Vi publiserer her talen som introduserte resolusjonen «Krig, klassekampen og oppgavene til Socialist Equality Party» på Den syvende nasjonalkongressen til SEP (Storbritannia) levert av Tom Scripps, partiets assisterende nasjonalsekretær. Rseolusjonen ble enstemmig vedtatt. Scripps ble av Kongressen gjenvalgt til hans stilling.

Kamerat Chris Marsden [SEPs nasjonalsekretær] har engasjert seg mest med de innledende delene, der han snakket om elementene i resolusjonen som må oppdateres og styrkes. Jeg skal ta opp tråden hovedsaklig hvor resolusjonen går til en gjennomgang av vår erfaring fra de to siste årene og våre oppgaver framover. Jeg vil ikke gjøre det punkt for punkt; jeg kommer til å snakke om de sentrale anliggendene som jeg ser de tas opp av dokumentet, i stort sett den rekkefølgen de framkommer i teksten.

Streikebølga og Gaza-protestbevegelsen

Under skrivingen av et slikt dokument er det er alltid nødvendig å gjennomgå erfaringene som vårt parti og arbeiderklassen har gått gjennom. Men det var spesielt slik i dette tilfellet, etter to år der arbeiderklassen og unge mennesker har blitt drevet av deres sosio-økonomiske situasjon, og deres respons på internasjonal utvikling, opp mot grensene for deres egen nåværende politiske organisering og forståelse.

Erfaringen av streikebølga – som utgjorde del av et internasjonalt fenomen – bekreftet vår analyse av dette tiåret som et av sosiale omveltinger, og av pandemien som en akselerator av den tendensen. Men den bekreftet også våre advarsler om bevissthetstilstanden som råder i klassen, foruten en endring av den den sosiale impulsen ikke kan transformeres til en vedvarende politisk bevegelse.

På tilsvarende måte har protestbevegelsen over Gaza avslørt brønnen av antiimperialistisk sentiment som kan mobiliseres over anliggender som med en viss grad av fortrolighet og forståelse har blitt bygget opp gjennom flere tiår – som med palestinernes undertrykkelse. Men det har også besørget en forferdelig demonstrasjon av konsekvensene, de demobiliserende konsekvensene, om ikke den døde hånda til byråkratiet og middelklassepasifistene og semireformistene blir kastet av.

Utfordringene blir tydeligst framhevet av utviklingen av krigen i Ukraina og den folkelige responsen på den, som tjener som litt av en prøvestein for etterslepet som kan åpnes opp mellom objektive hendelser og subjektiv forståelse – og de politiske forvirringene som kan sås i det gapet.

Vi er på et punkt der arbeiderklassen føler seg grundig misfornøyd med status quo, søker å unnslippe det, men ikke fullt ut har tatt fatt på en ny vei. Den er beredt til å bevege seg mye lenger enn fagforeningene og protestledere vil ta dem, men er enda ikke beredt til å gå videre etter oppfordringene fra et annet lederskap. Det lederskapet – som må være av marxistisk, trotskistisk karakter – og tilliten til dette lederskapet må bygges og utvides.

Det er en situasjon som det enkle momentet av militans ikke kan overvinne. Det krever introduksjonen av politisk perspektiv. Og det mener jeg i en veldig spesifikk forstand: perspektivet innvilget av et standpunkt utenfor kapitalismen, som nekter å akseptere dens påtvungne antakelser om hva som er mulig og ønskelig – «utdanningen, tradisjonen og vanen» som arbeiderklassen oppmuntres til å «se på denne produksjonsmåtens krav med som selvinnlysende naturlover», i Marx’ formulering.

Vi må ivareta oppgaven med å introdusere dette perspektivet, i all dets kompleksitet, i alle aspektene av arbeiderklassens erfaring under kapitalismen, og kampen mot den. Arbeiderklassen, i Storbritannia og internasjonalt, bringes i stadig skarpere opposisjon med den dagsaktuelle kapitalismens brutale realitet. Men det reiser bare spørsmålene som det revolusjonære partiet må besvare.

