringsklassen brant sine fingre kraftig da den kastet sin tyngde inn bak fascistene i tidligere tider. Den vil ikke så lett gå ned den veien.

Manifestet argumenterer: «Enda viktigere, i dag er en så rask løsning utelukket av den endrede styrkebalansen. Reaksjonens sosiale reserver er langt svakere enn på 1930-tallet, og arbeiderklassens egen tyngde er langt større.»

I tillegg, «Bondestanden har i vesentlig grad forsvunnet i de framskredne kapitalistlandene» og «breie sjikt som tidligere anså seg som middelklasse ... har trukket tettere til proletariatet og blitt fagorganiserte; og studentene som besørget sjokktroppene for fascismen, har svingt skarpt til venstre og er åpne for revolusjonære ideer.»

Framfor alt, «Arbeiderklassen, i de fleste land, har ikke lidd alvorlige nederlag på flere tiår. Dens styrker er stort sett intakte.» Derfor, «Borgerskapet står overfor den mest alvorlige krisa i sin historie, men på grunn av den enorme styrkingen av arbeiderklassen, er det ikke i stand til å forflytte seg raskt i retningen av åpen reaksjon.» ^[1]

Å referere til småborgerskapets avtagende sosiale innflytelse og fraværet av store nederlag påført arbeiderklassen som en garanti mot politisk reaksjon er falskt inn til kjernen. Forøvrig, RCI erstatter politisk analyse med en forfalsket historisk analogi.

Trump og tilsvarende ytre høyre-figurer og tendenser internasjonalt har ikke massebasen bygget av Hitler. Men det de har er støtte fra store deler av borgerskapet og av statsapparatet, inkludert innen militæret og politiet. Dette var det som gjorde at Trumps forsøkte kupp den 6. januar 2021 kunne fortsette så langt som det gjorde.

Som det har blitt bevist i det ene landet etter det andre, inkludert i Italia hvor Mussolinis arvinger sitter i regjering, og i Frankrike og Tyskland hvor fascisttendenser nå er de viktigste opposisjonspartiene, baner imperialismens byks til høyre vei for det ytre høyres vei til statsmakten gjennom borgerskapets offisielle partiers fullskala adoptering av deres program.

Hitlers maktovertakelse ble framfor alt muliggjort av det stalinistiske byråkratiets politiske lammelse av arbeiderklassens revolusjonære fortropp. Dets politikk med «sosialfascisme» – som opponerte mot samarbeid mellom Kommunistpartiet (KPD) og Det sosialdemokratiske partiet (SPD) for å forsvare arbeiderklassen mot nazistene – forhindret enhver politisk utfordring av sosialdemokratiet som ville ha vunnet arbeiderklassen til et revolusjonært perspektiv.

Som et resultat ble Hitler i januar 1933 utnevnt til rikskansler av representanter for militæret, media og storselskapene, og deretter i mars overrakt diktatoriske fullmakter av alle de borgerlige partiene. Det var etter å ha blitt gitt kontroll over hele statsapparatet av borgerskapet at Hitler utførte ødeleggelsen av arbeiderbevegelsen.

Advarselen som må gjøres klart for amerikanske arbeidere er at de ikke må la seg lamme av reaksjonære lederskap. Ikke å søke selvtilfredshet basert på de gunstige utsiktene til revolusjon, men å mobilisere arbeiderklassen nå på et perspektiv for revolusjonær kamp mot både Det demokratiske og Det republikanske partiet av borgerlig reaksjon og krig.

Ungdommens «automatiske kommunisme» og RCIs pro-stalinistiske orientering

Som svar på enhver fare reist for arbeiderklassen tilbyr Woods utsiktene til en automatisk vekst av kommunisme i den yngre generasjonen. Forøvrig, han og RCI tilbyr gjentatte ganger som bevis på dette en vekst i innflytelsen til stalinistiske tendenser som de tydelig er orienterte til.

