Dette er den andre av en serie i tre deler. Del én ble publisert 29. desember 2024, del 3 3. januar 2025.

Grant og pabloisme

Ted Grants hevd på ortodoksi ble avgjørende tilbakevist av hans holdning til framveksten av pabloistisk likvidasjonisme innen Den fjerde internasjonale, som kulminerte med en splittelse og grunnleggelsen, mot Michel Pablo og hans støttespillere, av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i 1953. Grant teoretiske revisjoner var faktisk et klart forvarsel om de som skulle bli assosiert med pabloisme.

Ved avslutningen av diskusjonene om Øst-Europa definerte Den fjerde internasjonale hybridstatene dannet av stalinistene som deformerte arbeiderstater. Der den understreket deres forvrengte og anormale karakter, etablerte denne definisjonen det prinsipielle grunnlaget som trotskistbevegelsen hevdet nødvendigheten av å forsvare disse statene på mot imperialistisk intervensjon, mens de insisterte på mobiliseringen av arbeiderklassen mot det regjerende byråkratiet i en politisk revolusjon for å etablere ekte arbeiderdemokrati som en vesentlig del av kampen for verdenssosialisme.

Fra 1949 foreslo imidlertid Pablo, leder av FIs Internasjonale sekretariat i Europa, at overgangen fra kapitalisme til sosialisme ville finne sted gjennom «århundrer» av slike «deformerte arbeiderstater». I det som kom til å bli identifisert som «teorien om krig-revolusjon», postulerte han til og med at konflikten mellom USA og Sovjetunionen ville ende i en global borgerkrig der det sovjetiske byråkratiet ville bli tvunget til å gjennomføre den sosialistiske revolusjonen. Pabloismen avskrev arbeiderklassen som en revolusjonær kraft og reduserte Den fjerde internasjonale til rollen som ei pressgruppe på stalinistene, sosialdemokratiske og borgerlig-nasjonalistiske bevegelser.

På Den fjerde internasjonales Tredje verdenskongress i 1951 insisterte Pablo på at byggingen av FI-kaderen var avhengig av å lære å sette pris på «massebevegelsen slik den eksisterer» og «å finne vår plass i denne bevegelsen». Målet med denne politikken for entrisme sui generis (av en spesiell type) var ikke å tilrettelegge for byggingen av Den fjerde internasjonale ved å vinne arbeidernes lojalitet fra reformistene, men å skyve disse partiene til venstre. ^[1]

Med selve den politiske eksistensen til FI på spill utstedte James P. Cannon, lederen av det amerikanske Socialist Workers Party den 11. november 1953 et Åpent brev som oppfordring til å samle ortodokse trotskister internasjonalt, og insisterte at kapitalismens omvelting «kun kan oppnås under arbeiderklassens lederskap av samfunnet», som krever byggingen i alle land av «et revolusjonært sosialistisk parti etter mønsteret utviklet av Lenin» som en seksjon av Den fjerde internasjonale.

Grant, derimot, erkjente Pablo som en politisk medtenker. Allerede i juni 1950 hadde Jimmy Deane, Grants nære samarbeidspartner, bemerket: «Pablo har gjort overgangen! For en utvikling. Han fører en kamp mot oss og ender så opp med vår posisjon, mer eller mindre.» ^[2]

Pablos initielle supportere i Storbritannia var gruppert rundt John Lawrence, som søkte likvideringen av de britiske trotskistene gruppert rundt Gerry Healy, før han støttet stalinistenes knusing av den ungarske revolusjonen i 1956, og deretter, i november 1958, sluttet seg til Kommunistpartiet i Storbritannia. Det var Grant, og et lite antall av Pablos supportere i Storbritannia, som erstattet Lawrence som den britiske seksjonen av Den fjerde internasjonales Internasjonale sekretariat, og i 1957 dannet Revolutionary Socialist League.

