USA, europeiske og regionale makter har alle ønsket velkommen fallet av det syriske regimet til president Bashar al-Assad for hendene til den al-Qaida-tilknyttede gruppa Hayat Tahrir al-Sham (HTS) – Organisasjonen for frigjøringen av Levanten.

De tror alle at de kan anvende HTS som deres underleverandør for å fremme deres geostrategiske interesser i det krigsherjede landet, til tross for at den islamistiske terroristorganisasjonen al-Qaida angivelig i flere tiår har vært Washingtons fiende nummer én.

FN-resolusjon 2254 utpekte i 2013 forløperen til HTS, al-Nusra-fronten, som en terroristorganisasjon, i likhet med USA, på grunn av dens tilknytning til al-Qaida. Washington utpekte i 2018 HTS til en utenlandsk terroristorganisasjon og plasserte en dusør på $ 10 millioner på hodet til organisasjonens syriske leder, Ahmed al-Shara’a, med hans nom de guerre Abu Mohammad al-Jolani.

To uker etter Assads fall opphevet USA dusøren på Jolani. Biden-administrasjonen har nå sagt den vil anerkjenne og støtte en ny regjering i Syria dersom den forplikter seg til å gi avkall på terrorisme og ødelegger eventuelle kjemiske våpenlagre i landet. USAs utenriksminister Antony Blinken sa den nye syriske regjeringen må «opprettholde klare forpliktelser om fullt ut å respektere minoriteters rettigheter, lette flyten av humanitær bistand til alle som trenger den» og «forhindre Syria fra å bli brukt som base for terrorisme eller utgjøre en trussel mot nabolandene.» I så fall, fortsatte han: «Vi vil på vår side se på ulike sanksjoner og andre tiltak vi har iverksatt.»

Frankrike, Tyskland og Storbritannia har alle møtt HTS-tjenestemenn i Damaskus. Britiske diplomater holdt diskusjoner med al-Shara’a og ble fotografert med ham, selv om HTS er en forbudt terroristorganisasjon i Storbritannia og uttrykk for støtte til gruppa er en straffbar handling. London kunngjorde at de ville sende humanitær bistand for £ 50 millioner pund ($ 63 millioner) til Syria og syriske flyktninger. Qatar har gjenopprettet diplomatiske relasjoner med landets nye ledere.

Tyrkia, som til tross for sine nære relasjoner med HTS lenge har nektet direkte støtte, har gjenåpnet sin ambassade i Damaskus. Den tyrkiske utenriksministeren Hakan Fidan erklærte på tyrkisk fjernsyn: «Ingen kjenner denne gruppa bedre enn Tyrkia.» President Recep Tayyip Erdogan har lovet militær og logistisk støtte til HTS og søker å få støtte fra Persiagulfstatene, som fikk al-Shara’a til å kunngjøre at Syria vil utvikle en strategisk relasjon med Ankara. Han sa til den tyrkiske avisa Yeni Safak: «Det vil bli strategiske relasjoner. Tyrkia har mange prioriteringer for gjenoppbyggingen av den nye syriske staten.»

Tretten år etter starten av stedfortrederkrigen for regimeskifte i Syria som ble finansiert, orkestrert og forsynt av CIA, Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia og Israel for å undergrave og isolere Iran, gjør imperialismen og Midtøsten-maktene deres samarbeid dypere med deres al-Qaida-tilknyttede stedfortredere, for å plyndre Syria. Det er del av deres breiere kamp for å kontrollere regionens olje- og gassressurser og rulle tilbake innflytelsen i Midtøsten fra Russland, Iran og Kina.

Til tross for retorikken om en global krig mot islamistisk terrorisme har USA lenge anvendt reaksjonære islamistgrupper for å undertrykke venstrenasjonalistiske og sosialistiske bevegelser i Midtøsten og Asia, deriblant i CIA/MI6s styrting av Mossadegh-regjeringen i Iran i 1953 og det CIA-støttede militærkuppet og massedrapene i Indonesia i 1965.

