Der 2024 nærmer seg slutten domineres den globale økonomien av to sammenhengende anliggender: innvirkningen av Trumps truede tollsatsøkninger og det industrielle kraftsenteret Kina.
Forbindelsen mellom de to er at Trumps økonomiske krig, ført under banneret Make America Great Again, i siste instans er basert på å forsøke å forhindre framveksten av Kinas høyteknologiske utvikling for å opprettholde USAs økonomiske hegemoni.
Men der Kina er det sentrale målet går amerikansk økonomisk krigføring over hele linja. Canada, Mexico og Europa har allerede blitt truet med tollsatser på fra 10 til 20 prosent, mens Trump har sagt at en tollsats på 60 prosent kunne bli rettet mot alle kinesiske varer.
Det er nå det New York Times beskrev som en «panikkløp» av europeiske regjeringer for å utarbeide en politikk «for det de frykter kunne bli en transatlantisk handelskrig».
Europeisk vekst er så godt som stillestående, med dens sentrale økonomi, Tyskland, som sletter hundretusenvis av arbeidsplasser i bilproduksjonen og andre viktige produksjonsindustrier – økonomiens ryggrad. Under disse betingelsene er regjeringer og EU-kommisjonen, EUs utøvende organ, splittet over hva å gjøre.
Det er de innen de økonomiske og finansielle etablissementene, som Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken, som foretrekker en forsonende politikk basert på å kjøpe mer amerikansk eksport, spesielt flytende naturgass.
Andre går imidlertid inn for gjengjeldelse, og diskusjoner er allerede på gang i EU-kommisjonen om hvilke tiltak som kunne iverksettes. Det er enda ikke formulert noen konkrete tiltak, ikke minst fordi det er uklart hvor Trump-tollsatsene vil ramme.
Men det er ingen tvil om at de er på deres vei. Trump la sist fredag ut på sosiale medier at han hadde «fortalt EU at de må gjøre opp deres enorme underskudd med USA ved å kjøpe vår olje og gass i stor skala. Ellers er det TOLLSATSER hele veien!!!»
Trump har utvilsomt blitt oppmuntret til å presse på av de politiske krisene i Europa, der både den franske og den tyske regjeringen denne måneden ble felt.
De europeiske maktene er ikke bare direkte truet av amerikanske tollsatser. De frykter også følgekonsekvensene av tollsatser som blir pålagt Kina, og at varer ekskludert fra det amerikanske markedet vil bli avledet til Europa.
Foruten innvirkningen på handelen påvirker Trumps truede økonomiske krigføring finansmarkedene og sentralbankenes politikk. Dette ble sett av den amerikanske sentralbankens såkalte «haukete» rentekutt på 0,25 prosentpoeng i forrige uke. En av grunnene til at medlemmer av Feds styrende organ kuttet prognosen for antallet ytterligere rentekutt neste år fra fire til to, var bekymring for inflasjonseffekten av tollsatser.
Etter Fed-beslutningen stemte Bank of England (BoE) for å holde rentene på vent og advarte om «vedvarende inflasjon». BoE sa handelspolitisk usikkerhet hadde «økt substansielt».
«Med den høynede usikkerheten i økonomien kan vi ikke forplikte oss til når eller hvor mye vi vil kutte rentene i det kommende året,» sa BoE-guvernør Andrew Bailey.
Trump initierte økonomisk krigføring mot Kina i løpet av hans første periode, og den ble videreført og gjort dypere under Biden. Sistnevntes administrasjon fokuserte ikke så mye på handelsunderskuddet som Trump, selv om demokratene opprettholdt hans tollsatser, som på utelukkelsen av Kina fra tilgang til amerikanske høyteknologiske produkter.
Men selv disse tiltakene, vesentlige som de har vært, kan godt komme til å bli ansett som bare innledende trefninger sammenlignet med hva Trump har i vente for neste runde. Kinas vekstrate avtar: Det offisielle målet er «rundt 5 prosent» i år, det laveste på tre tiår, og lavere vekst er forutsett av de fleste økonomiske prognosemakere for årene framover. Som et resultat blir Kina mer avhengig av eksport for å opprettholde veksten.
Ifølge en nylig rapport i Financial Times: «Goldman Sachs estimerte at eksporter i siste instans vil bidra med nesten tre fjerdedeler av den totale BNP-veksten på 4,9 prosent i 2024. De forventer at tallet vil falle til 4,5 prosent neste år, som et resultat av et tap av eksportvekst.»
Dette betyr at nødvendigheten for å slå tilbake mot straffende amerikanske tiltak er i ferd med å bli et eksistensielt spørsmål for Xi Jinping-regimet.