Grant brøyt deretter med Det internasjonale sekretariatet i 1964, men opprettholdt en pabloistisk orientering av en spesielt nasjonalistisk karakter. Som han forklarte i 1970: «Under hendelsenes hammerslag er utviklingen av massesentristiske grupperinger i de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene uunngåelig. Massesplittelser fra disse tendensene vil være på dagsordenen i løpet av det neste tiåret eller to... Det er fra disse massekreftene som utvikler seg innen disse organisasjonene at Internasjonalens massekrefter vil komme.» ^[3]

Selv om den privat omtalte dem selv som revolusjonære, offentlig og i rekrutteringen av sin kader, brukte Militant Tendency flere tiår på å insistere på at sosialisme ville komme i stand ved at en Labour-regjering vedtok en parlamentarisk muliggjøringslov som nasjonaliserte de største selskapsmonopolene. Dens essensielle politiske rolle var å begrense venstreutviklende arbeidere og ungdommer til innen Labour Party, definert som arbeiderklassens essensielle parti på grunn av at det hviler på fagforeningene.

Militant vokste på 1980-tallet under bølga av motstand mot Thatcher-regjeringen og IMT har siden den gang levd av dette politisk. I Liverpool, hvor tendensen dominerte det Labour-kontrollerte byrådet, demonstrerte Militant notorisk sin groteske opportunisme ved å inngå en avtale med Tory-regjeringen som avledet en kamp fra Liverpools offentlig ansatte arbeidere over angrep på lokale tjenester, og bidro til isolasjonen og nederlaget for gruvearbeiderstreiken i 1984-1985.

For dens utfordringer utviste Kinnock-lederkapet i Labour Party Militants lederskap da Labour begynte en historisk dreining til høyre. Dette skiftet var forankret i den ekstraordinære utviklingen av økonomisk globalisering, den eksplosive veksten av transnasjonale selskaper og uforlignelig integrering av verdensmarkedet og internasjonalisering av produksjonen.

Globalisering og oppløsingen av Sovjetunionen

Kapitalens uforlignelige internasjonale mobilitet hadde etterlatt alle arbeiderbevegelsens nasjonalistiske programmer i forskjellige land totalt foreldede og reaksjonære, som førte til at sosialdemokratienes og fagforeningenes byråkratier forlot deres gamle reformistiske program til fordel for å opptre som nakne forfektere for det kapitalistiske markedet og direkte vedlegg til selskapsledelsen.

Denne universelle bølga av politisk forsakelse fant sitt mest fundamentale uttrykk i det stalinistiske byråkratiets vending til kapitalistisk restaurering i Sovjetunionen, som begynte under dekket av Mikhail Gorbatsjovs løfter om «demokratisk reform» gjennom Glasnost og Perestroika. Hans faktiske program var for den kontrarevolusjonære restaureringen av kapitalisme – et forsøk på å overvinne den isolerte sovjetiske økonomiens krise gjennom ødeleggelsen av de nasjonaliserte eiendomsrelasjonene og gjenopprettingen av privat eierskap av produksjonsmidlene. Dette kulminerte med oppløsingen av Sovjetunionen den 25. desember 1991, etableringen av kapitalistmarkedet og transformasjonen av ledende figurer innen den stalinistiske staten, industrien og partiapparatet til kriminelle oligarker.

ICFI insisterte at motsetningene mellom nasjonalstaten og en spirende global økonomi som så imperialismens kjede brutt ved sitt svakeste ledd i Sovjetunionen, på grunn av det ekstreme økonomiske autarkiet praktisert av det stalinistiske byråkratiet, åpnet nye revolusjonære muligheter for trotskismen som den eneste tendensen som hadde motsatt seg stalinismen fra standpunktet om å forsvare programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen.

Grants Militant Tendency inntok derimot posisjonen at Gorbatsjov representerte en «‹reformerende› fløy av byråkratiet, ikke en bevisst agent for imperialismen». Selv mens Sovjetunionen ble likvidert, hevdet Grant at kuppforsøket i august 1991 viste at deler av byråkratiet fortsatt forsvarte sosialisme, og skrev i en intern bulletin: «Dersom, som det var fullt mulig, regimet hadde blitt tvunget til å gjennomføre en politikk basert på resentralisering og planøkonomi, ledsaget av terror, ville dette også besørge en viss impuls til produktivkreftene i en periode.» ^[4] Det var Grants og Woods’ posisjon for det neste tiåret «at bevegelsen i retning kapitalisme i Russland enda ikke er ført til en endelig konklusjon, og kan fortsatt bli reversert». ^[5]

Fra dette perspektivet foreslo Grant ikke bare reetableringen av det tidligere stalinistiske regimet, men foreslo også hans tendens som en partner for dette formålet. Han skrev:

La oss være klare, selv om det er en kamp mellom rivaliserende fløyer av byråkratiet, en fløy åpent prokapitalistisk og en annen fløy – for deres egne formål – som prøver å forsvare grunnlaget for den nasjonaliserte økonomien, ville det være et fundamentalt feiltak å tror at vi ville være nøytrale i den situasjonen, selv om du hadde en situasjon der deler av arbeiderne støttet den andre fløyen ... Trotskij sa du i prinsippet ikke på forhånd kunne utelukke muligheten for en samlet front, en midlertidig og delvis enhetsfront, mellom trotskistene og stalinistbyråkratiet, dersom det kom til en åpen borgerkrig og et forsøk på å gjenopprette kapitalismen i Sovjetunionen. ^[6]

Grant og Woods avviste Trotskijs betegnelse av stalinismen som kontrarevolusjonær tvers igjennom. Trotskij hadde forklart at konsolideringen av det nasjonalistiske byråkratiet var den første fasen av den borgerlige kontrarevolusjonen i Sovjetunionen. I hans verk The Revolution Betrayed [‹Den forrådte revolusjon›] forutså han at den byråkratiske kasten ville søke å forankre dens privilegier mer fast i borgerlige eiendomsformer. På dette grunnlaget tok han ikke til orde for allianser med såkalte «reformerende fløyer» av byråkratiet, men dets omvelting av arbeiderklassen i en politisk revolusjon.

Stalinistbyråkratienes restaurering av kapitalismen de var det skarpeste uttrykket for transformasjonen av alle de gamle nasjonale reformistiske arbeiderorganisasjonene og deres avkall på ethvert, til og med begrenset, forsvar av arbeiderklassen. Men Grant og Woods avviste å trekke noen lærdom om Labour Party’s karakter, som de insisterte forble et «borgerlig arbeiderparti», eller de korporatistiske fagforeningene som de insisterte forble arbeiderklassens essensielle organisasjoner som det sosialistiske prosjektet måtte baseres på.

Ikke desto mindre, hele det politiske perspektivet Militant Tendency hadde fulgt siden slutten av den andre verdenskrig – som var basert på antakelsen at Kreml-byråkratiet, de sosialdemokratiske partiene og fagforeningene i Vesten, og de nasjonale bevegelsene i de tidligere koloniale og semi- koloniale landene, ville opprettholde deres politiske hegemoni – hadde blitt fatalt undergravd.

Dette førte til en fraksjonskonflikt mellom Militant-redaktøren Peter Taaffe og Grant and Woods, først over evalueringen av Russland og deretter over Taaffes forslag, formulert som en politisk tilpasning til en stigning i støtten til Scottish National Party’s separatistagenda, og kalt «the Scottish turn», at det var nødvendig å delta i et initielt taktisk eksperiment med arbeid utenfor Labour Party.

I 1992 endte dette i en splittelse, der Grant og Woods dannet gruppa Socialist Appeal. Splittelsen ble gjenspeilet internasjonalt, og førte til dannelsen av International Marxist Tendency.

IMT fortsatte å operere som entrist-grupper innenfor hvilket sosialdemokratisk eller stalinistisk parti de kunne få innpass, og oppmuntret til illusjoner om at forskjellige borgerlige formasjoner og individer kunne forvandles til virkemiddelet for å realisere sosialisme. I «A New Stage in the World Revolution», skrevet 25. juli 1996, uttalte IMT:

ultravenstre-ideen at det er mulig å finne en snarvei ved å heve det ‹uavhengige partiets› banner er falsk til kjernen...

All historie viser at når massene går til handling, uttrykker de seg først gjennom de tradisjonelle masseorganisasjonene... Reformistpartienes krise, spesielt når de er i regjering, vil berede veien for en sving til venstre og framveksten av venstre-reformistiske massestrømninger overalt. Det er marxistenes oppgave å trenge gjennom disse strømningene og ved tålmodig forklaring og vennlig kritikk, vinne arbeiderne over til et genuint marxistisk program. ^[7]

Det mest vesentlige eksemplet på IMTs bestrebelser for «penetrering» var dens oppmuntring av de borgerlige nasjonalistbevegelsene i Latin-Amerika, som hevdet å representere en «bolivarisk sosialisme». Woods ble en prominent heialeder for Hugo Chavez i Venezuela.