Al-Qaida, som bare er en av de mest kjente av disse gruppene, ble skapt av CIA og pakistansk etterretning, med bistand og finansiering fra Saudi-monarkiet, under ledelse av Osama bin-Laden, sønn av en saudisk bygningsmagnat, under den USA-initierte krigen mot pro-sovjet regimet i Afghanistan på 1980-tallet. Islamistiske mujahideen-krigere ble sluset over den pakistanske grensa til Afghanistan for å tjene som USAs stedfortredere mot Sovjetunionen.

Disse islamistgruppene var i stand til å oppnå en viss grad av støtte blant de mest fattige arbeiderne og landarbeiderne i regionen ved å utnytte den sosiale misnøyen til breie sjikt av befolkningen i Midtøsten, hovedsakelig som resultat av fiaskoen til de sekulære nasjonalistregimene og partiene – ofte allierte med Moskvas stalinistregime – for å forbedre de sosiale og økonomiske betingelsene eller oppnå noen meningsfull uavhengighet fra imperialismen.

Relasjonen mellom Washington og al-Qaida og tilsvarende sunnimuslimske jihadi-grupper – karakterisert av deres religiøse fanatisme, forpliktelse til kapitalisme, virulente antikommunisme og voldelige fiendtlighet mot sjiaislam, shiamajoritetslandet Iran og alawitter, klanen og trossamfunnet Assad tilhører – har gjentatte ganger mutert fra allierte og stedfortredere til erkefiender og tilbake igjen, med alt av tilhørende løgner og hykleri, som omstendighetene har krevd.

Al-Jolani/al-Shara’a og opprinnelsene til HTS

Al-Jolani ble født i 1982 i en syrisk middelklassefamilie i Saudi-Arabia, og vokste opp i et velstående strøk i Damaskus. Hans fars fetter, Farouk al-Shara’a, var mangeårig utenriksminister og deretter visepresident i Syria fram til 2014.

Etter USAs invasjonen av Irak i 2003 dro al-Jolani til Irak og tilsluttet seg det sunnimuslimske opprøret ledet av al-Qaida mot den amerikanske okkupasjonen. Han ble tatt til fange av amerikanske styrker i 2006, og tilbrakte de fem neste årene i fengsler i Irak.

Da protestene mot Assad brøyt ut i 2011 flyttet han tilbake til Syria for å opprette al-Nusra-fronten på vegne av Abu Bakr al-Baghdadi, daværende leder av Den islamske staten i Irak (ISI), en avlegger av al-Qaida dannet i 2004 som seinere innlemmet ei rekke sunnimuslimske opprørsfraksjoner i Irak. Al-Nusra-frontens mål var å forene de ulike salafist jihadistgruppene, inkludert al-Qaida- og ISI-grupper, styrte det syriske regimet og opprette en islamsk stat. FN utpekte året etter al-Nusra-fronten til ei terroristgruppe.

Deretter fulgte mer enn et tiår med sammenslutninger, splittelser og dødelige konflikter med andre jihadistgrupper – samtidig med forsøk på å vinne breiere støtte, spesielt fra USA og Tyrkia – ved å distansere seg fra noen av organisasjonens tidligere allierte og mer avskyelig praksis.

Al-Nusra-fronten vant noen tidlige suksesser mot syriske regimestyrker, spesielt i det nordvestlige Syria – i Aleppo, Hama, Lattakia og Idlib – som førte til at al-Baghdadi oppfordret til å utvide ISI inn i Syria under den breiere kappa av Den islamske staten. Men det kom snart til sammenstøt mellom fraksjonene – som drepte tusener – der de konkurrerte om krigere i Syria. I april 2013 ga al-Jolani ut en innspilt melding, der al-Nusra-fronten brøyt med IS, og hevdet: «Sønnene av al-Nusra-fronten lover troskap til sjeik Ayman al-Zawahiri,» Osama bin Ladens etterfølger som leder av al-Qaida – etter attentatet av sistnevnte i 2011 – som besørget krigere, våpen og penger.

