Dette er den første av en serie i tre deler. Del 2 ble publisert 2. januar ,

del 3 3. januar 2025

Den internasjonale marxist tendensen, International Marxist Tendency (IMT), erklærte seg 11. juni som en ny Revolusjonær kommunist internasjonale, Revolutionary Communist International (RCI). På et internasjonalt møte rapporterte RCI en deltakelse av 500 delegater fra over 39 land og et streamingpublikum fra 120.

Det politiske formålet med initiativet ble gjort klart i åpningsrapporten holdt av dets leder Alan Woods. Det er å videreføre, under sterkt endrede politiske omstendigheter, de mange tiår-lange bestrebelsene til tendensen opprinnelig ledet av Ted Grant for å motsette seg Den fjerde internasjonale – i dag representert av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) – og orientere arbeidere og ungdommer til stalinismens, fagforeningenes og sosialdemokratiets byråkratier, under dekket av en strøm av radikalt klingende retorikk.

RCI hevder korrekt at kapitalismens stadig dypere globale krise, «som hver dag konfronterer massene med grusomhetene av krig, imperialisme og undertrykkelse» produserer et korresponderende skifte i «millioners bevissthet, som forbereder revolusjonære eksplosjoner.» ^[1]

Med flere og flere mennesker «som ser etter det mest mulig radikale bruddet med status quo og i avsky vender seg vekk fra partier som Keir Starmers Labour Party», lanserte IMT et initiativ, som det var banet vei for i Storbritannia og Canada, for å danne «Revolusjonære kommunistpartier» – som refererte deres påstand å representere den «ubrutte tråden» til «idéene fra Marx, Engels, Lenin og Trotskij».

Deres primære fokus er på unge mennesker, spesielt studenter, som har blitt radikalisert av den stadig dypere sosiale krisa, forsterket av masseopposisjonen mot Gaza-genocidet, og som søker et antikapitalistisk og revolusjonært alternativ til de høyreskeinende og allment hatede tidligere «venstre»-partiene.

Det essensielle karaktertrekket til Grant/Woods-tendensen i flere tiår var dens uforsonlige fiendtlighet til ethvert brudd av arbeidere fra stalinisme og labourisme, og til kampen for den uavhengige revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen – som den fordømte som ultra-venstreisme og bevis for «sektenes» skilsmisse fra klassen.

I en åpningsrapport som skulle løfte fram Manifestet til den revolusjonære kommunistiske internasjonale, som han i stedet erklærte «taler for seg» og «ikke krever ytterligere utdypning», tilbød Woods som forklaring på dette enestående skiftet påstanden at kapitalismen først nå hadde uttømt dens «historisk progressive rolle» med å «utvikle produksjonsmidlene».

«Vi er berettiget til å oppfordre til kampen for kommunisme nå fordi det forlangendet ikke bare er mulig – tidligere var det ikke mulig, det materielle grunnlaget var fraværende – nå er det materielle grunnlaget til stede. Med miraklene av vitenskap og teknologi og medisin og alt annet, har vi allerede i våre hender alle objektive muligheter for å skape kommunisme.» Den nye internasjonale kunne «overhodet ikke» blitt grunnlagt selv for «10 år siden, 20 år siden», fortsetter Woods. ^[2]

Denne påstanden ville ikke bare bety at maktovertakelsen av Lenins Bolsjevikparti i oktober 1917 var et eventyr, som framholdt av dets Mensjevik-kritikere. Det innebærer at enhver revolusjonær kamp ført av arbeiderklassen gjennom det 20. århundre i hovedsak var dømt til nederlag av objektive omstendigheter.

RCI/IMT og dets forløpere har faktisk lenge insistert at på grunn av arbeiderklassens dominans av stalinistiske, sosialdemokratiske og borgerlig nasjonalistiske tendenser, var svikene og de groteske forvrengningene av statene der kapitalismen ble styrtet uunngåelige – og at dette gjorde Den fjerde internasjonales kamp for å smi et revolusjonært lederskap til en ultra-venstre ønskedrøm.