Som Trotskij forklarer:

Det er nødvendig ikke bare å si hva som er, men også å vite hvordan man bruker «det som er» som ens utgangspunkt … Det er slett ikke vanskelig å hoppe over […] motstridende realitet ved å nøye seg med noen sosiologiske generaliseringer. Men det fremmer ikke utviklingen med en hårsbredd. Det er nødvendig å overvinne materielle vanskeligheter i handling, det vil si, ved hjelp av en taktikk tilpasset realiteten.

Vi sloss for å gjøre det: gjennom våre intervensjoner blant streikende arbeidere, i protestbevegelsen og på campusene – og jeg kommer tilbake til disse temaene i konteksten av de siste delene av resolusjonen. Her vil jeg fokusere på hvordan vi tok opp disse utfordringene i valgkampen, som konsentrerte disse politiske anliggendene, og fungerte som en smeltedigel for tendensene som hevder å svare på dem.

Socialist Equality Partys valgkamp

Partiet gjorde det fordi valget hadde karakter av et politisk konspirasjon-som-krisemøte: for en styringsklasse som mente den trengte den kunstige nasjonale samtalen påtvunget befolkningen av et valgmaskineri, for å injisere i det minste litt mer demokratisk legitimitet inn i dens regjering, og ideelt sett for dem, å få innsatt nye ledere i form av et Labour Party som hadde brukt de siste årene til å utarbeide den korporatistiske ordningen vi nå ser i praksis.

Chris har snakket om hvordan det går for dem, bare noen få måneder seinere. I øyeblikket stilte det oss utfordringen med å føre en valgkamp på en arena der våre opponenter er mest hjemme, og vi minst – fordi det er det parlamentariske demokratiets politikk, i betydningen av middelklassene, snarere enn massenes politikk. Vi går inn i fiendtlig territorium for å heve trotskismens flagg, for å stille oss fram som en politisk fortropp, for å gripe fra situasjonen de menneskene vi kan – spesielt unge mennesker som for første gang kommer til politisk bevissthet – som det er verdt å overbevise.

Og vi gjennomførte den valgkampen (alltid med åpning for forbedringer) på en veldig kraftfull måte – langs den eneste aksen som kunne ha effekten av å bryte arbeidere fra deres politiske heftelser i Labour Party og dets venstre-vedheng: der vi baserte oss på kampen vi hadde ført, i vesentlig grad i konteksten av streikebølga og Tory-partiets krise, for å folange et generalvalg: et som ville ha funnet sted under størst mulig innflytelse av klassekampen, og reist nødvendigheten av et arbeiderklasseparti så skarpt som mulig.

I generalvalget vi til slutt fikk, gjorde vi rett i å velge å stille mot Starmer spesifikt: vi stilte vår marxistiske opposisjon opp mot Labour og mot Corbyns effektive avholdenhet, og Andrew Feinsteins halvveisposisjon mellom et protestkandidatur og et prosjekt for et nytt corbynistparti – som sto for, og hadde støtte fra, hele brorskapet av det «venstre» som sosialistisk-tenkende arbeidere og unge mennesker må vikle dem selv ut fra.

Det vi viste var at disse menneskene nesten ikke har noe å si til de genuint sosialistiske aspirasjonene til et breit sjikt av arbeidere og ungdommer; ingenting som oppfyller omfanget av endring som er nødvendig. Vi stiller oss selv fram som det politiske partiet som er i stand til å artikulere det, og som har representert, stått for og forsvart dette programmet i flere tiår: mot sosial kontrarevolusjon og økologisk kollaps, til forsvar for demokratiske rettigheter, og spesielt for migrantarbeidere – og framfor alt, i dette valget, mot genocidet i Gaza.

Og vi oppfylte vårt ansvar for å introdusere til dette knippet av bekymringer krigen i Ukraina og den utvidende krigen for omfordeling av verden, som den, så langt, utgjør den blodigste delen av.

I vår valgkamp i Skottland satte vi fram de samme poengene, men landet også slag mot den nå svært beleirede, men likevel ikke mindre reaksjonære avledningen og splittelsen, skotsk nasjonalisme.