Militsene tilknyttet al-Qaida, som inkluderte islamistkrigere fra Tyrkia, Irak og Libya så vel som fra Tsjetsjenia og Kinas provins Xinjiang, dominerte antiAssad-styrkene. De ble de største mottakerne av CIAs årlige budsjett på nesten én milliard dollar for oppdraget å styrte Assad-regimet, til tross for CIA-påstander at dets våpen og finansmidler skulle gå til «godkjente» og «moderate» syriske «opprørere».

Da Den islamske statens (ISIS) dominans – som USA og landets allierte hadde gjort til hovedstyrken som sloss for regimeskifte i Syria – begynte å true amerikanske interesser da den i 2014 spredte seg fra Syria til Nord-Irak, byttet Washington hest og gjorde De syriske demokratiske styrker (SDF), der de USA-støttede kurdisk-nasjonalistiske Folkets beskyttelseenheter (YPG) utgjør ryggraden, til deres viktigste stedfortrederstyrke.

Da USA startet sin kampanje mot Den islamske staten i Irak og Syria (ISIS), beskrev al-Jolani de amerikanske luftangrepene som et angrep på islam og sa han ville slåss mot «USA og landets allierte», inkludert å ta kampen til vestlige land, og oppfordret hans krigere til ikke å ta imot hjelp fra Vesten i deres kamp mot Den islamske staten.

I 2015 byttet han spor og benektet at al-Nusra hadde noen planer om å angripe vestlige land, og sa organisasjonen var fokusert på å bekjempe Assad-regimet, dets allierte Hizbollah og ISIS.

Al-Nusra-fronten splittet i 2016 med al-Qaida og omdøpte seg selv til Jabhat Fatah al-Sham (JFS), selv om den led misnøye ved å gjøre det, før den året etter slo seg sammen med fire andre væpnede salafist jihadistgrupper for å danne HTS. USA insisterte at det fortsatt var en al-Qaida-tilknytning og karakteriserte HTS som et forsøk på å «kapre den syriske revolusjonen», ikke en forflytning mot moderasjon, og utpekte den som en global terroristorganisasjon.

Dens styrke, bestående av rundt 10 000 krigere, gikk videre til å bringe de fleste andre islamistfraksjoner under den lederskap. HTS oppnådde kontroll over rundt halvparten av provinsen Idlib og nærliggende områder, og ble den dominerende kraften i regionen via en blanding av hensynsløs vold og politisk tvang. Den fikk betydelig støtte fra Tyrkia, som har utplassert tropper i provinsen og brukt HTS og andre islamistmilitser mot kurdiske styrker som, med amerikansk støtte, hadde opprettet en autonom enklave i det nordøstlige Syria. Tyrkia har som målsetting å forhindre opprettelsen av en kurdisk stat på landets sørlige grense og veksten av separatistiske sentimenter blant den store kurdiske befolkningen innen Tyrkia selv.

Ankara, som kontrollerer flere provinser i det nordvestlige Syria, har intervenert direkte både ved å støtte Den syriske nasjonalarméen, Syrian National Army (SNA), etterfølgeren til den tidligere Frie syriske armé, Free Syrian Army (FSA), og ved å støtte HTS, til tross for at landet anerkjente organisasjonen som en terroristorganisasjon. Tyrkia har siden 2016 gjennomført flere militære intervensjoner i Syria.

Etter våpenhvileavtaler som ble inngått med Russland og Assad-regimet i 2018 ble HTS-styrker og deres allierte, inkludert 2 millioner fordrevne fra andre deler av Syria, evakuert til Idlib. Denne provinsen, nå hjemstavn til 4,5 millioner mennesker, ble det siste holdepunktet til Washingtons al-Qaida-tilknyttede islamistmilitser som dannet spydspissen i dens krig for regimeskifte. Provinsens styre ble synonymt – som beskrevet av menneskerettighetsorganisasjoner og FNs menneskerettighetsråd – med tortur, forsvinninger, offentlig steining, summariske henrettelser, fengsling og alvorlig undertrykkelse av enhver form for dissens i områder under kontroll av HTS-krigere.