Etter for lengst å ha forlatt enhver forpliktelse til sosial likhet, enn si sosialistiske prinsipper, har regimets politiske legitimitet i den kinesiske arbeiderklassens øyne og for deler av en stigende middelklasse, vært avhengig av høy økonomisk vekst.
Men dersom veksten faller vesentlig kan veldig raskt sosiale spenninger og en bevegelse av arbeiderklassen bryte ut – et veritabelt spøkelse som hjemsøker Xi Jinping-regimet, representanten for kinesiske milliardærer og oligarker.
Mens regimets økonomi er sårbar, framfor alt på grunn av berget av gjeld i eiendomssektoren, har Kina kraftfulle våpen å slå tilbake med. Det har allerede begynt å bruke noen, som sett i de nylige forbudene mot eksport av avgjørende mineraler til USA og åpningen av en antitrustetterforsking av det ledende amerikanske høyteknologi og KI-selskapet Nvidia.
New York Times-spaltisten Thomas Friedman framhevet i en nylig kommentar omfanget av problemet som den kommende Trump-administrasjonen står overfor dersom den ønsker å knuse Kinas teknologiske framgang.
Der han rapporterte fra et nylig besøk i Kina, skrev han: «Mens vi sov tok Kina et stort sprang framover i høyteknologisk produksjon av alle slags ting.»
Han bemerket at det Kina Trump nå konfronterer er en langt mer formidabel eksportmotor enn landet var for åtte år siden. Han refererte et nylig innlegg av økonomiskribent og blogger Noah Smith, basert på data samlet av et FN-byrå.
I året 2000 stod USA og landets allierte for den overveldende majoriteten av industriproduksjon, der Kina kom inn med bare 6 prosent.
Innen 2030, ifølge FN-byrået, vil Kina stå for 45 prosent av all global produksjon, og overgå USA og alle landets allierte. Dette nivået av dominans har bare blitt sett to ganger tidligere, av Storbritannia ved starten av Den industrielle revolusjon og USA ved slutten av andre verdenskrig.
Andre har kommentert tilsvarende.
Arvind Subramanian, en senior fellow ved det Washington-baserte Peterson Institute for International Economics, med kommentarer referert av FT, sa Kinas produksjonsdyktighet var «av et dominansnivå vi sjelden har sett i historien». Og den ville bare bli sterkere.
Ifølge Richard Baldwin, professor i internasjonal økonomi ved IMD Business School i Lausanne, med forskning som også ble referert av FT, steg Kinas andel av den globale bruttoproduksjonen fra 5 prosent i 1995 til 35 prosent i 2020 – tre ganger økningen i USA og mer enn de ni neste landene til sammen.
Friedman tilbød noen eksempler på omfanget av kinesisk produksjon. I 2019, da Trump avsluttet hans første periode, var netto utlån fra kinesiske banker $ 83 milliarder. Det har siden, ifølge landets sentralbank, steget til $ 670 milliarder.
Kina, fortsatte han, har startet byggingen av 170 skip i stand til å frakte flere tusen biler til eksportmarkeder. Før Covid-19-pandemien «leverte verdens verft bare fire slike fartøy på et år.»
Han sa folk lot seg lure dersom de tror «Kinas vekststyrke innen avansert produksjon kun stammer fra urettferdig handelspraksis».
Spørsmålet som oppstår er, hvor leder dette enorme økonomiske skiftet i den globale økonomien?
Friedman skrev at den kinesiske økonomien var ubalansert og til slutt ville generere en global allianse mot den. Svaret, hevdet han, var å slippe løs i USA den «geniale ingeniør-entreprenøren» Elon Musk som kan lage «big stuff» som elbiler, gjenbrukbare raketter og satellitt-internettsystemer, mens Kina måtte «løsne opp» og tillate flere forbruksanskaffelser som Taylor Swift-album.
Derfor var tittelen på hans artikkel «Hvordan Elon Musk og Taylor Swift kan løse USA-Kina relasjoner».
Stikk i strid med disse fiksjonene er realiteten at under kapitalismen vil det ikke bli noen fredelig løsning av økonomiske relasjoner. Framveksten av Kinas produksjonsindustri kommer ikke til å produsere en rebalansering fra USAs side, men snarere en intensivering av den økonomiske krigføringen, og til direkte militær konflikt der USA søker å opprettholde sin globale dominans.
Den eneste måten å sikre en harmonisk utvikling av verdens produktivkrefter under betingelser av globalisert produksjon er ved å etablere internasjonal sosialisme – en slutt på nasjonale splittelser og profittsystemet, grobunnen for en tredje verdenskrig.
Nødvendigheten av den aktive politiske kampen for dette perspektivet kommer til å framstå stadig tydeligere i den kommende perioden for den internasjonale arbeiderklassen, i Kina, i USA og rundt om i verden, der den globale kapitalismens motsetninger antar stadig mer eksplosive former.