Woods bekrefter her hans tendens’ avvising, fra tiår tidligere, av Trotskijs analyse av den imperialistiske epoken som å ha nådd punktet av «Kapitalismens dødssmerte», i Den fjerde internasjonales grunnleggende dokument «Overgangsprogrammet» fra 1938.

Trotskij skrev:

Verdens politiske situasjonen som helhet er hovedsakelig preget av ei historisk krise for proletariatets lederskap.

Den økonomiske forutsetningen for den proletariske revolusjonen har allerede generelt oppnådd det høyeste modningspunktet som kan bli nådd under kapitalismen....

Alt snakk om at historiske betingelser enda ikke har ‹modnet› for sosialisme er produktet av uvitenhet eller bevisst bedrag. De objektive forutsetningene for den proletariske revolusjonen har ikke bare ‹modnet›; de har begynt å bli litt råtne. Foruten en sosialistisk revolusjon, og det i den neste historiske perioden, truer en katastrofe hele menneskehetens kultur. ^[3]

Han konkluderte: «Det er nå opp til proletariat, det vil si, hovedsakelig til dets revolusjonære fortropp. Menneskehetens historiske krise er redusert til det revolusjonære lederskapets krise.»

IMT/Revolutionary Communist Internationals politiske opprinnelser

En seriøs evaluering av IMTs dreining til en ny «revolusjonær» internasjonale er, derfor, bare mulig om det gjøres en skikkelig redegjørelse for tendensens historie.

Som det vil bli gjort klart, etter å ha avvist grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938 og i årevis holdt seg utenfor dens rekker, avviste Ted Grant og hans daværende hovedsamarbeidspartner Jock Haston enhver mulighet for sosialistisk revolusjon i kjølvannet av den andre verdenskrig. Grant-tendensen insisterte at de reformistiske og stalinistiske partiene, og spesielt fagforeningene, nøt arbeiderklassens uimotståelige troskap.

Denne posisjonen ble det holdt fast på i flere tiår, som bestemte deres respons på den kinesiske revolusjonen i 1949, de antikoloniale massebevegelsene og den revolusjonære offensiven fra arbeiderklassen som rystet verdensimperialismen som begynte med generalstreiken i mai-juni 1968 i Frankrike og omfattet regjeringers fall i Storbritannia, Portugal, Hellas og andre steder, inkludert amerikansk imperialismes nederlag i Vietnam.

Woods rettferdiggjør nå i all hovedsak alt som har gått forut – hver eneste av Grants og hans tendens’ tilpasninger til de kontrarevolusjonære byråkratiene – ved å insistere at det faktisk aldri var mulig å overvinne «de solide blokkene av sosialdemokratiet og stalinistene som ble til reformister» fordi de hadde en slik «solid base i massen av arbeiderklassen» under en jevn og udifferensiert kapitalistisk «fase av oppsving». ^[4]

Den revolusjonære kommunistiske internasjonales manifest, publisert 11. mars, erklærer: «Dialektikk lærer oss at på et visst stadium når den historiske utviklingen et vendepunkt. Når den gjør det kan vi ikke klamre oss til fortiden og til gamle arbeidsmetoder, men må entusiastisk omfavne framtiden.» ^[5]

Dette er en indirekte referanse til de mer enn 70 årene der, først under ledelse av Grant og nå av Woods, det som var mest kjent offentlig som Militant Tendency i Storbritannia og dens internasjonale tilknytninger, insisterte at sosialisme ville bli oppnådd gjennom transformasjonen av reformistpartier som Storbritannias Labour Party, stalinistiske og borgerlig-nasjonalistiske formasjoner – med dem selv som marxistiske rådgivere i disse «masseorganisasjonene».

