Nylig vist på Toronto International Film Festival som et work in progress, The Bibi Files, editert og oppdatert, er nå for generell utgivelse, men bare i kunsthus. For, som Alex Gibney, en av produsentene, sa: «Ingen mainstreamkanal vil vise filmen i USA».

I Israel, hvor statsminister Benjamin Netanyahu forsøkte men ikke klarte å få filmen forbudt, har den enda ikke blitt vist. Til tross for dette, filmen har blitt shortlisted for Academy Awards, Oscar-utdelingen, som beste dokumentar.

Filmen ble regissert av sørafrikanske Alexis Bloom og produsert av, blant andre, Alex Gibney. Bloom hadde tidligere samarbeidet med Gibney om We Steal Secrets: The story of WikiLeaks (2013), en karaktermorddokumentar av WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange preget av ei rekke forvrengninger og utelatelser. Den adopterte i all hovedsak kampanjen til media og amerikanske myndigheter mot WikiLeaks-nettstedet.

Bildet filmen The Bibi Files tegner er at Israel har blitt brakt til randen av katastrofe, der landet kjemper en krig som ikke har noe oppnåelig mål, av Netanyahu, som er drevet av nødvendigheten for hans egen politiske overlevelse i møte med hans pågående rettssak for korrupsjon som kan sette ham bak lås og slå i årevis.

Der han i september uttalte seg på Toronto International Fim Festival sa Bloom: «Dette er en gammeldags sannhet-til-makten film. Og han [Netanyahu] har makten.» Gibney var enig, og sa: «Vi har å gjøre med en brannstorm i Midtøsten hvor folk dør hver dag. Så for å kunne ha en plattform der du kan plante en stake i bakken og også starte, dere vet, en seriøs diskusjon om Netanyahu og hans motiver, mener jeg var viktig.»

The Bibi Files åpner med Israels krig mot Gaza, der det antydes at den var et resultat av Netanyahus forsøk på å forbli ved makten og unngå eller utsette hans rettssak. Den presenterer lekkede opptak av israelsk politis avhør av Netanyahu, hans kone Sara og deres ultrahøyre-orienterte sønn Yair, så vel som medlemmer av hans indre krets, på korrupsjonsanklager.

Netanyahu vitner for tiden tre ganger i uka i hans lenge forsinkede rettssak på anklager om bestikkelser, bedrageri og tillitsbrudd i tre separate saker som i vesentlig grad er relatert til hans bestrebelser for å sikre seg gunstig mediedekning. Om han blir funnet skyldig vil han kunne sone opptil 10 år i fengsel. Han er notorisk for hans luksuriøse smak og hobnobbing med finanseliten, og har gjentatte ganger benektet enhver forseelse, og hevder å være offer for et venstreorientert «kupp» orkestrert av liberale medier og et partisk rettssystem.

Politietterforskinger, rapportert ordrett i pressen, viste åpne og lukkede saker av bestikkelser. De tusenvis av timene med politiets opptak av avhør, tatt opp fra 2016 til 2018, ble lekket til Gibney i 2023. De avslører lite som er nytt. De viser en glisende Netanyahu som svarer på de fleste spørsmålene, som i hans rettssak, med «Jeg husker ikke» og «For en løgner».

Filmen viser de dyre gavene – champagne og sigarer – som den avdøde milliardæren Sheldon Adelson og hans kone Miriam, Hollywood-produsenten Arnon Milchan og hans tidligere medhjelper Hadas Klein, og Iris og Shaul Elovitch overøste Netanyahu og hans familie med, ofte på deres forespørsel, sammen med dyre smykker til kona Sara. Hun sier til politiet: «Jeg ba ikke personlig om en ring og et halskjede,» mens mannen hennes nekter enhver kunnskap om det.

Milchan, blir det hevdet, ga gaver til Netanyahu for å få USAs tidligere utenriksminister John Kerry til å omgjøre beslutningen om å nekte ham visum til USA, og mottok skattelettelser etter at Netanyahu la press på sin finansminister for å endre loven.

Telekomforretningsmannen Shaul Elovitch, blir det hevdet, ble reddet fra konkurs ved lån arrangert av Netanyahu til gjenytelse for Netanyahu-familiens de facto kontroll over hans mediekanal Walla! Overtakelsen resulterte i en endring i redaksjonell linje, med journalister sparket og gunstig dekning av Netanyahu og hans sønn Yair – som Uzi Beller, Netanyahus barndomsvenn – sa ble preparert for å etterfølge ham.

De lekkede opptakene inkluderer ett av Arnon Mozes, redaktør for ei israelsk avis, gjort av Netanyahu fra en mobiltelefon i hans lomme som han sa han ikke kunne huske å ha gjort.

Filmen hevder at Netanyahus advokat rådet ham til å trekke seg etter at han ble siktet. Men han nektet å gjøre det, i frykt for at flere av hans aktiviteter ville bli avslørt.

Den andre halvdelen av filmen fokuserer på hvordan Netanyahus kamp for å unngå hans rettssak og potensielle fengselsstraff drev hans politiske strategi, inkludert hans allianse med ytrehøyre ultra-nasjonalistiske krefter han tidligere hadde unngått, for å sikre et parlamentarisk flertall for blokka rundt hans Likud Party, og at hans kastrering av rettsvesenet hadde som målsetting å besørge hans regjering ubehindrede fullmakter og krigen i Gaza.

