WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange holdt tirsdag en kraftfull tale i Strasbourg, Frankrike, under en 90-minutters sesjon i Europarådets parlamentariske forsamling, Parliamentary Assembly of the Council of Europe (PACE). Han beskrev hans 14 år med utenomrettslig forfølgelse, juridisk trakassering og fengsling, av USA og Storbritannia, og dens avkjølende effekter på mediefrihet over hele verden.

Assange reiste fra Australia for personlig å opptre for PACE. Han satt sammen med sin kone Stella og WikiLeaks-sjefredaktør Kristinn Hrafnsson. Dette var Assanges første offentlige tale siden han ble løslatt fra Belmarsh-fengselet for fire måneder siden etter en plea deal med det amerikanske justisdepartementet. [O. anm.: en plea deal er en amerikansk juridisk skyldsbekjennelse, mot frafall av andre tiltalepunkter]

Assange sa om avtalen, der han erkjente seg skyldig i å ha konspirert med den amerikanske hærens etterretningsanalytiker Chelsea Manning for å få tak i og avsløre graderte dokumenter: «Jeg valgte til slutt frihet framfor urealiserbar rettferdighet etter i årevis å ha vært varetektsfengslet og stått overfor en dom på 175 år uten noe effektivt virkemiddel imot.» Han understreket: «Jeg er ikke fri i dag fordi systemet fungerte, jeg er fri i dag etter år med fengsling fordi jeg erkjente meg skyldig i journalistikk.»

Han sa at foruten en uforlignelig global kampanje for hans frihet, ført av aktivister, borgere, juridiske og medisinske fagpersoner og politiske representanter, «ville jeg aldri ha sett dagens lys».

Assange opptrådte i en spesielt innkalt parlamentarisk sesjon om hans internering og domfellelse. Den ble introdusert av den islandske representanten Thórhildur Sunna Ævarsdóttir, Europarådets generalrapportør om situasjonen til menneskerettighetsforkjempere, og et medlem av Piratpartiet. PACE debatterer onsdag hennes rapport, «Forvaringen og domfellelsen av Julian Assange og deres avkjølende effekter på menneskerettigheter».

Den personlige belastningen påført Assange av den USA-ledede vendettaen mot WikiLeaks var åpenbar. Assange fortalte PACE:

Erfaringen av årevis med isolasjon i ei liten celle er vanskelig å formidle. Det stripper vekk ens selvfølelse, og etterlater bare den rå essensen av tilværelse. Jeg er enda ikke fullt utrustet til å snakke om det jeg har utholdt, den uopphørlige kampen for å holde meg i live både fysisk og mentalt. Jeg kan heller ikke enda snakke om mine medfangers død av henging, mord og medisinsk omsorgssvikt.

Han fortsatte:

Isolasjon har hatt sin pris, som jeg prøver å avvikle, og det er en utfordring å uttrykke meg i denne settingen. Denne anledningens alvor og tyngden av anliggendene, forplikter meg imidlertid til å sette mine forbehold til side, og tale direkte til dere.

Assange brukte hans opptreden til å advare om de vidtrekkende implikasjonene av hans straffeforfølgelsen under [den amerikanske] spionasjeloven, som hadde kriminalisert journalistikk og innledet et regime av «transnasjonal represjon». Hans domfelling betydde at enhver journalist hvor som helst i verden kunne bli anklaget, utlevert og fengslet for å ha avslørt krigsforbrytelser og andre brudd på menneskerettighetene av den amerikanske regjeringen.

Etter 14 års fengsling i Storbritannia, først under husarrest, så inne i den ecuadorianske ambassaden i London og deretter fengsel, beskrev Assange at han kom ut av «fangehullet Belmarsh» og fant «hvor mye terreng som hadde gått tapt i løpet av den tiden ... hvordan det å uttrykke sannheten har blitt undergravd, angrepet, svekket og forminsket. Jeg ser mer straffrihet, mer hemmelighold, mer gjengjeldelse for å fortelle sannheten, og mer selvsensur.»