Kamerat David North framhevet poenget i webinaret «Valgfiaskoen og kampen mot diktatur» – i forbindelse med kampen mot Trump-presidentskapet, men det strekker seg breiere – «at kamp må forberedes. Det krever analyser. Det krever en nøktern og forsiktig tilnærming til politiske hendelser. Det siste kampen trenger er panikk og hysteri. … Tiden for seriøs politikk har begynt.»

Vår valgkamp var en øvelse i den tilnærmingen. Det er neppe nok som en oppsummering av vår tendens og dens posisjoner og historie, det er ikke meningen, men uttrykket «seriøs politikk» fanger opp noe av det som anbefaler oss for arbeidere og studenter. Vår var en valgkamp som uten unnskyldning var på grunnlag av sosial og politisk realitet, ikke den fantastiske «om bare»-politikken, og med moralske appeller. Og der den baserte seg på et politisk program av det historiske og internasjonale omfanget som er nødvendig for å møte denne realiteten: krig, genocid, fascisme, sosial og økologisk kollaps.

I løpet av diskusjonen om den amerikanske valgkampen ble dette poenget fra Lenin i «Valgkampen og valgplattformen», fra 1911, referert:

Det sentrale spørsmålet for sosialdemokrater som verdsetter valgene først og fremst som et middel til folkets politisk opplysning, er selvsagt det ideologiske og politiske innholdet i all propaganda og agitasjon som skal drives i forbindelse med dem. Det er det som menes med en valgplattform. For ethvert parti som i det hele tatt er verdig navnet er en plattform noe som har eksistert lenge før valget; det er ikke noe spesielt utformet «for valgene», men et uunngåelig resultat av hele partiets arbeid, av måten arbeidet er organisert på, og av hele dets trend i den gitte historiske perioden.

Igjen, det var vår tilnærming, og en som fant gjenklang hos de som kommer til bevisst opposisjon mot kapitalismen.

Vårt faktiske stemmeresultat var selvfølgelig lite; mer drivstoff for John Kellys nitidige tellinger over såkalte trotskistiske prestasjoner i valg, som bevis for dommen som har blitt avsagt over trotskistbevegelsen i all tid, i alle eksempler, om dens politiske irrelevans. Hvilket er som å bevise at en baby aldri kan bli voksen, ved å utføre hundrevis av målinger av barnet og si «det overveldende beviset er at ikke én av disse proporsjonene samsvarer med et fullt voksent menneske.»

For å gjøre det samme poenget på en annen måte, Kelly skriver triumferende i hans bok at «ingen revolusjon har noen gang blitt lansert mot et fungerende parlamentarisk demokrati.» Hvilket ville være veldig betryggende for kapitalismen dersom den på noen måte var i stand til å opprettholde fungerende parlamentariske demokratier.

Det denne forbitrede antisosialistiske byråkraten ikke er i stand til å fatte er prosessene som omvelter og transformerer gamle antakelser og gjør det som virker ubrukelig og ekstremt til det presserende og nødvendige – prosessene som kjennetegner en revolusjonær situasjon. De innledende delene av vår resolusjon, og rapporten levert av Chris, gjør det klart at det er nettopp disse politiske farvann vi går inn i.

Det vil ikke mangle på begivenheter som, slik vi uttrykker det i resolusjonen, vil «besørge energi til klassekampen og produsere impulsen til sosial revolusjon». Men vi tar ikke det som slutten på saken. Som kamerat David sa det i et av hans svar på den nylige diskusjonen om de to bøkene hans, «revolusjonær optimisme er ikke å være panglossisk lykksalig for at alt vil ordne seg», den «identifiserer i enhver gitt objektiv situasjon de motstridende sosiale kreftene».

Vi engasjerer oss i kampanjer som valget for å identifisere disse kreftene, og presset de utøver i klassen, som må overvinnes. Vi vinner mye sympati, men vi må gjøre det om til engasjement og praktisk samarbeid – og til å vokse partiet.

