Tetradi verkhne-ural’skogo politicheskogo izoliatora 1932-1933, redigert av Alexei Gusev, A. Reznik, A. Fokin, V. Shabalin, Moskva: Trovant 2022. 479 sider. Med mindre annet er angitt, er alle sidehenvisninger til dette bindet. Oversettelser fra russisk av artikkelforfatteren.

Dokumenter fra den sovjetiske Venstreopposisjonen, som i 2018 ble funnet i et fengsel i Chelyabinsk, ble i 2022 endelig publisert på russisk i et lite opplag på 100 eksemplarer. Volumet, med en tittel som oversettes som Notatbøker fra Verkhne-Uralsk politisk isolator, 1932-1933, er en av de viktigste publikasjonene av politiske dokumenter på flere tiår.

Dokumentene, som publiseres for første gang 90 år etter at de ble skrevet, er en ugjendrivelig berettigelse av trotskistbevegelsens ett-århundre-lange kamp mot stalinismen og for historisk sannhet. I deres analyse og perspektiv demonstrerer de også kraftfullt trotskismens historiske kontinuitet, som i dag er nedfelt i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – the International Committee of the Fourth International (ICFI).

Bindet består av tre deler. Den første og viktigste delen omfatter hoveddelen av manuskriptet «Revolusjonens krise og proletariatets oppgaver», et vesentlig programmatisk dokument fra 1932 fra det ortodokse trotskistflertallet i fengselet. Den andre delen inkluderer referater av debatter holdt blant de fengslede opposisjonelle, så vel som uttalelser og artikler som ble publisert i deres fengselstidsskrifter. Den tredje og korteste delen inkluderer lister over bøker som fangene bestilte fra administrasjonen.

Det er umulig å besørge en helhetlig vurdering av dokumentene innen rammen av denne gjennomgangen. I en kommentar til oppdagelsen av disse dokumentene i 2018, siterte World Socialist Web Site utdypende fra dokumentet om trusselen for fascisme i Tyskland. Denne gjenomgangen vil fokusere på å forklare deres historiske betydning og diskutere det viktigste av dem, det 150-sider-lange dokumentet «Revolusjonens krise og proletariatets oppgaver».

Den historiske konteksten: Trotskistbevegelsen i fengsel og eksil

For å forstå innholdet og betydningen av disse dokumentene er det nødvendig kort å gjennomgå den historiske konteksten de ble skrevet i. Årene 1932 og 1933 markerte en av de vanskeligste periodene i trotskistbevegelsens og den internasjonale arbeiderklassens historie. De bevitner det endelige opphøret for Den kommunistiske internasjonale, Komintern, som ble grunnlagt i 1919 som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, og dens transformasjon til et redskap for det kontrarevolusjonære byråkratiet i Sovjetunionen. Hitler kunne i januar 1933 komme til makten i Tyskland etter at Komintern hadde sabotert 6 millioner sosialistiske og kommunistiske arbeideres kamp mot faren for fascisme, ved å arbeide for å forhindre dem i å danne en enhetsfront. Leo Trotskij responderte på dette historiske nederlaget ved å utstede oppfordringen til å bygge Den fjerde internasjonale.

Staliniseringen av Den kommunistiske internasjonale og Det sovjetiske kommunistpartiet i Sovjetunionen fant sitt skarpeste uttrykk i den stadig mer voldelige undertrykkingen av trotskistene som fram til 1933 hadde kjempet for en grunnleggende reform av partiet. Etter Kommunistpartiets utvisning av Opposisjonen i kjølvannet av den kinesiske revolusjonens nederlag i 1927, ble de fleste aktive opposisjonelle fengslet og sendt i eksil. Mens direkte drap fortsatt var sjeldne erkjente Bulletin så tidlig som i 1929 at byråkratiets mål var intet mindre enn «den fysiske utslettelsen av bolsjevik-leninistene».^[1]

Dette var ingen overdrivelse. Lokaliseringene for deres eksil ble valgt med den hensikt å skape betingelser der de opposisjonelle ville lide alvorlig sykdom og til slutt dø. Leo Trotskij og hans kone, og mange av hans nærmeste politiske allierte, deriblant Christian Rakovskij, ble sendt til avsidesliggende steder i Sovjetunionen som var kjent for å være rammet av epidemier av kolera og malaria, og ble alvorlig syke. Mange opposisjonelle led av tuberkulose og ble nektet medisinsk behandling. Som resultat døde flere av dem, blant dem Trotskijs yngste datter, Nina, som døde i 1929.