Grant, opprinnelig fra Sør-Afrika, ledet sammen med Haston Workers International League (WIL), ei av flere britiske grupper som før den andre verdenskrig støttet Trotskij og Venstreopposisjonen. Fra 1937 til 1938, som forberedelser til Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse, ble det gjort intense bestrebelser for å forene disse gruppene til en britisk seksjon.

Dagene 30. og 31. juli 1938 ble det holdt en nasjonal konferanse for bolsjevik-leninister i London, hvor de fleste gruppene undertegnet en Freds- og enhetsavtale som dannet Revolutionary Socialist League (RSL). WIL avsto, og refererte ingen andre politiske forskjeller enn å insistere på en felles taktisk orientering i Storbritannia. I hans bok A History of British Trotskyism mintes Grant hvordan han på møtet hadde ropt ut: «Selv om kamerat Trotskij selv hadde kommet hit, vi ville ikke handlet annerledes.»

WIL ble invitert til Den fjerde internasjonales stiftelseskonferanse i september samme år, hvor RSL ble anerkjent som dens britiske seksjon, for å uttale sin sak. WIL responderte med et brev som avviste enhver beslutning fra konferansen som ikke imøtekom deres forlangender. Trotskij selv reagerte på WILs nasjonalistiske avvising av den sentrale oppgaven å bygge en ny revolusjonær internasjonale mot den kontrarevolusjonære stalinistiske Tredje internasjonale:

Den nåværende konferansen betyr en KONKLUSIV avgrensing mellom de som virkelig er MED i Den fjerde internasjonale og som hver dag slåss under dens revolusjonære banner, og de som bare er «FOR» Den fjerde internasjonale, dvs. de tvilende elementene som har søkt å holde en fot i vår leir og en fot i våre fienders leir... Under disse omstendighetene er det nødvendig å advare kameratene tilknyttet Lee-gruppa [WIL] om at de blir ledet på en vei av prinsippløs klikkpolitikk som bare kan lande dem i myra. Det er mulig å opprettholde og utvikle ei revolusjonær politisk gruppering av seriøs betydning bare på grunnlag av store prinsipper. Den fjerde internasjonale aleine legemliggjør og representerer disse prinsippene. Det er mulig for ei nasjonal gruppering å opprettholde en konsekvent revolusjonær kurs bare dersom den er fast forbundet i én organisasjon med medtenkere over hele verden, og opprettholder et vedvarende politisk og teoretisk samarbeid med dem. Den fjerde internasjonale aleine er en slik organisasjon. Alle reint nasjonale grupperinger, alle de som avviser internasjonal organisering, kontroll og disiplin, er i deres essens reaksjonære. ^[6]

Tro mot Grants skryt opprettholdt WIL deres nasjonale adskillelse fra Den fjerde internasjonale inntil en internasjonalistisk opposisjonstendens oppsto innen dens rekker, ledet av Gerry Healy. Healy responderte på et åpent brev til «en ung venn», skrevet i 1943 av Lou Cooper fra det amerikanske Socialist Workers Party (SWP), som advarte at WILs fiendtlighet mot den internasjonale bevegelsens autoritet «tjener til å feilutdanne dens mange nye medlemmer i den beviste metoden for bolsjevikorganisering», som betyr at de «ikke vil vite hvordan de skal håndtere framtidige uenigheter og splittelser i WIL selv». ^[7]

I en intern bulletin, «Vår viktigste oppgave», fordømte Healy «for historien» WILs tilnærming til fusjon, og tok til orde for en umiddelbar enhet med RSL:

Dersom vi aksepterer historien til internasjonal trotskisme siden 1933 (som er en historie av bolsjevikisk omgruppering i Den fjerde internasjonale), da må vi plassere spørsmålet om Internasjonalen som det viktigste spørsmålet for gruppa. Alle andre spørsmål om gruppeutvikling, slik som pressen, industriarbeid eller organisasjonsvirksomhet, er forbundet med hvilket standpunkt vi enn tar til Internasjonalen. Dersom vi aksepterer bolsjevismens politiske prinsipper, må vi også akseptere den organisatoriske metoden. Det er ikke tilstrekkelig å si at vi aksepterer Den fjerde internasjonales program og at vi forklarer det bedre enn RSL, om vi ikke også aksepterer dens organisasjonsmetode, som betyr at vi må bli tilknyttet Internasjonalen og akseptere dens demokratiske sentralistiske grunnlag; akkurat det samme som at det ikke er tilstrekkelig å hevde å være en trotskist og være mer fortrolig med trotskistens politikk enn de organiserte trotskistene, med mindre man tilslutter seg et trotskistparti som aksepterer dens demokratiske sentralistiske disiplin. ^[8]

Haston og Grant responderte på deres vanlige nasjonalistiske måte med å insistere at det som var viktigst var «den nåværende perioden med masseoppsving innen den britiske arbeiderbevegelsen» og WILs evne til å intervenere i den. Holdningen til enhet innen Den fjerde internasjonale, hevdet de, «er en av taktikk og hensiktsmessighet, og slett ikke et spørsmål om bolsjevikiske prinsipper som sådan».

Deres posisjon ble avvist av WILs kader og i mars 1944 ble Det revolusjonære kommunistpartiet (RCP) dannet. Men det skulle ikke gå lang tid før Grant og Haston kom politisk ut mot Den fjerde internasjonale, denne gangen basert på en eksplisitt avvising av dens revolusjonære perspektiv.

Grants avvising av trotskisme

Da den andre verdenskrigen kom til en slutt var Den fjerde internasjonale helt korrekt med å forutse og forberede for revolusjonære omveltinger som de som hadde brutt ut i kjølvannet av den første verdenskrig. Europa lå i ruiner, kontinentets økonomi var ødelagt, og dets styringseliter var enten direkte implisert i fascistbarbari eller hadde kapitulert for Hitlers hærer. Den røde armé kontrollerte store deler av kontinentet, mens det var borgerkrig i Italia og Hellas. Kolonisystemet var knust, og antiimperialistiske massebevegelser feide over India, Kina og Afrika.

Vellykkede revolusjoner krevde imidlertid byggingen av Den fjerde internasjonale for å erstatte de kontrarevolusjonære stalinistiske og sosialdemokratiske byråkratiene. Og vanskelighetene for trotskistbevegelsen var enorme, framfor alt dens lille størrelse og innflytelse, som i overveldende grad skyldtes stalinismens politiske genocid av den marxistiske fortroppen.

Dette gjorde det mulig for det stalinistiske byråkratiet, der det utnyttet prestisjen Sovjetunionen fikk fra dens nedkjemping av Nazi-Tyskland, til å avverge og forråde de revolusjonære bevegelsene som utviklet seg slik trotskistbevegelsen hadde forutsett – i Frankrike, Italia, Tyskland, Hellas og andre steder. I Øst-Europa, for å sikre det militære forsvaret av Sovjetunionen, ble stalinistene tvunget til å etablere ei rekke «bufferstater» hvor, etter flere år, det ble etablert nasjonalisert eiendom, ledsaget av arbeiderklassens systematiske berøvelse av medbestemmelse.

Det var på dette politiske fundamentet at amerikansk imperialisme var i stand til å anvende sin økonomiske og militære overlegenhet til å underbygge en restabilisering av kapitalismen på en global skala.

Dette frambrakte en desorientert respons fra en tendens innen Den fjerde internasjonale, ledet av Felix Morrow og Albert Goldman i USA, som fikk støtte fra Haston, Grant og flertallet av lederskapet i Revolutionary Communist Party i Storbritannia. Initielle og nødvendige diskusjoner om et mulig utvidet tempo av revolusjonære utviklinger viste seg, for betydelige lederes og tendensers del, å være de initielle manifestasjonene av en voksende skepsis for hele det historiske perspektivet til trotskistbevegelsen.