Vi har ofte kommentert at tid er en faktor i politikk. Det er verdt å tenke på hva det betyr, som er at forsinkelser av arbeiderklassens adoptering av sosialistisk politikk, eller av dens framskredne seksjoner, ikke bare er et problem av utsettelse. Det bidrar til en kvalitativt annerledes utvikling av klassen. For i mellomtiden griper andre krefter – andre sosiale klasser og deres politiske ledere og ideologer – inn for å utøve deres eget hegemoni over klassen, eller deler av den; for å hevde et krav om å tale for arbeidernes interesser og vinne dem til spesielle oppfatninger av disse interessene.

Som Lenin advarer, i fraværet av den bevisste konstruksjonen av en sosialistbevegelse, mens «arbeiderklassen beveger seg spontant mot sosialisme; ikke desto mindre, den mest utbredte (og kontinuerlig og mangfoldig gjenopplivede) borgerlige ideologien påtvinger seg spontant på arbeiderklassen i enda større grad.»

Kampen mot corbynisme

I vår gjennomgang av valgresultatet var vi spesielt oppmerksomme på Corbyns rolle som, til tross for ham selv, fortsatt er galjonsfiguren for dette generelle politiske brorskapet. Og det var vi, fordi han, eller rettere sagt det han representerer, oppfatningene i arbeiderklassen han er begunstiget av, gjenstår fullt ut å overvinne.

Vi refererer den sentrale passasjen, som jeg ikke vil gjenta i sin helhet, som bemerker at han baserer seg på «valgpolitikkens pragmatisme og kynisme i retning muligheten for å omvelte kapitalismen» og går videre til å oppfordre: «Slike svekkende oppfatninger må det brytes med. De spiller langt mer en rolle for å holde verdens Starmers ved makten enn noen av deres egne ikke-eksisterende krefter.»

Denne kampen er fortsatt en levende kamp, under betingelser der et parti «til venstre for Labour Party» fortsatt er oppe til diskusjon, og det også er mumling – endre det som endres må for amerikansk politikk – om en slags amerikansk formasjon som i det minste kan okkupere plassen etterlatt av klare svik og avsløring av Democratic Socialists of Americas «squad» – der Bernie Sanders, av alle mennesker, er en sentral stemme. Dette bekrefter, i tillegg til Corbyn, at det vi har å gjøre med ikke er individers karisma, men kombinasjonen av et ressurssterkt byråkratisk, kulturelt apparat av middelklassen og vedvarende illusjoner blant arbeidere.

Om den faktiske utviklingen av det som ville være, som vi sier, et Labour Party Mark II, eller corbynisme redux: vi burde verken avskrive dette som en mulighet eller hevde det som en sikkerhet. Det vi vet er at det er – og under disse betingelsene ikke kan unngå å være – en diskusjon blant våre opponenter om hvorvidt en ny formasjon kan bli satt sammen. Og vi vet også at deres evne til å gjøre det er sterkt behindret: de arbeider med skadet materiale, og under politiske betingelser med så skarpe klassespenninger at disse gruppenes fundamentalt antiarbeiderklassepolitikk raskere avsløres.

Det som betyr noe for oss er at vi tar hensyn til disse tiltakene, som utgjør en del av det politiske landskapet vi opererer i, jo bedre kan vi navigere det og se arbeiderklassen forbi denne sumpen. I siste instans er det arbeidet, vårt arbeid, som er avgjørende – i den forstand at bare det revolusjonære partiets vellykkede intervensjoner kan få slutt på denne politiske onde sirkelen, hvis eneste utfall ellers kan bli en seier for barbari – det ytre høyres krefter.

Vi bemerker i resolusjonen at Corbyn tok grep for å forhindre «pasokifiseringen» av Labour Party, som refererer til de greske sosialdemokratenes sammenbrudd der støtten flyttet til Syriza. Syrizas opptreden har vært råtten nok lenge nok til å levere balansen tilbake til PASOK – om enn innen konteksten av de konservatives og det ytre høyres dominans av valglandskapet, til tross for det enorme sosiale sinnet og militansen som eksisterer i den greske arbeiderklassen. Det er resultatet av pseudo-venstre prosjektet.

Arbeiderklassen må besørges med et revolusjonært, trotskistisk alternativ. Vi må bevise partiets kapasitet til å lede arbeiderklassen – eller, det som går ut på det samme, bevise overfor arbeiderklassen dens egen kapasitet til å fungere som en historisk kraft.