I årene 1930 og 1931 ble flere og flere opposisjonelle sendt til såkalte «politiske isolatorer». Den i Chelyabinsk, Verkhne-Uralsk, hvor dokumentene ble funnet, var den største. Innen 1931 var over 200 trotskister fengslet der. Ante Ciliga, en jugoslavisk kommunist som ble fengslet som en opposisjonist i disse årene, mintes at til tross for alvorlige begrensninger på kommunikasjon klarte trotskistene å få tak i pamfletter og brev fra Trotskij og Rakovskij og til og med kommunisere med Opposisjonen i utlandet. Det politiske livet i fengselet, bemerket Ciliga, gjorde det til et «universitet i samfunns- og statsvitenskap», «det eneste uavhengige universitetet i Sovjetunionen».^[2] Under spaserturer ble det holdt debatter og politiske møter, der i det minste noen av dem ble dokumentert i skriftlig form. I tillegg ble flere tidsskrifter utstedt av forskjellige politiske tendenser innen Opposisjonen. Dokumentene ble skrevet og kopiert for hånd, ofte vanskelige å tyde, og overlevde skjult bak veggene i fengselet.

Opposisjonen var opptatt av å gjennomarbeide de mest grunnleggende politiske, historiske og teoretiske spørsmålene som konfronterte den internasjonale arbeiderbevegelsen under betingelser av intens politisk krise. Etter nederlagene av Den britiske generalstreiken i 1926 og den kinesiske revolusjonen i 1927, var verden nå i grepet av Den store depresjonen, og nazibevegelsen var på frammarsj i Tyskland. Det stalinistiske byråkratiet hadde i Sovjetunionen i 1928 initiert Femårsplanen, og startet et program for rask industrialisering og den tvungne kollektiviseringen av bondehusholdninger som i årene 1931 og 1932 førte til borgerkrigslignende betingelser på den sovjetiske landsbygda.

Den russiske historikeren Alexei Gusev, som underviser ved Moscow State University, landets mest eliteinstitusjon, nevner i hans introduksjon til bindet praktisk talt ingenting av denne sammenhengen, som gjør dokumentene nesten uforståelige. Han refererer i stedet isolerte historiske fakta på en måte som har som siktemål å minimere trotskistbevegelsens politiske betydning og dens program i disse årene. Dette er ikke en tilfeldighet. I likhet med flere av de andre redaktørene er Gusev tilknyttet den pabloistiske tendensen som siden etterkrigstiden har avvist trotskismens program og kontinuitet. Dette antitrotskistiske politiske synet har tydelig informert måten redaktørene valgte å presentere dokumentene på.

Følgelig skriver Gusev at i årene 1929 og 1930 hadde «flertallet» av Opposisjonens medlemskap og 10 av 13 av dens ledere som i 1927 hadde signert Opposisjonsplattformen kapitulert. For det første, det må sies at det ikke er noen dokumentasjon som bekrefter at «flertallet» av opposisjonen kapitulerte. Tvert imot, det er bevis som tyder på at spesielt i årene fra 1928 til 1930 opplevde Opposisjonen en betydelig vekst, framfor alt blant unge arbeidere, tusenvis av dem som ble sendt i eksil og i fengsel nesten så snart de begynte deres opposisjonelle virksomhet.^[3]

For det andre, mens det er sant at årene 1928 og 1929 så kapitulasjonen av en stor del av Opposisjonens gamle lederskap, betydde Trotskijs politiske intervensjon og kamp for avklaring at Opposisjonen i årene 1930 og 1931 hadde oppstått som en politisk konsolidert internasjonal tendens, med et fast lederskap i spissen. Det viktigste dokumentet i denne kampen var Trotskijs Kritikk av utkastet til program for Den kommunistiske internasjonales sjette kongress fra 1928. I dette dokumentet trakk Trotskij lærdommene fra de fem foregående årene av kampen mot stalinismen og utviklet den til da mest helhetlige kritikken av de internasjonale og innenlandske implikasjonene av det reaksjonære nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land». Dokumentet åpnet berømt med ordene:

I vår epoke, som er epoken av imperialisme, det vil si verdensøkonomien og verdenspolitikken under finanskapitalens hegemoni, kan ikke et eneste kommunistparti etablere sitt program ved utelukkende eller hovedsakelig å gå ut fra betingelser og tendenser av utviklinger i dets eget land. Dette gjelder også helt og holdent for partiet som holder statsmakten innenfor Sovjetunionens grenser. ... Proletariatets revolusjonære parti kan bare basere seg på et internasjonalt program som korreponderer til den nåværende epokens karakter, epoken for kapitalismens høyeste utvikling og kollaps. ... I den nåværende epoke, i langt større grad enn tidligere, må og kan proletariatets nasjonale orientering bare utgå fra en verdensorientering og ikke vice versa. Heri ligger den grunnleggende og primære forskjellen mellom kommunistisk internasjonalisme og alle varianter av nasjonal sosialisme.^[4]

I Nord-Amerika og Kina fortsatte tilhengere av Opposisjonen nå å danne organiserte tendenser. I Sovjetunionen tjente dokumentet som grunnlaget for den politiske konsolideringen av Opposisjonen i møte med kapitulasjonene til mange av dens gamle ledere, deriblant Evgeny Preobrazhenskij, Ivar Smilga og til slutt Alexander Beloborodov. Trotskij, selv om han var indignert over kapitulasjonene, forsto dem som del av en objektiv prosess av politisk differensiering.

I en kommentar til Preobrazhenskij, Radek og Smilgas kapitulasjon i 1929 understreket Trotskij at selv før de forlot Opposisjonen, avviste de perspektivet om permanent revolusjon og det proletariske partiets uavhengige rolle i den kinesiske revolusjonen i årene 1925 til 1927 – en hendelse Gusev ikke en gang nevner i hans introduksjon. Som Trotskij bemerket hadde alle tre tidligere forsvart Det kinesiske kommunistpartiets underordning til det borgerlige nasjonalistpartiet Guomindang under den kinesiske revolusjonen: «Det er et slående faktum: alle de i opposisjonens rekker som forsvarte Kommunistpartiets underordning til Guomindang har vist seg å kapitulere.»

Der han forutså argumentene til pabloister som Gusev, som tolker kapitulasjonene som et tegn på opposisjonens svakhet, fortsatte Trotskij,

kapitulasjonen av opposisjonistene som støtter troikaen er nå selvfølgelig et trumfkort i apparatets hender. Apparatsjikene, sladderen og gatehaukerne snakker om «oppløsingen av den trotskistiske opposisjonen». Jaroslavskij skriver om «trotskismens skumring».^[5]

Trotskij avviste med forakt disse påstandene om Opposisjonens bortgang, og historien har bekreftet hans vurdering. Den internasjonale venstreopposisjonen dannet i 1938 Den fjerde internasjonale, et faktum Gusev unnlater å nevne. Dokumentene som nå er publisert besørger ugjendrivelige bevis på at den sovjetiske trotskistbevegelsen var i stand til å fortsette sin politiske kamp på det høyeste teoretiske nivå selv under de vanskeligste betingelser. Det faktum at Gusev, der han introduserer disse historiske dokumentene, gjenoppliver dette gamle stalinistiske narrativet om Opposisjonens angivelige bortgang kan bare tolkes som et forsøk på å nøytralisere den politiske innvirkningen av disse dokumentene. Men for enhver ærlig leser vil dokumentene tale for seg.

«Revolusjonens krise og proletariatets oppgaver», 1932

Det viktigste dokumentet i bindet er «Revolusjonens krise og proletariatets oppgaver», som ble fullført innen juli 1932. Det ble skrevet som en vesentlig programmatisk uttalelse fra den sovjetiske trotskistbevegelsen, innrettet på å orientere arbeidet til Opposisjonen i den kommende perioden, og opptegningen av et balanseregnskap over det første tiåret av kampen. Det utdypet hovedtesene i et kortere dokument, fra 1930, også kalt «Revolusjonens krise», som var kjent for Trotskij og publisert i deler i Bulletin of the Opposition.