«Det er vanskelig ikke å trekke ei linje fra den amerikanske regjeringens rettsforfølgelse av meg, dens kryssing av Rubicon ved internasjonalt å kriminalisere journalistikk, til det avkjølte klimaet for ytringsfrihet som nå eksisterer.»

Assange sa WikiLeaks hadde «innhentet og publisert sannheten om titusenvis av skjulte krigsofre og andre ikke-sette grusomheter, om programmer for attentat, illegal overlevering [rendition], tortur og masseovervåking. Vi avslørte ikke bare når og hvor disse tingene fant sted, men ofte retningslinjene, avtalene og strukturene bak dem.»

Han påminnet hvordan WikiLeaks’ Collateral Murder-video publisert i 2010 – som viser et amerikansk Apache-helikoptercrew «som med iver blåser i stykker irakiske journalister og deres redningsmenn» – hadde avslørt den moderne krigføringens realitet og «sjokkerte verden».

Assange beskrev forfølgelsen som fulgte, deriblant skjulte CIA-aksjoner:

Det er nå offentlig dokumentert at under [CIA-direktør Mike] Pompeos eksplisitte ledelse utarbeidet CIA planer om å kidnappe og myrde meg inne i den ecuadorianske ambassaden i London, og autoriserte å gå etter mine europeiske kolleger, utsette oss for tyveri, hackingangrep og planting av falsk informasjon.

Min kone og min spedbarnsønn ble også målrettet. En CIA-asset ble permanent tildelt rollen å spore min kone, og instruksjoner ble gitt om å oppnå DNA fra min seks måneder gamle sønns bleie. Dette er vitnesbyrdet fra mer enn 30 nåværende og tidligere tjenestemenn i amerikansk etterretning.

Han konkluderte:

CIAs målretting av meg selv, min familie og mine medarbeidere gjennom aggressive utenomrettslige og ekstraterritoriale virkemidler besørger en sjelden innsikt i hvordan mektige etterretningsorganisasjoner engasjerer seg i transnasjonal represjon.

I spørsmål-og-svar perioden som fulgte, responderte Assange på et spørsmål om hans planer for framtiden. Han snakket om det transformerte politiske klimaet WikiLeaks står overfor:

Der vi en gang ga ut viktige videoer om krigsforbrytelser som vekket offentlig debatt, er det nå hver dag livestreamede uhyrligheter fra krigene i Ukraina og Gaza. Hundrevis av journalister har blitt drept i Gaza og Ukraina, til sammen. Straffriheten ser ut til å tilta, og det er fortsatt usikkert hva vi kan gjøre med det.

Spurt om han hadde visst fra starten av hvor få juridiske beskyttelser som var tilgjengelige for WikiLeaks i Europa, sa Assange at han hadde forventet juridisk trakassering og var beredt på å slåss. Men han la til:

Min naivitet var å tro på loven. I siste instans, lover er bare ark av papir, og de kan omtolkes for politisk hensiktsmessighet. De er breiere sett reglene laget av styringsklassen, og dersom disse reglene ikke passer det den ønsker å gjøre, tolker den dem på nytt.

En annen PACE-representant spurte hvorvidt Assange i ettertid ville ha gjort noe annerledes. Han svarte: «Så snart jeg var fanget i Storbritannia, det tok meg tid å forstå hva det britiske samfunnet dreier seg om – hvem du kunne stole på, hvem du ikke kunne stole på, de forskjellige typene manøvrer som gjøres i det samfunnet. Det er forskjellige mediepartnere vi kanskje kunne valgt annerledes.»

Assanges daværende mediepartnere, ledet av avisenene Guardian og New York Times, publiserte WikiLeaks’ eksplosive avsløringer før de raskt brøyt deres relasjoner med Assange. De konspirerte med Pentagon, CIA og den britiske staten i en ti-år-lang bakvaskelseskampanje med siktemål å få ødelagt Assange, og bidro direkte til det «avkjølte miljøet» av statsterrorisme og presisjonsstyrte attentater av journalister i Gaza og forbi, bevæpnet, finansiert og ledet av imperialistmaktene i Europa, USA og Australia.