Med Lenins ord:

målet for den klassebevisste fortroppen av den internasjonale arbeiderbevegelsen, dvs. Kommunistpartiene... er å bli i stand til å lede de breie massene... til deres nye posisjon, eller, heller, å være i stand til å lede ikke bare deres eget parti, men også disse massene i deres frammarsj og overgangen til den nye posisjonen ... den framskredne kontingenten; vi må opptre på en slik måte at alle de andre kontingentene erkjenner og forpliktes til å innrømme at vi marsjerer i fortroppen.

Og som resolusjonen indikerer, det må vi gjøre for å gripe initiativet ikke bare fra «venstre»-svikerne, men i tiltakende grad fra høyresiden.

Framveksten av det ytre høyre og folkefrontens felle

Dette er et fenomen det er vesentlig at vi er klare med å forklare. Fordi vi har til hensikt, vi har, å bygge et parti – for å bruke et amerikansk eksempel – av arbeidere som stemte for Trump og mot ham. Ikke på en pragmatisk, reaksjonær måte, gjennom en «venstre-høyre foren dere»-kvelning av klassespørsmålene, av typen som blir forfektet av George Galloway og Sahra Wagenknecht. Men nettopp ved å bringe klasseanliggendene på banen, inn i arbeidernes bevissthet. Som vi har skrevet, det er arbeidernes påtvungne ekskludering over en hel periode som har besørget høyreorienterte krefter muligheten til å innramme arbeidernes interesser – uredelig, selvfølgelig – på en nasjonalistisk, nasjonalt ekskluderende måte.

For å gjenta et poeng vi har gjort mange ganger, vi snakker ikke om massebevegelser av fascister – selv om det aldri må tas som å vifte vekk faren for en regjering som likevel opereres av fascister. Millioner av arbeidere har ikke meldt seg med for å delta i et program for å knuse alle former for kollektivitet i arbeiderklassen, og alle spor av demokrati.

Ytre høyre-faren består i fraværet av et bevisst støttegrunnlag for sosialisme snarere enn i tilstedværelsen av et bevisst støttegrunnlag for fascisme – under betingelser der arbeidere likevel i økende grad forflyttes til å avvise det som har blitt tilbudt som hovedstrømspolitikk de siste tiårene.

For å bekjempe denne faren engasjerer vi oss i noen av de mest fundamentale spørsmålene som har konfrontert sosialistbevegelsen: som vipper på punktet nasjonalisme eller internasjonalisme.

I det ytre høyre har vi en appell til nasjonstaten og dens grenser, til nasjonalitet, som garantisten for levestandarder. En tilbakestående nostalgi i enhver forstand: som identifiserer skaden påført arbeiderklassens sosiale stilling av globalisering – og dette er dens styrke, dens overtalelsesevne – men som da holder fram utsiktene fra ei bedre fortid som kan gjenskapes i nåtiden ved å sette opp nasjonale barrierer og kaste over bord demoniserte, i stor grad rasebaserte grupper av migranter.

Vi fikk en tidlig smak av det med Brexit-kampanjen, som Socialist Workers Party og Socialist Party (og Galloway) besørget et venstredekke for. Brexit viste selvfølgelig også hva dette var, og alltid er en front for: de samme, faktisk de mest rovgriske, kapitalistinteressene til de store selskapene og finansaristokratiet.

Og akkurat som det ytre høyre representerer forskjellige fraksjoner av fundamentalt samme klasseinteresser som deres tradisjonelle/hovedstrøms borgerlige politiske opponenter, så engasjerer disse opponentene seg i vesentlig grad i den samme nasjonalismen som det ytre høyre. Vi bemerker i resolusjonen for eksempel at Trump «næret seg på demokratenes egen historikk for handelskrig, deportasjoner og klandring av immiganter».

Nå har vi den samme erfaringen med Starmer. Politico hadde en interessant artikkel om dette for et par uker siden, «Hvordan Storbritannias Labour kanaliserte Donald Trumps valgseier». Den refererer et notat sendt rundt av Starmers høyre-håndsmann Morgan McSweeney under valget, med tittelen «Labour for landet», som understreket «Vi er patrioter» og inkluderte linja, «Labour er partiet med en plan for å gjøre Storbritannia stort igjen».