Washington rehabiliterer HTS

Ingenting av dette stoppet Washington fra å forsøke å rehabilitere HTS, og signaliserte at al-Qaida nok en gang hadde sine anvendelser i Syria der Assad-regimet, med støtte fra Russland, Iran og Hizbollah, hadde beholdt sitt grep om makten. HTS tilbød sine tjenester til USA, der organisasjonen støtte sammen med ISIS-celler i Saraqeb og Jisr al Shughur, begge i provinsen Idlib. Da ISIS-leder Abu Bakr al Baghdadi ble drept av det amerikanske militæret i provinsen Idlib i 2019, ble hans død ønsket velkommen av HTS.

Public Broadcasting Service (PBS) gjennomførte i februar 2021 for programmet Frontline et ekstraordinært intervju med al-Jolani i provinsen Idlib, med siktemål å hvitvaske HTS for dens forbrytelser i Syria. PBS ga ham anledningen til å distansere seg fra hans tidligere tilknytning til al-Qaida. Al-Jolani understreket HTS’ rolle i kampen mot Assad-regimet. Organisasjonens oppdrag, sa han, var «å forsvare folket, forsvare deres sikkerhet, deres religion, deres ære, deres eiendom og å stå imot en kriminell tyrann som Bashar al-Assad.»

Han framstilte seg selv som Washingtons naturlige allierte, og lovet ingen støtte for noen angrep mot USA og fordømte terroristbetegnelsen tilknyttet ham selv og HTS som «urettferdig» og «politisk». Han erklærte: «Gjennom vår 10-årige reise i denne revolusjonen har vi ikke utgjort noen trussel mot vestlige eller europeiske samfunn: ingen sikkerhetstrussel, ingen økonomisk trussel, ingenting.» Gitt muligheten til å benekte de utbredte anklagene om voldelig undertrykkelse av enhver form for dissens i Idlib, beskyldte al-Jolani de som kom med slike anklager for å være «russiske agenter» eller «regimeagenter».

I det samme programmet bekreftet James Jeffrey, en tidligere Midtøsten-utsending i Trump-administrasjonen, at al-Jolani og HTS var en amerikansk «asset» i Syria. «De er det minst dårlige alternativet av de forskjellige alternativene i Idlib, og Idlib er et av de viktigste stedene i Syria, som er et av de viktigste stedene i Midtøsten akkurat nå.»

Året etter, da ISIS-leder Abu Ibrahim al-Qurashi ble drept i et amerikansk militærangrep i Idlib, anklaget andre islamistgrupper HTS for å samarbeide med USA, selv om HTS formelt fordømte den amerikanske operasjonen.

Siden organisasjonen tok kontroll over Damaskus har HTS fortsatt å demonstrere sin lojalitet til sine betalere i Washington.

Det er slående at HTS-ledere takket Israel for landets hjelp ved å nøytralisere Iran og Hizbollah i Libanon. Al-Shara’a har ikke meldt noen fordømmelse av Israels erobring av den demilitariserte sonen mellom Syria og de israelsk-okkuperte Golanhøydene – etablert ved en våpenhvileavtale med Syria fra 1974 – og fordrivelsen av landsbyboere i provinsen Quneitra, i strid med folkeretten. Den har heller ikke sagt noe om de hundrevis av israelske luftangrepene som har ødelagt syriske militærbaser, luftforsvarssystemer, ammunisjonslagre, bakke-til-bakke-missillagre og syriske marinefartøyer, eller de mer enn 75 amerikanske luftangrepene, som bryter Syrias suverenitet. Israel hevder å ha ødelagt 80 prosent av Syrias militære installasjoner, som del av deres innsats for å frata landet enhver defensiv evne.