I hans rapport fra januar i fjor refererer Woods med godkjennelse påstandene fra Kommunistpartiet i USA «om å ha rekruttert 8 000 unge mennesker de to siste årene». Dersom dette virkelig var sant, ville alle som hevder å være trotskister være forpliktet til å advare slike ungdommer at de nettopp har gjort deres livs verste politiske feiltak, på grunn av deres uvitenhet om stalinismens kontrarevolusjonære historie. Men Woods hyller dette i stedet som et bevis på at «mange mennesker nå, spesielt ungdommen», «leter etter et alternativ, et revolusjonært alternativ».

Han hevder at siden 2008 har radikaliserte arbeidere og unge menneskers vending «i retning av det du kan kalle ‹venstrereformister›... Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia» som «vakte enorme forventninger», bare for å knuse dem, fører nå unge mennesker til å omfavne kommunisme.

Tidligere måtte du kjempe for å overbevise folk om riktigheten av kommunistiske ideer og marxistiske ideer. Ikke nå lenger. I alle land er det et faktum, et empirisk verifiserbart faktum. Jeg har ikke funnet det opp: tusenvis, titusener, hundretusener, sannsynligvis millioner av unge mennesker trekker allerede de korrekte konklusjonene. De har allerede akseptert ideen om kommunisme. De ønsker kommunisme.

Woods avviser de av hans medlemmer som våger å stille spørsmål ved et slikt scenario med arbeiderklassens automatiske overgang til revolusjon:

Dere sier til meg: «Vel, disse ungdommene er veldig grønne. De har ikke studert. De vet ikke. De er ikke ordentlige marxister.» Det er ikke riktig. De er veldig skikkelige marxister. De er ekte kommunister. Dere vet, jeg har vært kommunist siden jeg var liten, og [hans bror] Rob [Sewell] også, vi er fra en kommunistisk arbeiderklassefamilie. Jeg var en kommunist før jeg leste noen bøker ... ekte kommunisme kommer ikke fra bøkene. Det kommer fra sjelen. Det kommer fra ditt mageinstinkt og nødvendigheten for å slåss for å endre ting. Disse ungdommene kaller seg kommunister. De har kanskje aldri lest Det kommunistiske manifestet. Men de er kommunister. Du trenger ikke å overbevise disse ungdommene.

Han forlanger: «Ikke start med å prøve å identifisere vanskeligheter. Det er ikke vanskelig... Alt du trenger å gjøre er å stå på gatehjørnet, proklamere kommunisme, ta et banner, ta ei avis hvis mulig, og gullet kommer til deg.»

«Gullet» Woods er ute etter er unge mennesker som har sluttet seg til de stalinistiske partiene. De «elendige sektene» – som bekjenner seg til å støtte trotskisme og motsetter seg stalinisme – «forsto aldri noe om kommunisme... De er ubrukelige... Vi må vende oss til kommunistpartiene. Vi har begynt å gjøre det i Brasil og noen andre steder. Dette er plassen vi nå vil søke å okkupere.» ^[2]

Angrepet på Lenins Hva må gjøres?

Woods’ tirade er en rot og grein avvising av marxisme, utviklingen av sosialistisk bevissthet og den leninistiske teorien om partiet. Dette gjøres eksplisitt i partiets eget undervisningsmateriell for medlemmene, «Lenins Hva må gjøres: En leseveiledning». Det står:

Mens han polemiserte korrekt mot økonomenes slaviske tilbedelse av «spontanitet», tillot Lenin seg selv å falle inn i feiltakelsen å overdrive en korrekt idé og gjøre den om til det motsatte. Spesielt hevder han at den sosialistiske bevisstheten:

«Måtte bringes til dem [arbeiderne] utenfra. Alle lands historie viser at arbeiderklassen, utelukkende ved egen innsats, er i stand til å utvikle kun fagforeningsbevissthet, dvs. overbevisningen om at det er nødvendig å slå seg sammen i fagforeninger, slåss mot arbeidsgiverne og strebe for å tvinge regjeringen til å vedta nødvendig arbeidslovgiving osv.»