Der han forklarte klassekarakteren til Chavez’ politikk, skrev World Socialist Web Site-skribent Bill Van Auken i anledning hans død i 2013:

[blockquote]Chavez var en borgerlig nasjonalist, og hans regjering hvilte fast på det militæret han kom fra, og som fortsatt tjener som den avgjørende dommeren i den venezuelanske statens affærer...

Chavez hadde god grunn til å promotere hans politikk med venstreretorikken fra en dårlig definert «21. århundres sosialisme». Målsettingen var først og fremst å avlede og begrense de venezuelanske arbeidernes militans, som ofte får deres kamper, i den grad de unnslipper kontrollen av regjeringspartiet PSUV (Venezuelas forente sosialistparti) og dets tilknyttede Bolivariske fagforbund, stemplet som «kontrarevolusjonære».

Et helt sjikt av det internasjonale pseudo-venstre – deriblant ulike organisasjoner og individer som tidligere har utropt seg selv som «trotskister» – har imidlertid forsøkt å gi tiltro til denne «sosialistiske» retorikken. ^[8]

Woods sto i de fremste rekkene av slike apologeter. Der han i mai 2005 skrev, under overskriften «Møter med Hugo Chavez», insisterte Woods: «For første gang i Venezuelas nesten 200 år gamle historie føler massene at regjeringen er i hendene på folk som ønsker å forsvare deres interesser. …

«Og Chavez? Chavez henter tydelig hans styrke fra støtten fra massene, som han identifiserer seg fullt ut med... Om det noen ganger er en mangel på klarhet, selv dette gjenspeiler stadiet der massebevegelsen befinner seg. Identiteten er fullstendig.» ^[9]

Slike unnskyldninger for et borgerlig kapitalistregime ga Woods et vennlig møte med Chavez, som rekrutterte ham til å tale på et pro-regjeringsstevne. Han avsluttet artikkelen med å hevde: «Jeg tror at et voksende antall i den bolivariske bevegelsen leter etter marxismens ideer. Jeg er sikker på at dette gjelder mange av dens ledere. Og Hugo Chavez? Han fortalte meg at han ikke var en marxist fordi han ikke hadde lest nok marxistiske bøker. Men han leser dem nå. Og i en revolusjon lærer folk mer på 24 timer enn på 20 år med normaltilværelse.»

De som kritiserte Chavez fra et sosialistisk standpunkt ble av Woods fordømt for deres «hovmodige holdning, som om massene hvis navn de alltid påkalte var uvitende barn som trengte å bli opplært av dem. Dessverre for disse ‹venstrepersonene›, viste massene ikke den aller minste interesse for disse lærerne eller deres leksjoner.» ^[10]

Syriza og «Corbyn-revolusjonen»

Begivenhetene var imidlertid i ferd med å innhente IMT, der millioner av arbeidere trakk deres egne motsatte konklusjoner om de gamle sosialdemokratiske og stalinistiske partienes «reformerbarhet», og forlot dem i hopetall.

Hovedresponsen til pseudo-venstre gruppene internasjonalt var å organisere og promotere en serie angivelig «breie venstre»-formasjoner, sammensatt av dem selv og forskjellige stalinistiske og reformistiske grupper, fremmet som en «populistisk» arving av kappen fra deres overordnede partier – deriblant Den nye venstreblokka i Portugal, Syriza i Hellas, Podemos i Spania, Die Linke i Tyskland og Det nye antikapitalistiske partiet i Frankrike.

IMT ble med i dette prosjektet, inkludert opprettelsen av Kommunisttendensen i Syriza, som formante «Koalisjonen av det radikale venstre» til å gjennomføre «den sosialistiske transformasjonen av samfunnet».

Etter at Syriza kom til makten i januar 2015, basert på løfter om å motsette seg EU-støttede innstrammingstiltak og etter i måneder å ha bønnfalt Den euopeiske union (EU) om skarve innrømmelser, forkastet partiet valgskredmandatet mot ytterligere innstramminger i folkeavstemmingen i juli, og sa seg enig i enda hardere utgiftskutt enn dets forgjengere.

