En ny dokumentarfilm, Julian Assange and the Dark Secrets of War, hadde premiere på Human Rights Film Festival Berlin (HRFFB) den 5. oktober. Verket er co-regissert av filmskaper Sarah Mabrouk og den tyrkiske journalisten Can Dündar.

I filmen bemerker Dündar likheter mellom hans egen behandling som en journalist i Tyrkia og forfølgelsen av Assange av britiske og amerikanske myndigheter.

Dündar ble i november 2015, på den tiden sjefredaktør for dagsavisa Cumhuriyet, dømt til fengsel etter at hans avis rapporterte om saken «MİT lastebiler». Historien gjaldt oppdagelsen i 2014 av våpen som antas å ha vært bestemt for islamistiske jihadiststyrker i Syria ombord på lastebiler tilhørende Den tyrkiske nasjonale etterretningsorganisasjonen (MİT). I tillegg til hans fengselsstraff, som etter påfølgende rettssaker ble utvidet til to livstidsdommer, slapp Dündar så vidt unna et drapsforsøk av et medlem av ei mafiagruppe tilknyttet MİT (også vist i filmen). Til stor forargelse for den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan ble Dündar til slutt løslatt etter en rettsbeslutning i Høyesterett, og lever for tiden i eksil i Tyskland.

Filmen begynner med at Dündar går inn i en gjenskaping av cella på to ganger tre meter som Assange ble tildelt i høysikkerhetsfengselet Belmarsh Prison sørøst i London. Etter at han i 2019 ble bortført fra den ecuadorianske ambassaden av britisk politi, ble Assange innesperret i isolasjon på hans lille celle 23 timer i døgnet i totalt fem-år-og-tre-måneder. Dündar bemerker at han fikk bedre behandling i det autoritære Tyrkia enn Assange fikk i det angivelig «demokratiske» Storbritannia.

Der Dündar beskriver Assange som en «kontroversiell figur» bestemmer han seg for å konsentrere hans film om budskapet heller en budbringeren, det vil si «The Iraq War Logs», de amerikanske militærrapportene som ble offentliggjort av WikiLeaks. The Logs avslørte amerikanske styrkers drap av 66 081 sivile som del av den nykoloniale invasjonen og okkupasjonen av Irak og som helt spesielt brakte den beryktede videoen «Collateral Murder» fram i lyset. Videoen viser amerikanske soldater i et Apache-helikopter som i 2007 nådeløst skjøt ned journalister og irakiske sivile i Bagdad under Irak-krigen.

Dündar reiser til både USA og Irak for å spore opp en av de to overlevende fra det dødelige angrepet, Sajad Mutashar, som den gangen var en gutt på 10 år, og Ethan McCord (intervjuet av WSWS i 2010), den amerikanske hærsoldaten som dro den halvdøde gutten og hans hardt skadde tre-år-gamle søster ut fra vraket av kjøretøyet deres far kjørte. Barnas far hadde kjørt til stedet for å redde ofre (deriblant to Reuters-journalister) for det morderiske helikopterangrepet. For hans barmhjertighetshandling betalte Sajads far med sitt eget liv.

De mest talende episodene av filmen inkluderer McCords vitnesbyrd. Den amerikanske soldaten, fra Wichita i Kansas, forteller at det å være vitne til det amerikanske militærets villskap den dagen i Irak forandret hans liv for alltid. McCord bemerker at 30 mm-skuddene som ble avfyrt tusen ganger i minuttet av Apache-helikopteret var omtrent på størrelse med hans underarm. Alt som var igjen av ofrene på bakken, hamret av granatene skutt av soldater i et helikopter som fløy langt over enhver mulig trussel, var brutalt lemlestede og ofte hodeløse kjøtthauger.

McCord beskriver «America First»-propagandaen etter 9/11 som drev ham inn i hæren og fikk ham til å hate alle muslimer. Hendelsene i Irak tvang ham til å revurdere hans tro, og han innså den virkelige og blodige rollen som amerikansk imperialisme spilte over hele verden. Plaget av skyld, forteller McCord at han forsøkte å ta sitt eget liv, og han beskriver hvordan åtte traumatiserte medlemmer av hans enhet begikk selvmord.

Dokumentaren avsluttes med en svært gripende forsoning mellom McCord og den voksne Sajad Mutashar, som beholder hans hat og forakt for de amerikanske troppene som ødela hans familie, men viser hans takknemlighet og tilgivelse til den amerikanske soldaten som reddet livet hans.