Og selvfølgelig, vi har publisert mange artikler – om Starmers konferansetale, om hans og Lammys ouverture til Trump – som understreker denne regjeringens høyreorienterte karakter.

Alt dette understreker den fullstendig fallitten av responsen som tilbys av Stand Up To Racism, United Front-typer – egentlig et folkefrontperspektiv som er maskert som en Forent front – som ser dette som en annen vei for å fremme en Corbyn-ledet formasjon, og som derfor tilpasser seg til hans nekting av å ta opp en kamp mot Labour Party, og det drivstoffet det besørger det ytre høyre: i direkte ideologiske begreper, og gjennom de sosiale konsekvensene av dets økonomiske politikk.

En reell kamp mot det ytre høyre betyr å overvinne, for å bruke ei linje fra resolusjonen, «kvelertaket til fagforeningslederskapene og Labour Party som fortsatt utøver en ondsinnet innflytelse på en arbeiderklasse frakoblet marxisme og dens egne tradisjoner for klassekamp».

Det betyr å vinne arbeiderklassen til et perspektiv for internasjonal klassekamp, til et internasjonalistisk politisk perspektiv. Å vinne argumentet om at de ikke kan ri av stormen av krig og økonomisk og sosial krise ved å krype sammen rundt det nasjonale ildstedet – snarere tvert imot. De må henvende seg til deres klassebrødre og -søstre.

De essensielle prinsippene er besørget av teorien om permanent revolusjon, som jeg mener det er så viktig at vi inkluderer, staver ut og setter inn mot toppen av dokumentet; det analytiske, strategiske rammeverket er besørget av analysen av globalisering utført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI); og det konkrete initiativet, i stor grad, av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer

Viktigheten av å bygge denne internasjonale organisasjonen kan ikke overvurderes. Kamerater mest involvert i vårt grunnplankomitéarbeid vil snakke mer detaljert, men i store trekk: Vi skriver at vårt formål er å «etablere rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante grunnplanorganisasjoner av arbeidere av en internasjonal skala. Tilsvarende arbeiderklassens egne globale karakter, representerer IWA-RFC måten arbeidere over hele verden kan dele informasjon med hverandre og organisere en samlet kamp mot de transnasjonale selskapene.»

Det vi snakker om er den politiske skoleringen og organiseringen som er nødvendig for å reetablere arbeiderklassen ikke ganske enkelt som en utbyttet og undertrykt del av samfunnet, men som en revolusjonær kampkraft. Det er verdt å gå tilbake til hva Marx og Engels hadde å si om denne prosessen. Som de skrev forskjellig ganger på tvers av Arbeiderklassens betingelser i England, Den tyske ideologien og Filosofiens fattigdom:

«Konkurranse skiller individer fra hverandre, ikke bare de borgerlige, men enda mer arbeiderne, til tross for det faktum at den bringer dem sammen.» Arbeiderne «lever under daglige betingelser som reproduserer denne isoleringen», og derfor er det bare gjennom «lange kamper» at dette overvinnes, at arbeiderne «nuller ut denne konkurransen ved assosiasjoner» og kombinasjoner – som alltid har «et dobbelt mål, nemlig å få slutt på konkurranse blant arbeiderne, slik at de kan fortsette generell konkurranse med kapitalisten.»

«De separate individene danner en klasse bare i den grad de må føre en felles kamp mot en annen klasse.»

I dag er de sosioøkonomiske og tekniske prosessene av globalisering og automatisering; veksten av dypt usikkert og atomiserende arbeid; den politiske prosessen med å sløye ethvert forum der et skinn av arbeiderbevegelsens demokrati kan sies å virke; forankringen av et byråkratisk apparat har korrodert fornemmelsen av klassekollektivitet og makt.