Morrow og Goldman argumenterte, selv før krigens slutt, at gitt utsiktene til en økonomisk oppgang i USA og de stalinistiske og sosialdemokratiske partienes styrkede posisjon i Europa, burde Den fjerde internasjonale begrense seg til agitasjon rundt reint demokratiske forlangender.

Grunnlaget for RCP-lederskapets støtte til Morrow ble gjort eksplisitt av Grant, som klaget at Trotskij hadde forutsett framveksten av en revolusjonær massebevegelse mot stalinisme og imperialisme, men kapitalismen var ikke styrtet og sovjetbyråkratiet hadde utvidet sitt styre over Øst-Europa.

Som Grant seinere forklarte i hans «Internationalens program» skrevet i mai 1970: «I 1944 var det nødvendig å reorientere bevegelsen for å forstå at en lang periode med kapitalistisk demokrati i Vesten og stalinistisk dominans i Russland var på dagens orden. I dokumentene til Revolutionary Communist Party ble det gjort klart at den neste perioden i Vest-Europa var den av kontrarevolusjon i demokratisk form.» ^[9]

Grant forfalsket Den fjerde internasjonales krigstidsperspektiv, som det ble utviklet av Trotskij, som forutså framveksten av ei revolusjonær krise som ville undergrave de gamle partiene og forberede veien for opprettelsen av trotskistiske massepartier. Grant framstilte dette som en objektivistisk spådom om framtidige hendelser, som utelukket den nødvendige intervensjonen fra trotskistbevegelsen for å bryte stalinismens og reformismens grep i løpet av den revolusjonære mobiliseringen av arbeiderklassen mot imperialisme.

Trotskij hadde i april 1940 skrevet:

Enhver historisk prognose er alltid betinget, og jo mer konkret prognosen er, jo mer betinget er den. En prognose er ikke et gjeldsbrev som kan innløses på en gitt dato. Prognoser skisserer bare de definitive trendene i utviklingen. Men sammen med disse trendene opererer en annen orden av krefter og tendenser, som på et bestemt tidspunkt begynner å dominere. Alle de som søker nøyaktige forutsigelser av konkrete hendelser må konsultere astrologene. Marxistisk prognose hjelper bare til orientering.^[10]

Et revolusjonært perspektiv er en historisk prognose, basert på en forståelse av epokens karakter som en av imperialismens forfall, som fører til kriger og revolusjoner. Og kapitalismens «endelige» undergang er alltid betinget av byggingen av et revolusjonært internasjonalistisk parti.

Det som karakteriserte posisjonen til Morrow/Haston/Grant i 1944 var refereringen av de objektive problemene som konfronterte det revolusjonære partiet ved krigens slutt, som et påskudd for tilpasning til nettopp de politiske mekanismene som kapitalismen ble restabilisert gjennom.

Morrow og Goldman argumenterte at Den fjerde internasjonales fastholdelse av programmet for sosialistisk revolusjon i Europa gjorde det politisk irrelevant under betingelsene som eksisterte på slutten av den andre verdenskrig – med arbeiderklassen som hadde vist seg ute av stand til å bryte fra stalinismen og forfølge en revolusjonær kurs. Den nødvendige nedkjempingen av fascisme måtte derfor finne sted gjennom en kamp for borgerlige demokratiske reformer, alliert med sosialdemokratiet og forskjellige demokratisk tilbøyelige borgerlige bevegelser. De oppfordret til likvideringen av de europeiske seksjonene av FI inn i de eksisterende sosialdemokratiske partiene.

Til støtte introduserte Haston en resolusjon i RCP som erklærte at kampen for proletariatets diktatur og opposisjon mot borgerlig statsstyre bare var et «generelt prinsipp», som kunne modifiseres i henhold til «klassekreftenes flyt».

