Syv sentrale transitt- og transportfagforeninger i Argentina som møttes til en Nasjonal transportkonferanse (Mesa Nacional de Transporte) vedtok en 24-timers proteststreik mot politikken til Javier Milei-administrasjonen som på mindre enn ett år har senket millioner av argentinere ned i arbeidsløshet, sult og ekstrem fattigdom.
På konferansen i forrige uke var det ledere for trailersjåfører, piloter, flycrew, så vel som for arbeidere på jernbanene, havnene, i skipsfarten og transitt-trafikken.
Proteststreiken skal finne sted den 17. oktober, en viktig merkedag i den argentinske peronismens historie. Den 17. oktober 1945 samlet over 100 000 arbeidere seg i Buenos Aires og forlangte at arbeidsminister Juan Peron og hans kone Eva skulle løslates fra militær arrest. Ni dager tidligere ble han arrestert av militærjuntaen, som Peron selv hadde vært del av – som var alarmert over hans pro-fagforening og korporative demagogiske politikk.
Selv om konferansedelegatene erklærte at valget av dato ikke hadde noe å gjøre med 17. oktober-årsdagen, gjorde de det med store fotografier av Juan og Eva Peron bak seg, som symboliserte fagforeningenes underordning til et borgerlig parti som besørger fascistiske Milei uunnværlig støtte.
Oppfordringen til proteststreiken ble utløst av den foreslåtte privatiseringen av det statseide luftfartsselskapet Aerolíneas Argentinas.
Aerolíneas, et vellykket luftfartsselskap etablert som et statlig flyselskap under Peron i 1949, ble privatisert i 1990 under Menem-administrasjonen (også en peronist) som del av ei nyliberal bølge av privatiseringer, som omgjorde det gjeldsfrie flyselskapet til et privat selskap administrert av Iberia Airlines (Spania). To år seinere, som resultat av vanstyre og korrupsjon, hadde flyselskapet akkumulert ei gjeld på $ 530 millioner og måtte reddes av den argentinske regjeringen gjennom kjøp av aksjer. I 2008, tynget av gjeld og på randen av konkurs, ble flyselskapet re-nasjonalisert under (den peronistiske) administrasjonen til Cristina Kirchner, for å bli drevet som en offentlig tjenestetilbyder og i vesentlig grad basert dets arbeideres oppofrelser.
Privatiseringen av Aerolíneas Argentinas er del av regjeringens politikk for å privatisere alle mulige offentlige næringsvirksomheter. Dette ble støttet av transportminister Franco Mogetta, som oppfordret Kongressen til å godkjenne et dekret som skal formaliseres denne uka, for å «tvinge Aerolíneas Argentinas til å underkaste seg markedets diktater, og fungere som alle de andre luftfartsselskapene».
Milei-administrasjonen erklærte 27. september dens intensjoner om på nytt å privatisere flyselskapet ved å omgjøre det til et privateid selskap. Privatiseringen av flyselskapet hadde opprinnelig vært inkludert i, for deretter å bli fjernet fra, lovgivingen «Lov om grunnlag» (Ley de Bases, dvs. et vidtrekkende lovforslag, også kjent som «Omnibus Bill») vedtatt av Kongressen tidligere i år.
I dens melding som motiverte dekretet indikerte Milei at i en nasjon med en fattigdomsrate på 52,9 prosent, «er det uansvarlig og utillatelig for staten å fortsette å finansiere underskuddet [til flyselskapet] og privilegiene til noen få, ved å skattlegge de som ikke kan komme seg til slutten av måneden».
Milei-administrasjonen identifiserer spesielt de «privilegerte få» som flyselskapets angivelig overbetalte piloter.
Presidentens melding kontrasterte sultelønningene og pensjonene til arbeiderklassen i landet med pilotenes lønninger og rettigheter. «Piloters månedslønninger er fra US $ 2 400 til US $ 8 000 ... familiemedlemmer og venner nyter gratisbilletter.»
På denne måten forsøker regjeringen, som har brutt forhandlingene med pilotenes fagforening, å sette de mer undertrykte delene av arbeiderklassen opp mot pilotene.
Manuel Adorni, Mileis pressesekretær, fordømte det faktum at flyselskapet sysselsetter 15 piloter per fly, hvilket han anser som «absolutt unødvendig».
Aerolíneas flyr for tiden 11 millioner passasjerer i året ombord på 95 000 flyvninger. Det er det eneste flyselskapet som betjener 22 byer i det indre av landet.
Ingenting i dekretmeldingen erkjenner at fattigdomsbetingelsene som rammer millioner av arbeidere og pensjonister i Argentina i dag er den direkte konsekvensen av Mileis brutale innstrammingspolitikk. Disse retningslinjene har inkludert fjerningen av matrettigheter og kanselleringen av lønns- og pensjonsøkninger for å holde tritt med økningen av levekostnadene, inkludert mat, drivstoff, medisinsk behandling, barnepass og bolig (Den totale grunnkurva, Canasta Basica Total, CBT).
Nyere statistikk indikerer at Argentinas fattigdomsrate blant husholdninger som lever under CBT i første semester av 2024 nådde 52,9 prosent, den høyeste på 20 år, en økning på 13 prosent siden Milei tok makten. Nivået av nød, de husholdningene som ikke har råd til Den grunnleggende matkurva (Canasta Basica Alimentaria, CBA), ligger på 18,1 prosent, opp fra 6,2 prosent i første semester av 2023. For barn under 14 år er tallene enda mer alarmerende – med 66 prosent, eller 6,9 millioner, som nå lever i fattigdom og 27 prosent som lever i nød, eller over 3 millioner barn, som ikke har råd til de mest grunnleggende livsnødvendighetene, og er dømt til et liv i sult, med liten eller ingen utdanning.
Kommunale overvåkere i industri- og havnebyen Rosario (befolkning på 1,4 millioner) rapporterte denne måneden en 40 prosent økning av antallet mennesker som samler søppel [cartoneros] i sentrum av Rosario. Nasjonalt lever over 150 000 arbeidere av innsamling av papp og andre materialer, en sysselsetting som ikke eksisterte før 2001, et tegn på fattigdommen som hvert år øker. Cartonero-arbeidere, hvorav mange er hjemløse, rapporterer at resirkuleringsselskapene som kjøper deres resirkulerbare søppel har kuttet ned på beløpet de betaler. For tiden tjener hver samler daglig mindre enn halvparten av den gjennomsnittlige minstelønna.