Raviv Drucker, en gravejournalist og en av filmens produsenter som besørger kommentarer gjennom hele filmen, sa: «Han prøvde ikke å dekke det til. Han prøvde å demontere hele systemet.»

Det som dominerer den siste delen av The Bibi Files er det palestinske angrepet på Israel den 7. oktober, med Gili Schwartz, en overlevende fra angrepet på Kibbutz Be’eri som klandrer Netanyahu for angrepet og krigen, og mange mennesker som holder Netanyahu ansvarlig for å holde Hamas ved makten i Gaza for å undergrave De palestinske myndighetene på Vestbredden.

Så snart Gaza-krigen begynte, forsøkte Netanyahu å holde den gående inntil «total seier», og nektet en gisselavtale som innebar en våpenhvile med Hamas, fordi hans høyreekstreme kabinettministre truet med å trekke seg ut av regjeringen, som ville utløse nyvalg som Netanyahu ville tape. Skulle han miste statsministerposten ville det koste ham immuniteten fra fengsel. «Det ville være en katastrofe for ham,» sa Drucker. «Han vil gjøre alt han trenger for å fortsette med krigen, og han vil fortsette til det er en situasjon som setter hans politiske overlevelse i fare. Og da vil han stoppe krigen.»

Dette synet ignorerer det faktum at krigen mot Gaza ble koordinert med Biden-administrasjonen, som sendte krigsskip til Midtøsten bare dager etter 7. oktober-angrepet, og signaliserte at dette var del av en breiere innsats for å omorganisere regionen i amerikansk imperialismes interesse. Siden den gang har Israel gjennomført en ødeleggende militærkampanje mot Hizbollah i Libanon, hundrevis av angrep mot Syria og okkupasjonen av landets territorium etter Assads fall, angrep på Houthiene i Jemen og morderiske provokasjoner mot Iran, samtidig som landet har intensivert sin brutale okkupasjon av Vestbredden.

The Bibi Files, selv om den antyder USAs relasjon med Israel, utvikler ikke dette anliggendet, inkludert den massive bistanden til sioniststaten foruten hvilken den ikke kunne fungere som vokteren av Washingtons interesser i det ressursrike Midtøsten.

Filmskapernes opposisjon mot Netanyahu er ikke forskjellig fra den til lederskapet av Israels folkelige masseopposisjon, uten sidestykke i landets 75-årige historie, mot Netanyahus juridiske kupp. Sammensatt av tidligere sjefer for militæret, sikkerhets- og etterretningstjenestene så vel som tidligere ministre som alle en gang hadde tjenestegjort under Netanyahu, er de ikke mindre forpliktet til Israels ekspansjon på palestinernes bekostning. I frykt for at vendingen til åpent diktatur ville sette interessene til Israels selskaps- og finanselite i fare, bønnfalte de Netanyahu om å «inngå kompromisser» og droppe hans bestrebelser for å kastrere rettsvesenet. Da Netanyahu erklærte krig mot Gaza, støttet de alle trekket, med tre opposisjonsledere som tilsluttet seg Netanyahus krigskabinett.

Netanyahus politiske utviklingsforløp er ikke så mye produktet av hans personlige motivasjoner, men det uunngåelige resultatet av sionistprosjektet som etablerte staten Israel for 75 år siden, gjennom tvangsutvisning og brutal undertrykkelse av palestinerne.

En slik stat, basert på kapitalisme, var alltid ute av stand til å utvikle et genuint demokratisk samfunn. Den fungerer som en garnisonsstat for amerikansk imperialisme, gjentatte ganger i krig med dens arabiske naboer, i en tilstand av evig krig med palestinerne, og avhengig av amerikanske militære bidrag. Der den forfølger en ekspansjonistisk «Stor-Israel»-politikk hviler den stadig sterkere på den høyreorienterte settlerbefolkningen i de okkuperte områdene. Den har akutte nivåer av sosial ulikhet, blant de høyeste i verden – 42 israelere ble omtalt på Forbes’ Verdensliste over milliardærer for 2024, med en total formue på $ 205 milliarder, opp 7,8 prosent fra fjorårets liste. Det å få en god jobb er avhengig av å ha «Protekzia», eller de rette sosiale forbindelsene.

Dette er betingelsene som har banet vei for Netanyahu og hans fascistiske regjering. Netanyahu er faktisk bare en av mange israelske politikere som har blitt tiltalt for økonomisk kriminalitet: Tidligere statsminister Ehud Olmert sonet en fengselsstraff mens Ariel Sharons sønn Gilad tok støtet for bestikkelser kanalisert gjennom ham for hans far. Minst syv ministre og 12 medlemmer av Knesset er dømt for økonomiske forbrytelser.

Som andre steder, vendingen av Israels styringselite til diktatur og krig er fundamentalt sett forankret i den ekstreme veksten av sosial ulikhet og eskaleringen av krig, som er kapitalismens tvillingprodukter i dens dødssmerte. Dette vil ikke bli stoppet ved å erstatte Netanyahu med Israels «opposisjons»-ledere, men bare ved å forene palestinske og jødiske arbeidere og utvikle den ekspanderende klassekampen over hele verden til en bevisst politisk bevegelse for sosialisme.