Opptakene som er gjort i USA og Irak er veldig kraftfulle. Samtidig har filmen svakheter. I et tidlig klipp tilskriver Dündar, i selskap med Assanges kone, Stella Moris, og deres to barn, hans egen frihet til den amerikanske presidenten Joe Bidens intervensjon med den tyrkiske presidenten.

Mens han var skjønt villig til å verbalt erkjenne rettigheten av en fri presse, i praksis sørget Biden, sammen med alle nylige amerikanske presidenter, for at Assange ble værende i fengsel med hans liv truet av den amerikanske staten.

Som WSWS skrev i sitt perspektiv om Julian Assanges løslatelse fra fengselet i juni: «Assanges rettsforfølgelse har vært en ondsinnet kampanje av løgner og ærekrenkelser. Fire påfølgende presidentadministrasjoner, som har inkludert Bush, Obama, Trump og Biden, forsøkte å få brakt denne modige journalisten til taushet.»

Et annet kort klipp i dokumentaren viser tidligere britiske Labour Party-leder Jeremy Corbyn som mer nylig har uttalt seg til støtte for Assanges løslatelse, men forholdt seg taus i nesten fire år fra 2015 til 2019 da han som leder av Labour Party kunne ha grepet inn med politisk tyngde på vegne av Assange.

Den aktuelle perioden korresponderte med den stygge og bakvaskende kampanjen mot Assange ledet av medier som Guardian og New York Times. Dokumentaren vist i Berlin presenterer en vesentlig kommentar i så henseende. I 2010 viste Assange «Collateral Murder»-videoen til den islandske journalisten (og nåværende WikiLeaks-sjefredaktøren) Kristinn Hrafnsson og kommenterte at når den ble utgitt, «ville han [Assange] bli jaktet til verdens ende».

Hrafnsson avslører at han på det tidspunktet mente Assange var altfor dramatisk, og hevdet de «ikke ville våge ... Dere arbeider med de største mediekrafthusene i verden ... De kan ikke gjøre det.» Der han kommenterer den fullstendige kollapsen av støtten til Assange fra disse såkalte «mediekrafthusene», blir Hrafnsson tvunget til å innrømme at han i 2010 tok feil: «Så visst kunne de, og de har gjort det.»

Etter visningen av dokumentaren 5. oktober fant det sted en paneldiskusjon som involverte co-regissørene, Mabrouk og Dündar, Hrafnsson, Mutashar, som deltok personlig, og McCord som deltok via videolink fra Kansas.

Ei rekke viktige poeng ble gjort i diskusjonen. Det ble påpekt at selv om de amerikanske troppene den dagen i Irak åpenbart hadde begått krigsforbrytelser, og at det amerikanske militæret etter publisering av videoen ble tvunget til å gjennomføre en intern etterforsking, men ingen av de involverte soldatene ble noen gang stilt for retten.

McCord gjorde det klart at det faktisk ikke kunne bli noen rettsforfølgelse fordi troppene «gjorde det de ble sendt dit for å gjøre». Hendelser tilsvarende det som fant sted i Bagdad den dagen skjedde hver dag under den amerikanske okkupasjonen av Irak. En enkelt rettsforfølgelse ville ha satt hele USAs krigsstrategi i fare. Av samme grunn var USA og landets allierte helt fast bestemt på å stenge ned Wikileaks og få brakt Assange til taushet.

Under panelsesjonen gjorde både Mabrouk og Hrafnsson det også klart at det var en direkte sammenheng mellom grusomhetene begått av USA i Irak og det nåværende genocidet som finner sted i Gaza, av USA og Israel. Hrafnsson hadde allerede i dokumentaren referert til en «bue fra ‹Collateral Murder›, til dronekrigføring, [og bruken av] kunstig intelligens, [til Israels morderiske bombardement i] Gaza.»

Hrafnsson understreket at nylige konflikter og kriger har involvert et voksende antall sivile tap som varierer fra 5 til 10 prosent. I Gaza er imidlertid andelen sivile døde anslått til å være 46 prosent. Avslutningsvis erklærte Hrafnsson at journalisters eneste plikt er å fortelle sannheten, og det innebærer å erkjenne at et genocid finner sted i Gaza.

Den engelskspråklige videoversjonen av den 55-minutter-lange dokumentaren er tilgjengelig på YouTube.