Den internasjonale domstolen, International Court of Justice (ICJ), holdt fra 2. til 13. desember høringer om saken «Staters forpliktelser i respekt for klimaendringer». I løpet av den 12-dager-lange perioden presenterte 96 stater og 11 internasjonale organisasjoner muntlige uttalelser i Haag, Nederland.

Saken ble først brakt til FNs generalforsamling i 2023 av Vanuatu, som, i likhet med deres nabostater Stillehavsøyene, er spesielt utsatt for innvirkningene av globale klimaendringer. Vanuatus regjering ble drevet til å gjøre det av lobbyvirksomhet ført to år tidligere av Pacific Islands Students Fighting Climate Change Group (PISFCC).

PISFCC ble grunnlagt i 2019 og ble opprettet av jusstudenter fra Vanuatu og andre Stillehavsøy-stater. Deres mål har vært «å søke klimarettferdighet ved Den internasjonale domstolen ved å be domstolen respondere på et juridisk spørsmål som vil utvikle folkeretten, integrere juridiske forpliktelser rundt miljøavtaler og grunnleggende menneskerettigheter, og avklare staters ansvar for klimaskader.»

Til tross for den oppriktige bestrebelsen til disse studentene for å stoppe klimaendringene, er forsøk på å søke «klimarettferdighet» gjennom rammeverket av FN-institusjoner som ICJ ei politisk blindgate, som historikken viser.

Ikke desto mindre gjenspeiler prosessen den vitenskapelige virkeligheten at klimaendringer ikke er en fjern trussel, men en trussel som nå rammer millioner av mennesker. Som uttalt av den siste synteserapporten fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) fra 2022: «Klimaendringer påvirker allerede mange vær- og klimaekstremer i alle regioner over hele kloden. Dette har ført til omfattende skadevirkninger og relaterte tap og skader på natur og mennesker.»

FNs generalforsamling vedtok i mars 2023 en resolusjon opprinnelig utarbeidet av Vanuatu og ytterligere 17 FN-medlemsland. Den inneholdt ei rekke avsnitt som understreket den alvorlige globale trusselen fra klimaendringer, som den beskrev som «en uforlignelig utfordring av sivilisatoriske proporsjoner». Den sa:

Det bemerkes med dyp alarm at utslippene av klimagasser fortsetter å øke til tross for at alle land, spesielt utviklingsland, er sårbare for de negative effektene av klimaendringer og at de som er spesielt sårbare for de negative effektene av klimaendringer og har betydelige kapasitetsbegrensninger, som de minst utviklede landene og små utviklingsland på øyer, allerede opplever en økning av slike effekter, inkludert vedvarende tørke og ekstreme værhendelser, tap av land og forringelse, havnivåstigning, kysterosjon, havforsuring og tilbaketrekning av fjellbreer, som fører til forflytning av berørte personer og truer ytterligere matsikkerhet, vanntilgjengelighet og levebrød, så vel som tiltak for å utrydde fattigdom i alle dens former og dimensjoner, og for å oppnå en bærekraftig utvikling.

Resolusjonen konkluderte med å be ICJ, FNs juridiske organ, om å besørge en uttalelse om to spørsmål. For det første: «Hvilke folkerettslige forpliktelser har stater for å sikre beskyttelse av klimasystemet og andre deler av miljøet mot menneskeskapte utslipp av klimagasser for Stater og for nåværende og framtidige generasjoner?»

For det andre: «Hva er de juridiske konsekvensene under disse forpliktelsene for stater der de, ved deres handlinger og unnlatelser, har forårsaket betydelig skade på klimasystemet og andre deler av miljøet?»

Det andre spørsmålet inkluderte spesifikk henvisning til «små utviklingsland på øyer, som på grunn av deres geografiske betingelser og utviklingsnivå ... er spesielt sårbare for de negative innvirkningene av klimaendringer.»

Forespørselen refererte videre «mennesker og enkeltpersoner av nåværende og framtidige generasjoner som er påvirket av de negative effektene av klimaendringer.»

Saken er den største i ICJs historie, målt av de 91 landene som leverte skriftlige uttalelser til domstolen. Dette er et uttrykk for de stadig mer desperate forsøkene fra de nasjonene som er mest påvirket av klimaendringer, for å søke oppreising utenfor de falske Conference of Parties (COP).