Politisk avslørt av dette sviket, var ingen tendens mer begeistret enn IMT da Jeremy Corbyn ble valgt til leder av Storbritannias Labour Party i 2015, eller mer støttende for hans seierstale til Labour’s spesialkonferanse i 2016 der han skrøyt: «Siden krasjet i 2008 har kravet om et alternativ og en slutt på kontraproduktive innstramminger ført til framveksten av nye bevegelser og partier i det ene landet etter det andre... I Storbritannia har det skjedd i hjertet av tradisjonell politikk, i Labour Party, noe vi burde være ekstremt stolte av.»

IMT og Socialist Appeal formante både arbeidere, unge mennesker og fagforeninger til å bli med eller støtte Labour for å hjelpe «Corbyn-revolusjonen» transformere partiet. I oktober 2017 skrev IMT om Corbyns «regjering i vente» og bestrebelser fra «The Establishment» for å kontrollere «den neste statsministeren», med spesifikk henvisning til hvordan Corbyn ikke ville bøye seg slik Syriza og dets leder Alexis Tsipras hadde gjort:

Det er ingen tvil om at en Ventre Labour-regjering vil møte lignende press fra alle hold om den sitter ved makten... Storbritannia er imidlertid ikke Hellas; Labour er ikke Syriza; og Corbyn er ikke Tsipras. Labour Party har en langt større historisk tyngde og mye dypere røtter i arbeiderklassen enn Syriza noen gang har hatt. Det er ikke en flyktig trend, men den britiske arbeiderklassens tradisjonelle masseparti, med sterke koblinger til fagforeningene. ^[11]

Selv mens Corbyn foretok den ene retretten etter den andre, skrev IMT om blairistene som var «i full retrett» og om Labour Party’s konferanse i 2018 som minnet «Labour’s høyre fløy om hvem som egentlig har ansvaret nå». Det bemerket at «Corbyn også brukte hans konferansetale til å holde fram ei olivengrein til motstanderne, og lovet å ‹slå en strek over ... bråket om antisemittisme›, og hevdet at Labour nå er ‹forent og beredt til å regjere›. Disse forsonende bemerkningene til hans kritikere var imidlertid i realiteten ordene til en mann som vet at han nå sitter fast i førersetet.» ^[12]

Innen desember 2019 var «Corbyn-revolusjonen» over. Etter å ha tapt et andre parlamentsvalg til Toryene trakk han seg som partileder, og banet vei for sir Keir Starmer. Allerede da prøvde IMT å holde linja, mens Woods skrev om blairistenes «siste desperate forsøk på å gjenvinne kontrollen. På et visst tidspunkt vil høyrefløyen enten splitte, eller bli spydd ut. Dette vil presse Labour langt til venstre, og åpne opp seriøse muligheter for den marxistiske tendensen.» ^[13]

Så seint som 11. september 2020 insisterte Woods’ gruppe fortsatt på at «Venstrelederne må erkjenne at dette er en hansker av, full frontal kamp» for å «drive blairistene og byråkratene ut av PLP [Pariamentary Labour Party] og Labour HQ, og forvandle Labour tilbake til den sosiale massebevegelsen det var i ferd med å bli på høyden av Corbyn-æraen.» ^[14]

Woods-gruppa flytter seg til venstre: Hva representerer Revolutionary Communist International?

Det er kjølvannet av det vanærende sammenbruddet av corbynismen og relaterte bevegelser som Syriza og Podemos, mot en bakgrunn av fortsatt nedgang i støtten til de høyreskjenende sosialdemokratiske partiene som Labour, som har drevet IMTs vending til å skape «revolusjonære kommunist»-partier og til å utrope seg selv som en ny Revolusjonær kommunistisk internasjonale (RCI).

IMTs artikkel som kunngjør RCI sier: «De reformistiske massepartiene dominert av høyrefløyen, stalinistene og sektene er i krise, venstrereformistene i mange land har blitt knust på grunn av deres vakling og svik, og det er ei dyp åre av radikale arbeidere og ungdommer klare til å omfavne kommunisme. Situasjonen roper etter et nytt referansepunkt.» ^[15]

Men ved å erkjenne dette historiske skiftet i arbeiderklassens politiske lojaliteter er Woods-tendensens objektive rolle å stoppe de unge menneskene som er tiltrukket av dens overfladiske revolusjonisme fra å trekke de essensielle lærdommene av trotskistbevegelsens historiske kamp for å bygge et slikt revolusjonært lederskap, som legemliggjort av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.