Manuskriptet består av 11 deler. Det begynner med en diskusjon av «den proletariske revolusjonens strategiske linje» og et forsvar av perspektivet for permanent revolusjon, fortsetter med en analyse av utviklingen av «klasserelasjoner i Sovjetunionen», den internasjonale situasjonen og Den kommunistiske internasjonales svik, sovjetøkonomien under Den første femårsplanen og situasjonen som konfronterte den sovjetiske arbeiderklassen og bondestanden. De avsluttende delene utviklet analysen av sovjetisk bonapartisme som ble initiert av Trotskij i 1930, diskuterte partiets tilstand, og bolsjevik-leninistenes taktikk og programmatiske forslag. Bare 9 av de 11 delene er funnet og publisert; vedlegget mangler også. Likevel, vi snakker om et dokument i boklengde på over 150 tett trykte sider, som må rangere blant de viktigste i sosialistbevegelsens historie.

For å gi en fornemmelse av dette verkets teoretiske nivå og politiske orientering er det på sin plass å besørge noen lengre sitater fra dets hoveddeler. Dokumentet åpner med påstanden at Oktoberrevolusjonen hadde vært basert på Lenins adoptering av teorien om permanent revolusjon.

Med Oktoberrevolusjonen ble den demokratiske revolusjonen direkte sammenflettet med den første fasen av den sosialistiske revolusjonen. Bolsjevikpartiets program, utarbeidet av Lenin på Den åttende kongressen [i mars 1919], betrakter Oktoberrevolusjonen som den første fasen av verdensrevolusjonen, som den er uatskillelig fra. I denne bestemmelsen i vårt program er det grunnleggende prinsippet for permanent revolusjon uttrykt. … Lenin gjentok utrettelig at «vår redning fra alle disse vanskelighetene ligger i den all-europeiske revolusjonen», og at «vi er langt fra å fullføre selv overgangsperioden fra kapitalisme til sosialisme. Vi forfører aldri oss selv med håpet at vi kan fullføre den uten hjelp fra det internasjonale proletariatet» (Lenin). Disse leninistiske bestemmelsene, som danner grunnlaget for teorien for permanent revolusjon, definerer den strategiske linja til marxisme-bolsjevisme. Den er motarbeidet av teorien om sosialisme i ett land, som forherliger den fullførte revolusjonen, løsriver den fra den internasjonale revolusjonen og er det strategiske grunnlaget for nasjonal sosialisme (s. 24).

Et helt kapittel er viet til å analysere røttene for Stalin-fraksjonens «nasjonale sosialisme» i Bolsjevikpartiets historie og utviklingen av revolusjonen. Denne «nye varianten av nasjonal sosialisme i Russland», forklarer forfatterne, var ideologisk basert på Bolsjevikpartiets høyre fløy, som

... resolutt motsatte seg proletariatets maktovertakelse og begrenset vår revolusjon til borgerlig-demokratiske anliggender. I 1917, under perioden februar-mars, førte alle dagens epigoner uten unntak, og etter Lenins ankomst, Kamenev, Rykov, deretter Zinoviev og andre høyre-bolsjeviker, en uopphørlig kamp mot Lenin, og glei til slutt til posisjonen som venstre-fløyen av det radikale småborgerlige demokratiet, som fikk Lenin til å reise spørsmålet: «Er det en plass for høyre-orientert bolsjevisme i vårt parti?» (Lenin, Samlede verk, bind 11, s. 29).

Dokumentet erkjenner «stalinistisk sentrisme» og dens «nasjonale sosialisme» som «den ideologiske etterfølgeren av høyre-orientert bolsjevisme». Som kontrast, fortsetter det

… den leninistiske opposisjonen er den eneste representanten for proletariatets posisjoner. Under vanskelige betingelser fortsetter den å forsvare den strategiske linja til marxisme-bolsjevisme mot nasjonal sosialisme og vurderer hvert trinn i vår revolusjon ut fra standpunktet av verdensrevolusjonens utvikling, og baserer på det, og bare på det, dens sentrale historiske perspektiv (s. 37).