Denne ensidige og feilaktige framstillingen av relasjonen mellom arbeiderklassen og sosialistisk bevissthet var ikke en original oppfinnelse av Lenin, men ble lånt direkte fra Kautsky, som han på den tiden betraktet som den ortodokse marxismens viktigste forsvarer mot Bernstein. Lenin selv uttalte seinere at han hadde «bøyd pinnen for langt» én vei for å korrigere for en feil av det motsatte slaget. ^[3]

Oktoberrevolusjonens seier i 1917 ble bare muliggjort fordi Lenin bygde det revolusjonære partiet som var nødvendig for å gjennomsyre arbeiderklassen med genuin sosialistisk bevissthet og skapte på denne måten grunnlaget for den sosialistiske revolusjonen. Som styreleder for WSWS David North forklarer i hans essay, «Lenins teori om sosialistisk bevissthet: Bolsjevismens opprinnelser og Hva må gjøres?»: Det «avgjørende spørsmålet analysert av Lenin er karakteren av relasjonen mellom marxismen og det revolusjonære partiet på den ene siden, og på den andre siden arbeiderklassens spontane bevegelse og formene for sosial bevissthet som utvikler seg blant arbeidere i løpet av denne bevegelsen.» ^[4]

Der han formulerte denne relasjonen sporet Lenin utviklingen av bevissthetsformene blant russiske arbeidere på 1860- og 1870-tallet, fra den primitive ødeleggelsen av maskineri opp til høyst organiserte streiker.

North forklarer imidlertid:

Bevisstheten som ble utvist av arbeidere i disse kampene var av en fagforeningskarakter snarere enn en sosialdemokratisk karakter ...

Denne begrensningen var uunngåelig, i den forstand at arbeiderklassens spontane bevegelse ikke kunne utvikle av seg selv, «spontant», en sosialdemokratisk, dvs. revolusjonær, bevissthet. Det er på dette tidspunktet Lenin introduserer argumentet som har provosert fram så mange fordømmelser. Han skriver:

«Vi har sagt at det ikke kan ha vært sosialdemokratisk bevissthet blant arbeiderne. Den måtte bringes til dem utenfra. Alle lands historie viser at arbeiderklassen, utelukkende ved egen innsats, er i stand til å utvikle bare fagforeningsbevissthet, dvs. overbevisningen om at det er nødvendig å slå seg sammen i fagforeninger, slåss mot arbeidsgiverne og streve for å tvinge regjeringen til å vedta nødvendig arbeidslovgiving osv. Teorien om sosialisme vokste imidlertid ut av de filosofiske, historiske og økonomiske teoriene utarbeidet av utdannede representanter for de eiendomsbaserte klassene, av intellektuelle. Grunnleggerne av moderne vitenskapelig sosialisme, Marx og Engels, tilhørte etter deres sosiale status selv den borgerlige intelligentsiaen. På samme måte oppsto i Russland den teoretiske læren om sosialdemokratiet helt uavhengig av den spontane veksten av arbeiderbevegelsen; det oppsto som et naturlig og uunngåelig resultat av utviklingen av tenkning blant den revolusjonære sosialistiske intelligentsiaen.» ^[5]

North refererer Lenins sentrale konklusjon om nødvendigheten for det revolusjonære partiet til å utvikle en genuin revolusjonær bevissthet i arbeiderklassen:

Siden det ikke kan være noe snakk om en uavhengig ideologi formulert av de arbeidende massene selv i prosessen av deres bevegelse, er det eneste valget – enten borgerlig eller sosialistisk ideologi. Det er ingen middelvei (for menneskeheten har ikke skapt en «tredje» ideologi, og dessuten, i et samfunn revet av klassemotsetninger kan det aldri være en ikke-klasse eller over-klasseideologi). Følgelig, det å forringe den sosialistiske ideologien på noen som helst måte, å vende seg bort fra den i den aller minste grad betyr derfor å styrke den borgerlige ideologien. Det er mye snakk om spontanitet. Men den spontane utviklingen av arbeiderbevegelsen fører til dens underordning under den borgerlige ideologien, til dens utvikling langs linjene for Credo-programmet; for den spontane arbeiderklassebevegelsen er fagforening, er Nur-Gewerkschaftlerei, og fagforeningsvirksomhet betyr arbeidernes ideologiske slaveri for borgerskapet. Derfor er vår oppgave, sosialdemokratiets oppgave, å bekjempe spontaniteten, å avlede arbeiderklassen fra denne spontane, fagforeningsorienterte streben etter å komme inn under borgerskapets vinge, og å bringe den inn under det revolusjonære sosialdemokratiets vinge. ^[6]