De tilbyr en forfalskning, som fortsatt søker å underordne arbeiderklassen til de gamle sosialdemokratienes og fagforeningenes byråkratier, mens de fremmer påstanden at en revolusjonær tendens tar form fra stalinismens knuste fragmenter.

Forut for stiftelseskonferansen leverte Woods en hovedrapport til et internasjonalt IMT-møte i januar, «Verdensperspektiver: Krise, klassekamp, og kommunistenes oppgaver – Sosialistisk revolusjon», som ble publisert 14. februar. Denne adresserte de sentrale temaene i RCIs stiftelsesmanifest og bidrar til å illustrere hvordan Woods-tendensen politisk avvæpner arbeiderklassen. Det sentrale kjennetegnet som definerer den nyopprettede RCI er en fortsettelse av en objektivistisk forfalskning av marxisme.

Forskjellen er denne: I flere tiår pekte forløperne til RCI på genuine problemer for utviklingen av en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen – imperialismens evne til å gi visse sosiale innrømmelser og den resulterende politiske dominansen av de reformistiske og stalinistiske partiene – for å berettige vedvarende opportunistiske tilpasninger til nettopp disse byråkratiske, så vel som ulike borgerlig-nasjonalistiske formasjoner.

Nå proklamerer RCI at verdensimperialismens eskalerende krise driver fram en revolusjonær utvikling uavhengig av den nødvendige politiske kampen i arbeiderklassen for å utvikle en bevisst forståelse av dens revolusjonære oppgaver. RCIs nyoppdagede «revolusjonisme» – dens erkjennelse av verdensimperialismens globale krise – blir nå en ny begrunnelse for en helhetlig tilpasning til ikke-proletariske og til og med de mest tenkelig reaksjonære kreftene.

Woods’ tidligere bemerkninger er et ekstraordinært utbrudd av vill subjektivisme og politisk impresjonisme, som ikke har noen referanse til arbeiderbevegelsens historie. Han fokuserer nesten utelukkende på en forsinket erkjennelse av diskrediteringen av de sosialdemokratiske partiene som hans tendens i flere tiår insisterte på måtte transformeres til instrumentet for å oppnå sosialisme. Mest betydningsfullt er at dette er kombinert med en hyllest til den angivelig automatiske transformasjonen av militant ungdom til kommunistiske kadre, som avviser enhver nødvendighet for deres politiske skolering.

Før vi går over til dette sentrale spørsmålet, er det imidlertid nødvendig å illustrere i hvilken form Woods objektivisme avvæpner den internasjonale arbeiderklassen i møte med de sentrale farene den står overfor som en konsekvens av verdenskapitalismens eskalerende krise: krig og høyreorientert reaksjon.

Om disse anliggendene, oppfordrer han bare til selvtilfredshet, og insisterer at ingenting er så ille som det ser ut til, og at alt forbereder på en halvautomatisk måte en revolusjonær utvikling av arbeiderklassen.

Woods begynner med å hevde: «Jeg vil ikke i noen utstrakt grad behandle den økonomiske analysen, som vi har gjort grundig andre steder.» Denne erklæringen er knyttet til en uttalelse fra august 2023, «Verden i 2023: krise, krig og revolusjon», som argumenterer at USAs mål i krigen i Ukraina er strengt begrenset til svekkingen av Russland og at «En direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland, med alle dens kjernefysiske implikasjoner, vil for enhver pris unngås av begge sider,» der Washington «bestreber seg for å sette bestemte grenser for den nåværende krigen og åpne veien mot forhandlinger».

Woods reduserer NATOs krig mot Russland i Ukraina, og USAs støtte til Israels genocid i Gaza – amerikansk imperialismes respons på dens økonomiske tilbakegang og utfordringen av dens globale hegemoni, spesielt fra Kina – til de feilaktige handlingene til politiske representanter for verdensimperialismen. Disse er alle, sier han, «fullstendige idioter» for ikke å handle «på en logisk måte» og skaper «alvorlige problemer ... forårsaket av feilberegninger fra styringsklassens side».