Grunnplankomitéene og IWA-RFC viser veien ut av denne situasjonen – skaper et grunnlag for å løse disse problemene som arbeiderklassen står overfor. De er et alternativt lederskap i dypeste forstand. Fordi de står for ikke bare en annen industripolitikk, men en helt annen klassestrategi: som står i forhold til utfordringene i dagens globaliserte økonomi og besørger et virkemiddel til å anvende den potensielle styrken arbeidere har som en internasjonal klasse, med deres hender på sentrale ressurs- og handelsstrømmer.

Veiledet av dette perspektivet besørger de fora for diskusjon blant militante arbeidere utenfor apparatets og konservative påvirkningers tilsyn, der en marxistisk politisk diskurs kan begynne å ta form. Og som organiseringssentre: for det første for å spre disse oppfatningene blant deres kolleger, og også for slike handlinger som kan iverksettes på RFCs nåværende innflytelsesnivå. Der de tjener som en politisk-intellektuell og praktisk motpol til byråkratiet og også en praktisk en. Et rammeverk som arbeiderkommunistene vi må rekruttere kan handle gjennom som, med ordene fra Den tredje kongressen til Den kommunistiske internasjonale:

en fortropp som, ved å presse på for kamp for alle proletariatets livsnødvendigheter, viser hvordan kampen må gjennomføres, og avslører dermed den forræderske karakteren til de ikke-kommunistiske partiene. Bare dersom Kommunistene er i stand til å ta ledelsen i og promotere alle proletariatets praktiske kamper, vil de faktisk kunne vinne breie masser av proletariatet.

Selvfølgelig, som nødvendigvis er tilfellet med alt vårt arbeid på dette stadiet, har det en innledende karakter, men det er tilfelle – og ekstremt viktig – at den eneste organisasjonen som framkom politisk styrket (med dens autoritet forbedret) fra erfaringene med streikebølga var IWA-RFC, i form av Postarbeidernes grunnplankomité. Og vi får nå henvendelser fra arbeidere – i Storbritannia så vel som internasjonalt – om den nye bølga av deindustrialisering og automatisering som innleder den nye globale handelskrigen.

I møte med den imperialistiske kampen for omfordelingen av verden er den sosialistiske kampen for praktisk-politisk gjenforening av den internasjonale arbeiderklassen og klassekampen.

Den internasjonale ungdommen og studenter for sosial likhet (IYSSE), og skoleringen av marxist kadre

Så kommer vi til seksjonen om IYSSE, men som jeg ønsker å diskutere i breiere begreper – og som er presentert, helt bevisst, som en oppgave for hele partiet: oppgaven med å skolere nye generasjoner arbeidere som marxister.

Det er spesielle utfordringer knyttet til arbeidet ved universitetene og blant unge mennesker generelt, men en trotskistisk ungdomsbevegelse og kontingenter av trotskister på campusene vil i siste instans bli bygget ved å heve autoriteten til Socialist Equality Party og ICFI i unge menneskers vurdering. Gjennom vår historikk for politisk aktivitet.

Spesielt, som vi sier, de unge menneskene som vender seg til sosialistiske ideer, engasjerer seg i en kritikk av kapitalismen og med de store marxistiske tenkerne. Vi må bistå dem til å utvikle disse ideene og koble dem med arbeiderklassens kamper og sosialistenes kamper i arbeiderklassen: «å hjelpe arbeiderklassen», med ordene fra Labour Review, «til en klarere bevissthet om dens posisjon og handlingene som kreves av den posisjonen.»

Det betyr å skolere kadre som marxister, som trotskister, i vårt partis historie og de strategiske erfaringene fra kampen for sosialistisk verdensrevolusjon; skolere dem: om permanent revolusjon, om verditeorien, historisk materialisme, stalinisme, borgerlig nasjonalisme, fascisme, globalisering, imperialisme. Når vi snakker om en gjenoppliving av sosialistisk kultur og bevissthet, er dette det: og det er et produkt av enorm intellektuell innsats og energi. Som Trotskij sier: «Revolusjonen er en polemikk som har tatt til våpen.»

Arbeiderklassen har all makten den trenger for å få slutt på genocidet i Gaza, krigen i Ukraina og den utviklende verdenskonflikten; verdens sult, migrasjon, klimakriser. Men den må ha sine føtter plantet solid på grunnlaget for en sosialistisk massebevegelse for å gjøre det. Hvilket betyr utviklingen av en revolusjonær, trotskistisk kader blant dens ledende elementer.