Denne analysen er i tråd med ikke bare Trotskijs sentrale verk om Bolsjevik-partiets historie og revolusjonen – inkludert Lærdommer av oktober, hans selvbiografi, hans historie om Den russiske revolusjonen og hans Stalin-biografi. Det resonerer også med analysen av de forskjellige tendensene innen Bolsjevik-partiet utviklet av Den internasjonale komitéen i kjølvannet av 1991. I et foredrag fra 2001, «I retning av en revurdering av Trotskijs plass i det 20. århundre», forklarte David North, styreleder av WSWS’ redaksjonsråd og for Socialist Equality Party i USA, at Trotskijs perspektiv for permanent revolusjon markerte «et kritisk teoretisk gjennombrudd». I kontrast til Mensjevikene og Bolsjevikene foreslo Trotskij «å forstå revolusjon i den moderne epoken som essensielt sett en verdenshistorisk prosess av sosial transformasjon fra klassesamfunnet, som er politisk forankret i nasjon-stater, til et klasseløst samfunn som utvikles på grunnlag av en globalt integrert økonomi og en internasjonalt forent menneskehet.» Innen Bolsjevik-partiet utviklet det seg imidlertid motstridende «nasjonalistiske og småborgerlig-demokratiske» tendenser som en refleksjon av «sammenblandingen av nasjonal-demokratiske og sosialistiske tendenser» i revolusjonen.^[6]

Disse tendensene var underliggende for det bolsjevikiske høyres opposisjon mot maktovertakelsen i 1917, som Trotskij analyserte grundig i hans Lærdommer av oktober fra 1924.

I perioden før 1917 hadde Lenin opponert mot teorien for permanent revolusjon. Mens han motsatte seg samarbeid med det liberale borgerskapet, oppfattet han fortsatt revolusjonen som essensielt borgerlig-demokratisk, og så ingen måte for arbeiderklassen å ta makten aleine i et så økonomisk tilbakestående land som Russland. Innen april 1917 adopterte Lenin imidlertid Trotskijs forståelse av dynamikken i den revolusjonære prosessen, i hans April-teser, basert på hans analyse av imperialismen under den første verdenskrigen. Dette skiftet fra Lenins side dannet grunnlaget for hans målbevisste kamp mot denne nasjonalt orienterte, småborgerlig-demokratiske fløyen av partilederskapet. En sentral del av denne kampen og reorienteringen av Bolsjevikpartiet var opptaket av Trotskij og hans støttespillere fra den såkalte Interdistriktskomitéen (mezhraiontsy) til Bolsjevik-partiet sommeren 1917, og den umiddelbare eleveringen av Trotskij til bolsjevikenes lederskap.

Under maktovertakelsen og borgerkrigen sikret den politiske alliansen mellom Lenin og Trotskij revolusjonens overlevelse og utvidelse til store deler av det tidligere Russiske imperiet. Men i fraværet av en internasjonal utvidelse av revolusjonen ble de nasjonalistiske tendensene innen Bolsjevik-partiet betraktelig styrket på begynnelsen av 1920-tallet, spesielt etter Lenins død tidlig i 1924. De skulle bli den politiske brekkstanga for byråkratiets usurpering av statsmakten og dets nasjonalistiske reaksjon mot Oktoberrevolusjonen.

De sovjetiske trotskistene analyserte nøye implikasjonene av denne prosessen for utviklingen av Den kommunistiske internasjonale. Dokumentet forklarer svikene av den internasjonale revolusjonen i Kina, India og England, som konsekvensen av oppgivelsen av Lenin og Trotskijs strategi for verdensrevolusjon.

Den verdenshistoriske betydningen av Den 3. internasjonale ligger i det faktum at den begynte å realisere proletariatets diktatur, et slagord som, med Lenins ord, «oppsummerte den århundrelange utviklingen av sosialisme og arbeiderbevegelsen». I kampen for dette grunnleggende slagordet, baserte Den kommunistiske internasjonale under Lenins ledelse sin strategi på Marx’ teori for permanent revolusjon, som ser den proletariske revolusjonen i individuelle land som ledd i den utviklende verdensrevolusjonen, og sistnevnte som en singel prosess som oppstår fra utviklingsbetingelsene for hele verdensøkonomien. Teorien om sosialisme i ett land, skapt av dens epigoner i årene 1924 og 1925, ignorerer og benekter disse to marxismens hovedposisjoner (s. 155).