Han spør: «Hva er den strategiske betydningen av Ukraina for amerikansk imperialisme?» og svarer: «Les mine lepper: Ukraina, fra det generelle standpunktet av den amerikanske imperialismens globale interesser, er av null betydning.»

Han skjuler det faktum at Biden-administrasjonen ser utvidelsen av NATO som et strategisk mål nødvendiggjort av ønsket om å gjenerobre territoriet og ressursene som gikk tapt for imperialismen i 1917. I stedet, krigen bevisst igangsatt av NATO-maktene framstilles som et resultat av Bidens feiltak ved ikke å gjøre «en avtale» med Putin som «ville ha etablert en stabil relasjon med Russland for å konsentrere seg om det sentrale problemet, som selvfølgelig er Kina.» Han legger til, å betrakte «utvidelsen av NATO som en prinsippsak … var en veldig dum antakelse å gjøre i utgangspunktet. Hvorfor skulle det være så viktig? Egentlig sett er det ikke viktig.»

Woods berømmer deretter Putins regime for å ha «lært av deres feiltak» og for å være på kanten av å vinne krigen, som han argumenterer vil bringe arbeiderklassen i konflikt med Zelenskyj-regimet med «stemningen i Ukraina … pregnant med revolusjonære implikasjoner».

Bidens andre «feiltak» er hans ubetingede støtte til «dette monsteret Netanyahu», og spør: «Hvilken nødvendighet var det for mannen å gjøre noe slikt?» Han fortsetter så: «Det neste ulogiske skrittet – men det vil de etter min mening, ta – er å bombe Iran ...»

Han kommer ikke med noen oppfordring til å motsette seg en slik utvikling, og argumenterer i stedet for at en slik krig vil føre til et progressivt utfall, sette Midtøsten «i brann» og, i «begivenhetenes forløp», provosere fram revolusjonære eksplosjoner som vil føre til at «det ene råtne arabiske regimet etter det andre styrter.» ^[16]

Dette er en nøyaktig vurdering av stillingen til krig tatt av Manifestet for Den revolusjonære kommunistinternationale, som også identifiserer forskjellige eksempler på den nedadgående verdensposisjonen til amerikansk imperialismen for å male et bilde av dens uunngåelige forbigåelse av Kina som den globale hegemonen.

Det er ikke noe forsøk på å varsle arbeiderklassen om hvordan USAs drivkraft for å opprettholde sitt hegemoni har blitt hovedakseleratoren for en global militær brannstorm. I stedet avviser manifestet eksplisitt enhver mulighet for at denne konflikten ender i krig, fordi «endrede betingelser har fjernet dette fra agendaen – i det minste for nåtiden.»

«Kapitalistene fører ikke krig for patriotisme, demokrati eller andre høytlydende prinsipper. De fører krig for profitt, for å erobre utenlandske markeder, kilder til råvarer (som olje), og for å utvide innflytelsessfærer.»

«Er ikke det absolutt klart? Og er det heller ikke veldig klart at en atomkrig ikke vil bety noen av disse tingene, men bare den gjensidige ødeleggelsen av begge sider?» ^[17]

Med atomkrig utelukket fordi det ville være «ulogisk», er også enhver nødvendighet for arbeiderklassen til å svare på denne trusselen utelukket. I stedet tilbyr Woods og RCI russisk og kinesisk kapitalisme som en motvekt til imperialistmaktene. Dette antok enda mer groteske former i Woods’ åpningsrapport til RCI-grunnleggerkonferansen, der han erklærete: «Si hva du vil om Vladimir Putin, han er en veldig slett mann, han er en gangster... Men én ting er han ikke, han er ikke stupid. Det samme kan sies om Xi Jing Ping i Kina.»

Xi får ros for å ha bedt Biden effektivt sett «go fuck yourself», mens den «sanseløse» og «ganske unødvendige» krigen i Ukraina vil bli vunnet av Russland, som «virkelig har en veldig mektig hær» som «dreper veldig store antall ukrainske soldater» mens de lider bare mindre skader. Russland vil derfor vinne og påtvinge «Vesten og NATO et ydmykende nederlag». ^[18]

Woods’ ros til Putin og Xi overgås av hans groteske omfavnelse av og politiske unnskyldninger for Donald Trump.