Som forklart i introduksjonen til den tyrkiske utgaven av The Heritage:

Evalueringen av argumentene over ei «korrekt linje» relatert hendelser i Europa var ikke bare et spørsmål om abstrakt intellektuell diskurs. I en svært flytende og ustabil situasjon, hvor utfallet av den politiske etterkrigskrisa var i tvil, forsøkte trotskistene å gi fullt uttrykk for det revolusjonære potensialet i situasjonen. De baserte deres arbeid på det objektivt eksisterende potensialet for kapitalismens omvelting, ikke på a priori antakelser om at kapitalistisk restabilisering var uunngåelig. I de dystre timene før Hitler kom til makten, ble Trotskij spurt om situasjonen var «håpløs». Det ordet, svarte han, var ikke i revolusjonærenes vokabular. «Kamp», erklærte Trotskij, «vil avgjøre». Det samme svaret måtte gis til de som hevdet, midt i etterkrigstidens uorden og kaos i Europa, at den revolusjonære saken var håpløs og kapitalismens stabilisering var uunngåelig. Hadde de vedgått nederlag på forhånd, som forfektet av Morrow og Goldman, ville trotskistene blitt en av faktorene som arbeidet til fordel for kapitalistisk restabilisering. ^[11]

Grant bygde deretter hele hans perspektiv på argumentet at etterkrigstidens restabilisering av kapitalismen, kun muliggjort av stalinismens undertrykkelse av revolusjonære kamper, hadde motbevist Trotskijs revolusjonære prognose. I stedet, i en langvarig historisk periode, var proletariatets uavhengige revolusjonære handling umulig takket være fullføringen av den «demokratiske kontrarevolusjonen».

Den andre politiske pilaren for Grant-tendensen var dens politiske tilpasning til stalinismen, som Grant insisterte hadde oppfylt et revolusjonært oppdrag, først i Øst-Europa og så seinere i Kina.

Mens Den fjerde internasjonale hadde nektet å haste til en definisjon av de østeuropeiske bufferstatene og insisterte at stalinismen måtte evalueres basert på dens kontrarevolusjonære rolle på verdensarenaen, insisterte Grant at nasjonaliseringer beviste at det stalinistiske byråkratiet hadde blitt tvunget til å utføre tiltak som essensielt sett var av sosialistisk karakter.

Ernest Mandel, den gang en ledende figur i trotskistbevegelsen, polemiserte direkte mot Grant og Haston i oktober 1949’s «The Metaphysics of Nationalized Property», og insisterte:

Til nå har vi rettferdiggjort hele vår holdning til stalinismen ved å bedømme dens aktivitet fra standpunktet av verdensrevolusjon... Vi har aldri fordømt stalinismen fra et abstrakt moralistisk synspunkt. Vi har basert hele vår vurdering på stalinistiske metoders manglende evne til å bevirke en verdensomvelting av kapitalismen. Vi har forklart at de skammelige metodene anvendt av Kreml ikke kan promotere, men bare tjene til å forhindre verdensrevolusjonens sak.

Vi har forklart umuligheten av å omvelte kapitalismen på en global skala «på noen som helst måte» når det bare er én metode å anvende: den revolusjonære mobiliseringen av de proletariske massene gjennom deres organer for proletarisk demokrati. Og vi har vurdert – og fordømt – den strukturelle assimileringen av den ene eller den andre provinsen eller lille landet inn i USSR nettopp fra dette synspunktet, ved å si: Det som teller i dag er ikke ekspropriasjonen av borgerskapet på små biter av territoriet, men verdensødeleggelsen av kapitalistregimet; og hva angår denne verdensødeleggelsen, svekkelsen av arbeidernes bevissthet, demoraliseringen og ødeleggelsen produsert på verdensbasis av stalinismens forbrytelser veier uendelig mye tyngre i deres konsekvenser enn disse få isolerte «suksessene».

... Kameratene som holder seg til teorien om bufferlandenes proletariske karakter er langt fra å se for seg denne eventualiteten, men det ville være den logiske konklusjonen av veien de har lagt inn på og ville tvinge oss til å revidere vår historiske vurdering av stalinismen fra topp til bunn. Vi må da undersøke årsakene til at proletariatet ikke har vært i stand til å ødelegge kapitalismen på så omfattende territorier der byråkratiet har oppnådd denne oppgaven.