Den siste av disse var COP29 som ble holdt i Baku, Aserbajdsjan. Den konkluderte med en avtale for «utviklede» land om å besørge $ 300 milliarder i året til «utviklings» og øyland for å kompensere for klimaskader. Et slikt tall er totalt utilstrekkelig for å håndtere klimakrisa, som dokumentert i høringene av stater som Fiji, Bangladesh og Indonesia.

Ei rekke stater framhevet den alarmerende utviklingen av klimaendringer og de menneskelige lidelsene de medfører. Salomonøyene forklarte for eksempel at fem øyer allerede har gått tapt på grunn av havnivåstigning, og pekte på det økende antallet klimaflyktninger som er fordrevet fra deres hjem av slike effekter.

Palestina-representanten bemerket klimautslippene fra militær aktivitet. For eksempel ga de første 120 dagene av det pågående israelske genocidet på Gaza den årlige ekvivalenten av klimagassutslipp fra de 26 landene med lavest utslipp. Slike utslipp rapporteres vanligvis ikke av de statene om er ansvarlige, som kan føre til en enorm undervurdering av klimapåvirkningene i offisielle rapporter.

De store kapitalistmaktene som er ansvarlige for en enormt uforholdsmessig mengde klimagassutslipp brukte forutsigbart høringene til å forsøke å unndra seg ethvert ansvar de har, inkludert for å redusere skadene.

Den britiske Labour-regjeringen argumenterte at bare de eksisterende klimaavtalene, som Parisavtalen, skulle ha noen betydning for en stats forpliktelser til å adressere klimakrisa.

Sébastien Duyck, en senioradvokat ved Center for International Environmental Law, uttalte som respons: «Storbritannia la fram foraktende argumenter for Den internasjonale domstolen med ett hovedmål: unnslippe ansvarlighet og ansvar for flere tiår med klimaskader.»

Den australske Labor-regjeringen, som presiderer over en de mest forurensende økonomiene via dens kull- og gasseksporter, inntok en lignende posisjon, til tross for at de kontinuerlig utpekte seg som medlem av «familien» i Sør-Stillehavet. Den australske advokaten Stephen Donaghue sa til retten at klimaendringer som Paris-avtalen og FNs rammekonvensjon om klimaendringer var den «primære kilden til statenes forpliktelser i henhold til folkeretten med hensyn til klimaendringer».

Den britiske tilnærmingen ble også gjenspeilet av andre imperialistregjeringer, inkludert de i USA, Tyskland, Canada og New Zealand. De tar sikte på å begrense eventuelle klimaforpliktelser til traktatene som Paris-avtalen fra 2015. Men det er nettopp innenfor dette rammeverket at disse og andre sterkt forurensende stater har plassert verden på sporet for over 3 °C oppvarming, som representerer en katastrofal fare for planeten og menneskeheten.

Arbeidere og unge mennesker over hele verden, som Pacific Island-studentene, som er seriøst bekymret over denne utviklingen, må ikke forvente at ICJ skal tvinge disse regjeringene til å ta noen form for meningsfull handling mot klimaendringene. For det første er saken en rådgivende jurisdiksjon, som betyr at ICJs formening – forventet en gang i 2025 – vil være strengt rådgivende og juridisk ikke-bindende for de involverte partene.

Enda viktigere, stormaktene har tydelig demonstrert deres fullstendige ignorering av den eksisterende folkeretten. Det siste og mest barbariske uttrykket for dette har vært gjennom deres urokkelige støtte til det israelske genocidet i Gaza, uansett hvor mange brudd på folkeretten som er begått.

Det må heller ikke opprettholde noen illusjoner om ICJ selv, eller den angivelige «moralske tyngden» av dens juridiske beslutning. ICJ ble etablert i 1945 av FN etter den andre verdenskrig, og er fast tilknyttet det kapitalistiske nasjon-stat systemet, som er hovedårsaken til klimaendringene.

Uansett dommen i denne saken, de store kapitalistmaktene som er ansvarlige for klimakrisa vil fortsette uten å basere deres politikk på vitenskap, menneskerettigheter eller miljøvern. I stedet vil styringselitene og storkapitalen gjøre deres beregninger basert på profitt og på deres egen berikelse.

Det som kreves av arbeiderklassen globalt er i stedet et brudd med institusjonene som forsvarer kapitalistsystemet der det kaster verden ut i økologiske ødeleggelser. Den bevisste politiske kampen for å avskaffe kapitalismen er den nødvendige strategiske oppgaven som alle arbeidere og unge mennesker må orientere seg mot, som den eneste veien for å beskytte jorda og dens levende beboere.