Høyere rentenivåer og noe strammere økonomiske betingeler, kombinert med reallønnsfall, har sin kostnad i USA blant breiere bekymringer om hvilke konsekvenser den kommende Trump-administrasjonen vil ha på den globale økonomien og dens finanssystem.
Det stigende økonomiske presset på arbeiderklassefamilier i USA, spesielt de i den nedre delen av inntektsskalaen, gjenspeiles i de siste dataene om milighold av kredittkortgjeld rapportert mandag av Financial Times (FT).
Artikkelen sa kredittkortlångivere «avskrev $ 46 milliarder i alvorlig misligholdte lånesaldoer de første ni månedene av 2024, opp 50 prosent fra samme periode året før og det høyeste nivået på 14 år, ifølge bransjedata samlet av BankRegData».
Avskrivinger finner sted når bankene fastslår det er usannsynlig at låntakeren vil gjøre opp sin gjeld.
Mark Zandi, sjefen for Moody’s Analytics, sa til FT: «Høyinntektshusholdninger har det bra, men den nederste tredjedelen av amerikanske forbrukere er flatet ut. Deres sparerate akkurat nå er null.»
Effekten av undertrykkelsen av lønninger, som har operert over flere år og blitt forsterket av stigningen av inflasjon som følge av Covid-pandemien, ses i eskaleringen av kredittkortgjeld. I årene 2022 og 2023 økte den med $ 270 milliarder og passerte $ 1 billion ved midten av siste året.
De som ikke har vært i stand til fullt ut å betale ned på deres kredittkortgjeld har blitt rammet av rentekostnader på $ 170 milliarder fram til året som ble avsluttet i september.
Konsekvensene av det høyere renteregimet begynner også å vise seg i det amerikanske markedet for selskapsgjeld.
Det ble rapportert like før jul at mislighold i det globale lånemarkedet, ifølge Moody’s, økte med 7,2 prosent i året fram til oktober der rentenivåene traff gjeldstyngede næringsvirksomheter.
Selskapslån har flytende rente, og som FT rapporterte, har mange selskaper som «tok på seg gjeld da renteivåene var ultralave under pandemien de siste årene slitt med høye lånekostnader. Mange viser nå tegn på smerte selv om Federal Reserve bringer rentene tilbake ned.»
David Medlin, kredittporteføljeforvalter ved UBS, sa til FT at standardtrenden kunne fortsette inn i neste år fordi «det var mye gjeldsutstedelser i lavrentemiljøet og stresset med høye renter trenger tid til å komme opp til overflata.»
Ifølge data fra Moody’s har misligholdsrentene på junk lån steget til tiårshøyder, og situasjonen vil forverres på grunn av indikasjonen fra Feds desembermøte om at tempoet i rentekutt vil avta i 2025. Ifølge det såkalte «dot plot», der Feds beslutningstakere kartlegger hvor de tror rentene vil gå, vil det bare bli to kutt det kommende året, i motsetning til det forrige anslaget på fire.
Dessuten er det større usikkerhet i finansmarkedene som følge av de potensielle konsekvensene av politikken til den kommende Trump-administrasjonen og reaksjonen fra Fed.
I en kommentar til markedsturbulensen som fulgte etter Feds beslutning i desember – S&P falt 3 prosent – skrev finansanalytiker Mohamed El-Erian i FT at styreleder Powells pressekonferanse etter møtet «var den mest forvirrede og forvirrende av en serie på mindre-enn stabiliserende affærer de siste årene» og var «full av motsetninger».
Han bemerket at Powell på et tidspunkt sa nylige «sideveis» inflasjonsavlesninger betydde at Fed kunne bli «mer forsiktig» i dens lettelser av pengepolitikken, og på et annet punkt sa at sentralbankens politiske holdning var «meningsfullt restriktiv».
Den første posisjonen innebærer en nedbremsing av pengepolitiske lettelser, mens den andre innebærer at det er rom for flere kutt.
El-Erian sa at den nyligste beslutningen var del av et «større mønster av flip-flops».
«Som en illustrasjon», fortsatte han, «har Feds handlinger i løpet av de siste fem månedene variert fra ingen kutt (slutten av juli), til et jumbo 0,5 prosentpoeng ‹rekalibrerings›-kutt (midten av september), til 0,25-poeng kuttet midt i et tilsynelatende ‹ingenting-å-se-her›-tempo (begynnelsen av november), til oppgraderingen av tidligere fremadrettede retningslinjer og økonomiske tolkninger (midten av desember).»
Han advarte at politiske beslutninger basert på hvilken retning de siste dataene blåste førte til helomvendinger. Denne overdrevne «dataavhengigheten» økte ikke bare usikkerheten i den amerikanske økonomien, men hadde globale konsekvenser fordi USA for tiden er «det eneste lokomotivet for global vekst».
Nåværende prognoser er at økonomien i eurosonen knapt vil utvikle seg i det hele tatt i 2025, med dens største økonomi, Tyskland, på vei inn i sin verste nedtur i etterkrigstiden. Japan, som lenge har vært ute av bildet som et senter for global vekst, vil fortsette bare å åle seg framover, mens Kina, som har sørget for mye av den globale veksten siden finanskrisa i 2008, bokfører sine laveste vekstrater på mer enn tre tiår.
Og hengende over USA, den globale økonomien som helhet og finanssystemet er den potensielle konsekvensen av Trumps økonomiske krigføring og tollsatskrigføring mot både «venn» og «fiende», anført av trusselen om en tollsats på 60 prosent mot kinesiske varer.
Her er den nye administrasjonens politiske orienteringer fulle av motsetninger. På den ene siden fastholder Trump at verdien av dollaren burde vært lavere for å øke eksportene og redusere USAs handelsunderskudd.
På den andre siden hevder han at dollaren fortsatt må være grunnlaget for det internasjonale pengesystemet, og at å tape dollarens overherredømme ville tilsvare at USA taper en krig.
Cornell økonomiprofessor Eswar Prasad bemerket i en kommentar til disse motsetningene, i en artikkel publisert i FT for ei uke siden, at Trumps handlinger på tollsatser sannsynligvis vil øke verdien av dollaren på kort sikt, mens dens «status som reservevaluta godt kan bli mer tvilsom».
«Hva det betyr for verden, imidlertid, er stor usikkerhet om USAs handelspolitikk – ledsaget av turbulens i globale kapitalstrømmer og valutakurser. Volatilitet i amerikansk politikk og finansmarkeder smitter uunngåelig over på andre lands økonomier og markeder.»
Ironien i dette, fortsatte han, var at slik turbulens ville oppmuntre til en flukt inn i dollar fordi valutaen fortsatt er oppfattet som den sikreste investeringen.
Det kan godt være tilfelle på kort sikt, men hvor lenge motsetningene inherente i den globale økonomien og dens finanssystem kan bli begrenset under betingelser hvor den slags kaos ikke har vært sett siden 1930-tallet er veldig mye på agendaen, er et annet spørsmål.