Vi ville også måtte spesifisere, som enkelte kamerater fra RCP allerede har gjort, at proletariatets historiske oppdrag ikke er ødeleggelsen av kapitalismen, men snarere å bygge sosialisme, en oppgave byråkratiet i kraft av sin karakter ikke kan løse. Vi må da forkaste hele det trotskistiske argumentet mot stalinismen siden 1924, ei argumentasjonslinje basert på imperialismens uunngåelige ødeleggelse av USSR i tilfelle en ekstremt langvarig utsettelse av verdensrevolusjonen.

Enkelte kamerater forklarer selv i dag at «stalinismens ødeleggelse vil skje ved dens utvidelse». ^[12]

Grants teori om «proletarisk bonapartisme»

Grant definerte de østeuropeiske regimene som en form for «proletarisk bonapartisme», en betegnelse som tildelte det stalinistiske byråkratiet et progressivt historisk oppdrag, og besørget hans tendens med et generelt virkemiddel for å tilpasse seg ikke-proletariske krefter som ble erklært å være en erstatning for arbeiderklassens revolusjonære handlinger.

Han presenterte dette som en utvikling av Trotskijs analyse av Sovjetunionen, og pekte tilbake til hans bruk av de historiske analogiene Thermidor og Bonapartisme assosiert med Den franske revolusjonen: Thermidor refererte til omveltingen av de radikale jakobinerne under Robespierre i 1794, og deres fortrengning av en mer konservativ fraksjon som baserte seg på støtte fra besittende seksjoner av den tredje stand; Bonapartisme refererer til Napoleons maktovertakelse i 1799, som deretter ble gjort til keiser.

Trotskij brukte i flere år disse begrepene for å illustrere hvordan byråkratiet hadde forflyttet seg mot de genuine bolsjevikene, tatt kontroll over partiet og statsapparatet og innført et diktatur over arbeiderklassen som førte til Stalins personlige styre – uten å endre Sovjetunionens essensielle eiendomsrelasjoner.

Til tross for denne avvisingen av teorier om statskapitalisme og den fullførte ødeleggelsen av revolusjonen, ble imidlertid Trotskijs bruk av begrepet sovjetisk bonapartisme, eller i ett tilfelle «antisovjetisk bonapartisme», utført i konteksten av hans analyse av det stalinistiske byråkratiet som «en ukontrollert kaste fremmed for sosialisme» slik det ble beskrevet i hans klassiske verk, The Revolution Betrayed [‹Den forrådte revolusjon›].

Trotskij skrev, der han i 1938 oppsummerte de politiske oppgavene som følger av denne vurderingen, i «Sovjetunionen og overgangsepokens problemer»:

Sovjetunionen legemliggjør følgelig forferdelige motsetninger. Men det er fortsatt en degenerert arbeiderstat. Slik er den sosiale diagnosen. Den politiske prognosen har en alternativ karakter: enten vil byråkratiet, som stadig mer blir verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, styrte de nye formene for eiendom og kaste landet tilbake til kapitalisme; ellers vil arbeiderklassen knuse byråkratiet og åpne veien til sosialisme [uthevelse tillagt]. ^[13]

Som kontrast ble Grants betegnelse «proletarisk bonapartisme» utvidet slik at den dekket praktisk talt hvor som helst som så omfattende statsnasjonaliseringer, og erklært å være et uunngåelig stadium i historisk utvikling.