Flere kapitler diskuterer i detalj utviklingen av den sovjetiske økonomien under Den første femårsplanen. Spesielt slående med dokumentet er Opposisjonens høye grad av politiske bevissthet om hva den representerte. Seksjonen om Opposisjonens taktikker åpner med en oversikt over dens historiske opprinnelse og utvikling:

Den leninistiske opposisjonen er framfor alt en internasjonal tendens. Dens framvekst og utvikling er forankret i de dyptgripende endringene i hele den internasjonale situasjonen i kjølvannet av nederlaget for den første bølga av den europeiske revolusjonen i årene 1921 til 1923. Kapitalismens såkalte stabilisering førte med seg en styrking av sosialreformismens posisjon, tilbakegangen for den kommunistiske verdensbevegelsen og en styrking av sentrum-høyre-elementer i dens rekker. Den leninistiske venstre-fløyen i Komintern led ei rekke nederlag, inntil den til slutt ble formelt ekskludert fra Kominterns rekker [på slutten av 1927]. Nederlaget til kommunismens venstre-fløy markerte konkluderingen av et skifte i verdensrelasjonene. Dette nederlaget førte imidlertid ikke til likvideringen av opposisjonsbevegelsen. Verdensøkonomiens motsetninger har stadig undergravd «stabiliseringen» [av kapitalismen], som har ført til delvise oppsving i den proletariske klassekampen, der venstrefløyen igjen ble styrket og mottok nye kilder til liv. Den moderne epoken rommer de største revolusjonære muligheter (s. 120).

Basert på denne internasjonalistiske orienteringen tilbød det ortodokse trotskistflertallet en objektiv analyse av de forskjellige politiske strømningene som hadde utviklet seg innen Venstreopposisjonen i den foregående perioden. En av disse strømningene er karakterisert som «venstre-sentristisk». Den ble først representert av Grigory Zinoviev og Lev Kamenev, som dannet ei blokk med den trotskistiske Opposisjonen fra 1926 fram til begynnelsen av 1928, og seinere av Evgeny Preobrazhenskij, Ivar Smilga og Karl Radek, som kapitulerte i 1929.

Bakgrunnen for deres kapitulasjon for stalinismen, hevder Opposisjonen, var en tilpasning til byråkratiets nasjonale orientering. De klarte ikke å «erkjenne teorien om sosialisme i ett land som det strategiske grunnlaget for sentrisme, som er nært forbundet med landets internasjonale og interne politikk.» I stedet anså venstre-sentristene «alle deres forskjeller med det stalinistiske byråkratiet som bare relatert metodene som denne stalinismens økonomiske politikk ble utført på og hva angår regimet – de ignorerer det faktum at både politikkens metoder og spørsmålet om regimet ikke i seg selv er tilstrekkelig, men er fullstendig forbundet med stalinismens strategiske linje, som de utleder den fra, og som utgjør en uatskillelig komponent av stalinistpolitikken selv» (s. 155).

Den andre minoritetstendensen var den bestående av De demokratiske sentralistene. De ble dannet under borgerkrigen som en ultra-venstre-opposisjon til partilederskapet under Lenin og Trotskij, og utviklet tidlig en kritikk av sovjetstatens byråkratisering. Det gjorde de imidlertid, i motsetning til Lenin og Trotskij, fra et småborgerlig radikalt og nasjonalt standpunkt, som en forutsigelse av de statskapitalistiske forestillingene om Sovjetunionen som ble tatt opp av breiere sjikt av den radikale intelligentsiaen på 1930-tallet. I 1923 gikk De demokratiske sentralistene inn i ei blokk med trotskistene for å danne Venstreopposisjonen. Det forble imidlertid alltid fundmentale politiske forskjeller. Dokumentet oppsummerer holdningene til De demokratiske sentralistene kortfattet, men skarpt:

Forsøket på å flykte fra overgangsperiodens motsetninger innen et nasjonalt rammeverk, for å bygge en ideell isolert nasjonal arbeiderstat; å eliminere byråkratismen definitivt ved hjelp av metoder som, i deres funksjon, ville utgjøre en absolutt garanti mot gjenfødelse av fortroppen og sikre en krisefri utvikling innenfor et nasjonalt rammeverk, er en småborgerlig utopi, som for lengst har blitt utdatert i løpet av arbeiderbevegelsens utvikling, og som representerer bare den anarkosyndikalistiske ultra-venstre undersiden av stalinistisk nasjonal sosialisme (s. 158, kursiv i originalen).