Som 2012-kongressresolusjonen til SEP i USA formulerte det, og det er et dokument som blir med meg fordi det var et av de første jeg leste da jeg ble med i partiet (og som var animert av de nylige hendelsene i den egyptiske revolusjonen):

Det er ikke nok å forutsi uunngåeligheten av revolusjonære kamper og deretter avvente deres utfoldelse. En slik passivitet har ingenting til felles med marxisme... Socialist Equality Party må gjøre alt det kan for å utvikle, før massekampens utbrudd, en betydelig politisk tilstedeværelse i arbeiderklassen – framfor alt blant dens mest framskredne elementer.

Enn videre, dette arbeidet må aspirere til den mest helhetlige karakter. I Lenins forklaring:

«Vi vet ikke og kan ikke vite hvilken gnist – av de utallige gnistene som fyker rundt i alle land som følge av verdens økonomiske og politiske krise – som vil antenne brannen, i betydningen å få massene på beina; vi må derfor, med våre nye og kommunistiske prinsipper, sette i gang for å oppildne alle og enhver, til og med i de eldste, mest antikverte og tilsynelatende håpløse sfærer, for ellers vil vi ikke være i stand til å takle våre oppgaver, ikke være fullstendig forberedt.»

Men denne aktiviteten. Denne allsidige, intense involveringen i arbeiderklassens kamp må alltid forbli historisk forankret og informert.

Referansene fra The Newsletter og Labour Review er deres egen berettigelse for inkluderingen. Men de er også der på grunn av deres herkomst. Vi refererer dem på en måte av samme grunn som deres forfattere – i form av Gerry Healy – har vært utsatt for et slikt bakvaskende angrep det siste året. Fordi de representerer trotskismens politiske arv, som den revolusjonære bevegelsen i det 21. århundre ikke kan bygges foruten.

Som vi forklarer, slike som [Aidan] Beatty og Kelly prøver å avskjære nye generasjoner arbeidere som trer inn i kamp fra den revolusjonære politiske tradisjonen de må bli kjent med. Og dersom disse nye kreftene skal bli kjent med den, da må vi være dobbelt, tredobbelt så orienterte: referansen i den avsluttende seksjonen av dokumentet til 2023 Summer School i USA som oppsummerte ICFIs historie (og som vi fortsetter jevnt og trutt å gjennomføre i våre skoleringsklasser) er avgjørende.

Det er i kampen til ICFI, trotskistbevegelsen, at de mest samvittighetsfulle, framsynte og målbevisste elementene i arbeiderklassen – og i middelklassen – har demonstrert evnen til denne sosiale kraften til å finne og slåss for ei revolusjonær linje, for å peke ut veien framover. Under ekstremt vanskelige omstendigheter. Men arbeiderklassen begynner å finne «disse omstendighetene» uutholdelige; den leter etter en vei ut. Vi må gå ut og vinne argumentet, uansett hvilken sfære vi arbeider i, for den sosialistiske måten.

Jeg vil konkludere med en annen referanse, fra lederartikkelen i Labour Review fra 1957, som griper muligheten som ble presentert av stalinismens krise etter 1956 – et initiativ der Gerry Healy tok føringen, og som førte til en massiv politisk styrking av Socialist Labour League og verdens trotskistbevegelse.

Jeg mener sentimentene som uttrykkes er veldig relevante for i dag. Det står:

Det er vår overbevisning at sosialistbevegelsens ‹kollektive minne› må gjenopprettes slik at den historiske opptegnelsen fra de siste tretti årene kan renses for løgnene som har ligget som ei skorpe på den så lenge ...

Millioner av arbeidere og intellektuelle, i alle land, fra Russland til USA, trer fram og inn i kamp. De krever å få vite, fordi de trenger å vite, deres bevegelses forgangne historie. Disse ungdommene ønsker å tenke, lære, bruke deres politiske initiativ... Vår plikt er å hjelpe dem til å finne svarene.