Det som er sentralt for Woods’ nedvurdering av kampen for sosialistisk bevissthet fra partiets side er dette: Ved glorifisering av arbeiderklassens borgerlige bevissthet skaper IMT en teoretisk begrunnelse for arbeiderklassens politiske dominans av borgerskapet. Dette utøves framfor alt gjennom mekanismen av de byråkratiske, pro-kapitalistiske fagforeningene og de stalinistiske partiene som Woods’ instinktivt kommunistiske ungdom gir deres politiske tilslutning til, eller som gjennom feilskolering blir gjort ute av stand til å se gjennom IMTs pro-stalinistiske sofisterier.

RCI, stalinismen og nedsettelsen av trotskisme

Etter malen fastsatt av Woods snakker RCI-manifestet også om unge mennesker som trekker revolusjonære «konklusjoner instinktivt ... De har ikke lest de tre bindene av Marx’ Kapital, eller kanskje engang Det kommunistiske manifestet. Men de er kommunister, i hjerte og sjel... Bare en håpløs pedant vil bli fornærmet av deres mangel på marxistisk skolering. Ideer kan enkelt læres fra bøker. Men rein boklæring kan aldri besørge oss med den entusiasmen og revolusjonære ånden, som er den flammende sjelen av proletarisk revolusjonisme.»

Denne hyllesten til ungdommen er kombinert med en avskjedigelse av alle andre generasjoner arbeidere som «fullstendig demoraliserte» som «bruker all deres tid på å syte og klage over situasjonen, som de alle er enige om er håpløs. Mange av den gamle generasjonen er smittet av sykdommen skepsis og pessimisme, som det ikke finnes noen motgift mot. Følgelig er de fleste av dem egnet for ingenting.» ^[7]

Insisteringen at den «kommunistiske» ungdommen ikke har behov for «boklæring» og forsøket på å avskjære dem fra arbeidere med faktisk erfaring fra klassekampen og byråkratienes politiske svik er politisk tragisk, gitt at de det snakkes om graviterer rundt de forskjellige restene av de gamle stalinistpartiene, den mest bevisste kontrarevolusjonære tendensen på jordas overflate.

Manifestet tydeliggjør fundamentalt Woods-tendensens de facto avvising av Trotskijs kamp for å bygge Den fjerde internasjonale og dets orientering mot de stalinistiske restene av den nå ikke-eksisterende Tredje internasjonale. Det prøver i hovedsak å gjenopplive perspektivet om å reformere de stalinistiske partiene og vinne dem for revolusjon – mer enn 90 år etter at Trotskij i 1933 erklærte slike partier «døde for revolusjonens formål» – etter at Komintern tillot Hitler å komme til makten uten opposisjon.

RCI-manifestet sier at «siden den stalinistiske degenereringen av Den kommunistiske internasjonale» har det ikke eksistert noen revolusjonær internasjonale. Det fortsetter: «Ved dette kritiske øyeblikket i verdenshistorien befinner den internasjonale kommunistbevegelsen seg i fullstendig uorden,» hvor det menes «Kommunistpartiene over hele verden».

Denne generelle beskrivelsen imøtegås med henvisning til Det greske kommunistpartiet (KKE), beryktet for dets virulente nasjonalisme og støtte til Stalins forbrytelser. RCI framstiller KKE som å ha «tatt utvilsomt viktige skritt for å avvise den gamle diskrediterte stalinistisk-mensjevikiske ideen om to stadier» og for å inntatt «et korrekt internasjonalistisk standpunkt til Ukraina-krigen, som den karakteriserer som en interimperialistisk konflikt».

Oppgaven til Revolutionary Communist International er å sikre at KKE og «andre Kommunistpartier som deler deres posisjon på Ukraina-krigen» er engasjert i en «leninistisk enhetsfront» og «en åpen og demokratisk debatt»:

Det er vår oppgave å returnere bevegelsen til dens genuine opprinnelser, å bryte med feig revisjonisme og omfavne Lenins banner. For dette formål strekker vi ut en hånd av vennskap til ethvert parti eller organisasjon som deler dette målet.