Begge disse tendensene, venstre-sentristene og De demokratiske sentralistene, fortsatte å utøve innflytelse i Opposisjonen gjennom 1930-tallet. Noe av dette gjenspeiles i dokumentene – inkludert referater av debatter, brev og artikkelfragmenter – som er samlet i andre del av dette bindet. Dessverre er dokumentasjonen av disse diskusjonene og meningsforskjellene av en fragmentarisk karakter, ofte med bare én side av debatten dokumentert.

Pabloist-redaktørene av bindet har praktisk talt ikke gjort noe for å kontekstualisere eller forklare disse meningsforskjellene. Dette til tross for at de ble utfyllende diskutert i Bulletin of the Opposition, da de reflekterte sosiale trykk og politiske oppfatninger som på begynnelsen av 1930-tallet hadde fått feste ikke bare i den sovjetiske, men også Den internasjonale venstreopposisjonen. Trotskij adresserte i mange artikler og uttalelser statskapitalistiske oppfatninger av Sovjetunionen – karakteristiske for De demokratiske sentralistene – og ulike former for sentristiske oppfatninger som oppsto i Den internasjonale venstreopposisjonens rekker.

Alexei Gusev understreker i hans introduksjon i stedet disse forskjellene og splittelsene innen Opposisjonen, i en rein nasjonal kontekst, mens han unnlater å bemerke det åpenbare: At flertallet, som undertegnet dokumentet fra 1932, holdt seg til de politiske og historiske prinsippene som ble utlagt av Leo Trotskij i alle vesentlige dokumenter fra Opposisjonen i det første tiåret av dens eksistens. Disse forvrengningene er i tråd med den mangeårige bestrebelsen til Gusev og andre pabloistiske forfattere om Opposisjonen, som Alexander Reznik og Simon Pirani, som brøyt med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i 1985/1986 på en nasjonalistisk basis.

I deres bøker om Opposisjonen over de to siste tiårene har Gusev, Reznik og Pirani forsøkt å nedtone betydningen av Trotskij og perspektivet for permanent revolusjon, ved uberettiget å elevere betydningen av De demokratiske sentralistene. Den essensielle implikasjonen av dette argumentet er fornektelsen av trotskistbevegelsens kontinuitet – en posisjon som har vært sentral i pabloistenes politiske perspektiv helt siden deres brudd med Den fjerde internasjonale i 1953.

Men dokumentene beviser at dette er falskt til kjernen. De viser at den sovjetiske Opposisjonen fortsatte å være ledet av marxister som selv under de vanskeligste betingelser opprettholdt og utviklet prinsippene for revolusjonær internasjonalisme og strategien for permanent revolusjon.

Ikke bare dokumentene selv, men også biografiene til de som forfattet dem, taler sterkt til bolsjevismen og trotskismens kontinuitet, som ble uttrykt i Opposisjonens kamp mot stalinismen. De ble forfattet av et sett av ekstraordinære revolusjonære, hvis enestående bidrag til kampen for sosialisme ble utryddet i en hel historisk periode på grunn av stalinismens forbrytelser.

Ett av dette bindets viktigste bidrag til den historiske dokumentasjonen er at det gjør det mulig for arbeidere og unge mennesker i og utenfor den tidligere Sovjetunionen å få et inntrykk av deres enorme politiske og teoretiske status, og å ta inspirasjon fra deres politiske kamp. Til deres ære la bindets redaktører til korte biografier om dusinvis av fengslede trotskister.

Påfallende er at de aller fleste av dem var representanter for den yngre generasjonen av Opposisjonen. Født for det meste rundt århundreskiftet hadde de opplevde Oktoberrevolusjonen i deres ungdom og sluttet seg til bolsjevikene i revolusjonens etterdønninger. De ble stålsatt og testet, framfor alt i borgerkrigens branner og i kampen mot stalinisme på 1920-tallet, hvor de i sin tur assimilerte tradisjonene, perspektivet og kampmetodene til Leo Trotskij og Opposisjonens gamle bolsjevik-ledere.

Vi skal her nevne fire av dem:

Fyodor Dingelshtedt. Han ble født i 1890 i St. Petersburg, var medlem av Bolsjevik-partiet siden 1910 og framsto som en viktig leder av partiets arbeid blant studenter og industriarbeidere under den første verdenskrig. Som en bolsjevik-agitator på mellomnivå i 1917, deltok han i begge revolusjonene det året, og seinere i borgerkrigen. Han studerte på De røde professorers institutt, en av partiets eliteopplæringsinstitusjoner i Moskva, og forfatter flere bøker og pamfletter, deriblant en studie av Agrarspørsmålet i India (1928). Fra slutten av 1920-tallet led han i over et tiår i eksil, fengsler og leirer. Hans kone, en Demokratisk sentralist, og hans sønn, ble begge skutt 30. mars 1938, etter å ha deltatt i sultestreiken i Vorkuta. Dingelshtedt antas å ha dødd i en leir på begynnelsen av 1940-tallet.