I Grants «Kolonirevolusjonen og Kina-Sovjet tvisten», august 1964, lister han opp som eksempler på proletarisk bonapartisme Vietnam, Laos, Kampuchea, Burma, Syria, Angola, Mosambik, Aden, Benin, Etiopia, og som modeller, Cuba og Kina. Han skriver om hvordan utvidelsen av den proletariske bonapartismen til Kina og til verdensarenaen var det uunngåelige produktet av «Degenereringen av Den russiske revolusjonen og styrkingen av stalinismen for en hel historisk epoke». ^[14]

For Grant var sosialistisk revolusjon eller noen form for arbeiderklassens uavhengige revolusjonære kamp aldri en reell mulighet, og bare de «sekteriske gruppene» ville ikke erkjenne dette «faktum».

Han legger til: «Hadde det eksistert sterke marxistiske partier og tendenser i koloniområdene i verden ville maktproblemet vært stilt noe annerledes. Det ville vært stilt med et internasjonalistisk perspektiv. Men selv da kunne en langvarig isolasjon bare ha hatt samme effekt som i Russland og Kina.»

Kapitulasjonen til labourisme

I denne nye epoken av global stalinistisk dominering, hevdet Grant også at det ikke var noen realistiske utsikter til en revolusjonær utvikling i imperialistsentrene, eksempelvis i Storbritannia.

Grant og Haston forlot i 1949 deres initielle motstand mot arbeid for en inntreden i Labour Party, men på bakgrunn av at de ikke lenger trodde på muligheten for å bygge revolusjonære partier på flere tiår framover. Den fjerde internasjonale advarte at de politiske posisjonene de formulerte uttrykte, «likvidasjonstendenser... Ingenting skal gjøres, fordi reformismen transformerer arbeiderklassen; ingenting skal gjøres fordi stalinismen oppnår seire for arbeiderklassen. De har ikke mye håp om å bygge den trotskistiske organisasjonen; de har ikke noe håp om utviklingen av Den fjerde internasjonale.» ^[15]

Haston trakk i 1950 de nødvendige konklusjonene fra hans politiske kapitulasjon og meldte seg ut av RCP, basert på en eksplisitt avvising av Den fjerde internasjonale og en omfavnelse av Labour Party. I et brev datert 10. juni, erklærte han: «Fra tesen at stalinismen og sosialdemokratiet hadde forrådt arbeiderklassen, trakk vi konklusjonen at en ny internasjonale var nødvendig. Vi gikk videre og erklærte at vi – som selv utgjorde Den fjerde internasjonale – var det etablerte lederskapet for verdens arbeiderklasse.»

Haston insisterte at Labour «innfører vesentlige reformer», India hadde «oppnådd politisk frihet ... under ledelse av det indiske borgerskapet» og kapitalismen hadde blitt styrtet i Jugoslavia, Øst-Europa og Kina. Han konkluderte: «Det følger av det ovenstående at vi ikke har noen rett til å hevde politisk og organisatorisk autoritet som det internasjonale lederskapet av verdensproletariatet.» Den fjerde internasjonale burde erstattes av «en eller annen form for internasjonalt rådgivende senter», som omfavner «alle venstreorienterte strømninger».

Han gikk videre til å hevde:

Jeg avviser tesen at Labour Party ikke under noen omstendigheter kan bli instrumentet for sosialistisk frigjøring, og at bare gjennom formen av sovjeter kan en transformasjon av samfunnet finne sted i Storbritannia. Selv om jeg aldri har utelukket muligheten for den parlamentariske omveltingen av kapitalismen i de framskredne landene, spesielt i dette landet, mener jeg nå at det er vår oppgave å gå inn for bruken av parlamentet som det mest økonomiske redskapet for den fullstendige transformasjonen av det britiske samfunnet ... oppgaven er lojalt å slutte seg til massepartiet [Labour] og søke å drive det framover på veien mot den fullstendige transformasjonen av systemet. ^[16]

Grant nektet å ta et standpunkt mot Haston og ble utvist. Deretter brukte han flere tiår som leder for entryistgruppa Militant Tendency til lojalt å følge «massepartiet» – Labour – og forsøke å «drive det framover på veien mot den fullstendige transformasjonen av systemet».

Fortsettes.