Da Trotskij lanserte Den internasjonale venstreopposisjonen, så han den for seg som den internasjonale kommunistbevegelsens venstreopposisjon. Vi er genuine kommunister – bolsjevik-leninister – som av Stalin ble byråkratisk ekskludert fra den kommunistiske bevegelsens rekker.

Vi har alltid kjempet for å opprettholde oktobers røde banner og genuin leninisme, og nå må vi gjenvinne vår rettmessige plass som en integrert del av verdens kommunistbevegelse.

Tiden er inne for å åpne en ærlig diskusjon i bevegelsen om fortiden, som endelig vil bryte med de siste restene av stalinisme og berede grunnen for varig kommunistisk enhet på leninismens solide fundamenter. ^[8]

Denne orienteringen til de stalinistiske partiene er på gang.

IMT rapporterte i november 2023 om et felles møte mellom Det marxistiske venstre og Det brasilianske kommunistpartiet – Revolusjonær Rekonstruksjon (PCB-RR) om Ukraina og Palestina, der Jorge Martin, lederen av IMTs brasilianske seksjon berømmet PCB-RRs «kampanje til forsvar av proletarisk internasjonalisme» og erklærte at alle «sanne kommunister befinner oss på samme side av barrikaden». ^[9]

Jorge Martin fikk en æresplass på grunnleggelseskonferansen til Revolutionary Communist International.

Et åpent brev den 27. mars 2024 til «aktivister fra Det portugisiske kommunistpartiet [PCP]» – utstedt av Collectivo Marxista etter nyvalgene den 10. mars – begynte med å forsikre stalinistene at «denne kritikken ikke er innrettet på å angripe PCP. Tvert imot, Colectivo Marxista er dypt bekymret over krisa til det viktigste arbeiderpartiet i Portugals historie, et parti som samler noen av de beste og mest klassebevisste krigere i det portugisiske proletariatet.»

Det formante PCP-aktivister til å «studere ideene til Marx og Lenin som ga liv til deres organisasjon for mer enn et århundre siden» og «revolusjonære medlemmer av PCP og den portugisiske kommunistungdommen til å kjempe skulder ved skulder for å gjenopplive kommunismen i Portugal, for et sant revolusjonært kommunistparti, på grunnlag av Lenins Kommunistiske internasjonale og prinsippene til Marx og Engels». ^[10]

Manifestet til den nye Revolutionary Communist International gjør det også klart at Woods-tendensen på ingen måte har forlatt sin tradisjonelle orientering mot de sosialdemokratiske partiene og fagforeningsapparatet. Den fordømmer «pseudo-trotskist-sekterister» som «innbiller seg at masseorganisasjonene bare kan avskrives som historiske anakronismer» og begrenser seg «til skingrende fordømmelser av svik», og insisterer at «det store flertallet av arbeiderklassen … forblir under de tradisjonelle reformistiske organisasjonenes innflytelse» og «det er ingen måte arbeiderklassen kan unngå å gå gjennom reformismens smertefulle skole».

De nye Revolusjonære Kommunistpartiene må derfor ikke gjøre noe som får arbeidere til å se Woods-gruppa som «fremmedelementer eller fiender» og foreslår i noen omstendigheter å sende «alle våre styrker inn i de reformistiske organisasjonene for å vinne over de venstreforflyttende arbeiderne til en fast revolusjonær posisjon». ^[11]

Til slike positive utviklinger, og som bevis på radikaliseringen av en seksjon av fagforeningsbyråkratiet, tillegges de «veldig interessante offentlige erklæringene fra en mann kalt Shawn Fain, som er president for UAW, det er de mektige United Auto Workers of America, en veldig mektig fagforening ...»

Woods refererer Fains uttalelse som støtter «studentene mot undertrykkelse av Palestina-bevegelsen» og UAWs May Day-video «hvor denne mannen faktisk oppfordrer til en generalstreik i Amerika» ved å invitere andre fagforeninger til å tilpasse deres kontraktsutløpsdatoer med UAWs.