Han benekter skarpt at Trump utgjør en høyreekstreme trussel for arbeiderklassen, og uttalte i hans tidligere IMT-rapport: «Selvfølgelig, reaksjonen til alle sektene er forutsigbar. De vil alle banke på tom-tom-trommene igjen. ‹Fascisme, fascisme›, vil de skrike. Selvfølgelig, det er ikke fascisme i det hele tatt.»

I stedet oppfordrer han hans medlemmer til å se Trumps framgang som et uttrykk for arbeiderklassens radikalisering og et nødvendig stadium i deres politiske utvikling, og sier: «Men selv støtten til Trump i USA, på en veldig særegen måte, har vært basert på hvordan denne forferdelige reaksjonære milliardæren har vært ganske dyktig i hans retorikk, i hans demagogi, angrep på etablissementet, de feite kattene i Washington. Og det er ingen tvil om at han har slått an en tone.»

Trump gir uttrykk for «en stemning av brennende sinne, raseri mot styringsklassen, mot de rike og mektige, mot etablissementet, mot de løgnaktige media» og vil «sannsynligvis bli feid til makten i det neste valget».

Ingen burde være bekymret for dette fordi, «Du skjønner, massene trenger å gå gjennom denne erfaringen for å kunne avsløre denne demagogien for hva den er. Og det vil forberede grunnen for en ny radikalisering og en gjenoppliving av klassekampen, som allerede begynner i Amerika. Det er poenget.» ^[19]

Woods vil uten tvil bli gratulert av RCI-lederskapet for å ha forutsett Trumps seier, og framstille dette som et uttrykk for legitim revolusjonær fiendtlighet mot Bidens demokrater. Men Woods har faktisk omfavnet Trump politisk – og framstilt hans presidentskap som en garantist mot krig og et legitimt alternativ til demokratene.

Etter gjentatte ganger å ha insistert at det ikke er noen fare for atomkrig på grunn av en felles tro på Mutually Assured Destruction [gjensidig sikret ødeleggelse], skrev Woods for endelig å erkjenne denne trusselen i en artikkel 19. november med tittelen «En sint gammel mann, en forvirret ukrainer og tredje verdenskrig». Han fastholder imidlertid ikke bare posisjonen at denne trusselen eksisterer utelukkende på grunn av de ulogiske handlingene til Biden og hans representant, den ukrainske presidenten Zelenskyj, men utpeker Trump som tidens helt – the hero of the hour.

Han skriver om Biden som tillater Ukrainas bruk av langtrekkende missiler for å angripe Russland som handlinger «uverdige» en som innehar «det høyeste embetet i USA», i likhet med «raserianfallene til en bortskjemt drittunge som har blitt fratatt sin favorittleke, og som hevn systematisk ødelegger sitt soverom. Bare her, det Biden har gjort er ikke å knuse et rom, men å sette hele befolkningen i USA, og muligens hele verden, i livsfare.»

Deretter bemerker han «kryssilden av kritikk» fra Trumps supportere, inkludert Elon Musk, før han beskriver kunngjøringen som «en kalkulert fornærmelse og en åpenbar provokasjon» ... mot Trump!

Han tilbyr til slutt hans ros og gratis råd til den vordende Führer om hvordan han på egenhånd kan avslutte krigsfaren:

La oss ikke glemme at Trump vant en rungende valgseier etter å ha drevet valgkamp på et løfte om å avslutte USAs involvering i kriger, og i stedet bruke skattebetalernes penger til å forbedre amerikanernes liv. Han har sagt han vil bringe krigen mellom Russland og Ukraina til en slutt innen 24 timer.

Så langt, som vi har sagt, har ikke Trump kommet med noen kommentarer om den siste utviklingen. Dette er sannsynligvis den rette tingen å gjøre, siden hans politiske fiender i media sirkler rundt som gribber og venter på å kaste seg over enhver feil han måtte gjøre.

Hvis han kommer offentlig ut mot Bidens beslutning vil han umiddelbart bli beskyldt for illojalitet mot USA, for å støtte Putin, for å ha forrådt Ukraina, og så videre og så videre. Langt bedre da å la andre snakke på hans vegne, og trå vannet i noen uker. Så, når han er trygt installert i Det hvite hus, kan han ganske enkelt beordre hans tjenestemenn til å ignorere hans forgjengers uansvarlige beslutninger. ^[20]

Fortsettes