Han sier om Fain at han «ikke er en marxist, og han er veldig forvirret, og han kommer med motstridende erklæringer», men insisterer så igjen på at «arbeiderklassen er ikke fagforeningene, og den er heller ikke Labour Party».

Men «vi avskriver verken fagforeningene eller Labour Party. Det gjør vi ikke. Vi gjør ikke det sekteriske feiltaket.» ^[12]

Trekk lærdommene av historien: Bygg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale

At den tidligere IMT proklamerer sin politiske langsynthet ved å erkjenne at en venstrebevegelse, spesielt blant ungdom, er i ferd med å utvikle seg – animert av avsky for Labour Party og forakt for de «venstreorienterte» – er betagende hykleri.

Men det er hva det gjør, med Manifestet for Revolutionary Communist International som nå frimodig proklamerer «Bankerotten for ‹Venstre›», og refererer til Syriza, Podemos i Spania, Bernie Sanders i USA og Corbyn som «opprinnelig vekket mange menneskers håp» før de «kapitulerte for presset fra høyrefløyen».

Dette er også en nødvendig politisk innbilskhet, et forsøk på å skjule den faktiske politiske historien til Grant-Woods-tendensen og tilføre den en grad av troverdighet blant unge mennesker som ikke vet nok til å kalle dem ut.

Dette understreker bare farene forbundet med mangelen på historisk kunnskap blant unge mennesker som er positivt feiret av Woods. Veien til sosialisme går ikke gjennom dannelsen av en ny (ikke) Revolutionary Communist International ledet av politiske fallitter som Woods, som forfølger en omgruppering med stalinismens vrakgods.

I store deler av etterkrigstiden førte de genuine representantene for trotskisme en langvarig kamp ikke bare mot de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene og fagforeningene, men en mengde pseudo-venstre-grupperinger som dedikerte seg til å motsette seg en uavhengig revolusjonær vending av arbeiderklassen.

Det Woods, et al., nå våger å avfeie som forsvar fra ei «sekt» av en «ortodoksi» motbevist av hendelser, der de selv orienterte seg til de kontrarevolusjonære byråkratiene, representerte den essensielle kampen for perspektivet for verdens sosialistiske revolusjon og det internasjonale partiet som kreves for dens realisering.

Den kampen har blitt bekreftet av restaureringen av kapitalismen i Sovjetunionen og sammenbruddet og høyreorienteringen av alle de gamle byråkratiske organisasjonene til talsmenn for innstramminger og krig.

Da ICFI i 1988 foretok sin analyse av globaliseringen i sitt verdensperspektivdokument, trakk partiet den konklusjonen at den resulterende internasjonaliseringen av klassekampen la det objektive grunnlaget for konstruksjonen av Den fjerde internasjonale som det nye lederskapet for arbeiderklassen. ^[13] I den påfølgende perioden, mens IMT klamret seg til vraket av stalinismen og sosialdemokratiet, satte ICFI ut for ikke bare å analysere verdensimperialismens krise, men å utdanne en kader i de sentrale lærdommene i den historiske kampen for trotskisme, som strekker seg over et århundre siden grunnleggelsen av Venstreopposisjonen i 1923. ^[14]

Verdensimperialismen har nå gått inn i en periode av revolusjonær krise. Et flere-tiår-langt angrep på arbeiderklassen påtvunget først og fremst gjennom fagforeningene, den pågående ødeleggelsen av demokratiske rettigheter, den bevisste kultiveringen av ytre høyre-krefter og lanseringen av en serie blodige kriger som truer nukleær utslettelse, skaper grunnlaget for en revolusjonær konfrontasjon mellom arbeiderklassen og borgerskapet.

Det å få stoppet imperialistmaktene fra å kaste menneskeheten ut i en katastrofe krever intet mindre enn en revolusjonær omvelting av kapitalismen. Men utviklingen av arbeiderklassens spontane bevegelsen kan ikke utføre denne oppgaven. Det krever revolusjonært lederskap.

For unge mennesker som søker en vei videre, betyr dette å avvise den uoppriktige smigeren fra Revolutionary Communist International og begynne en bevisst assimilering av alle lærdommene som kan trekkes fra historien til kampen for sosialisme som er nedfelt i ICFI.

Avsluttet.