Elizar Solntsev. Han ble født i 1897 i Vinnitsya, nå det sørlige Ukraina, i en jødisk middelklassefamilie. Han meldte seg inn i Bolsjevik-partiet i de tidlige stadiene av borgerkrigen, i 1919, i en periode da Leo Trotskijs politiske status som partileder var nest etter Lenins. Deretter studerte han på De røde professorers institutt. I likhet med flertallet av instituttets studentmasse, stemte Solntsev i 1923 for Venstreopposisjonen. Trotskij betraktet ham som en av hans «nærmeste medarbeidere.»^[7] Da han i årene 1927 og 1928 var i New York som tjenestemann for den sovjetiske handelsorganisasjonen Amtorg, la han grunnlaget for den amerikanske Venstreopposisjonen som høsten 1928 til slutt ble dannet av James P. Cannon. Han ble arrestert like etter at han kom tilbake til Sovjetunionen og skulle tilbringe resten av livet i fengsel og eksil. Svekket og sykdomsrammet etter flere sultestreiker døde han på slutten av 1935.

Grigory Yakovin. I likhet med Solntsev ble Yakovin i 1899 født i det som nå er Ukraina. Han sluttet seg til bolsjevikene under borgerkrigen og studerte ved De røde professorers institutt hvor han spesialiserte seg i historie. Trotskij beskrev ham i hans vitnesbyrd for Dewey-kommisjonen som en «strålende skolert, som var en usedvanlig briljant mann.»^[8] Yakovin hjalp i 1927 med å skrive Plattformen til Den forente venstreopposisjonen. Han var medlem av Opposisjonens sentrale undergrunnslederskap etter dens utvisning fra partiet på Den 15. partikongressen i desember 1927. Etter arrestasjonen i 1928 tilbrakte han det siste tiåret av hans liv i forskjellige fengsler og leirer. Han ble myrdet 1. mars 1938 i en summarisk henrettelse av trotskister som hadde ledet en sultestreik i arbeidsleiren Vorkuta.

Georgy Stopalov. Stopalov ble født i 1900 i Ukraina, og var del av samme generasjon som Solntsev og Yakovin og ble også uteksaminert fra De røde professorers institutt. Han arbeidet for opposisjonen i Baku i Kaukasus før han i 1929 ble arrestert og sendt fra fengsel til fengsel og leir til leir. Han og hans kone, Viktoria Lemberskaia, også en trotskist, ble begge skutt i 1937 i Kolyma-leiren i Magadan, innen fire uker av hverandre.

Den politiske, intellektuelle og teoretiske kulturen som disse individene legemliggjorde – og mange flere som ikke kan nevnes her – deres moralske integritet og skarpe fornemmelse av deres egen plass i historien plasserer dem blant de mest imponerende figurene av det 20. århundre og Oktoberrevolusjonen. Ingen oppsummerte de sentrale karaktertrekkene av den bolsjevikiske revolusjonære typen som de representerte, bedre enn Leo Trotskij.

I en rørende hyllest til hans mangeårige kamerat og venn, Kote Tsintsadze, en georgisk gammel-bolsjevik som døde av tuberkulose i eksil i 1930, skrev Trotskij:

Tsintsadzes død fjernet fra scenen en av de mest attraktive figurene av Den gamle bolsjevismen. Denne krigeren, som mer enn én gang satte hans eget bryst til ilden og visste hvordan han skulle straffe hans fiender, var en mann av eksepsjonell mildhet i personlige relasjoner. Godmodig erting, en litt slu humor ble kombinert i denne herdede terroristen med en ømhet som nesten kan kalles feminin. Den alvorlige sykdommen, som ikke løste ham fra dens klør selv for en time, kunne ikke bryte hans moralske fasthet, og den kunne heller ikke formørke hans alltid muntre humør og milde oppmerksomhet mot mennesker.

Kote var ingen teoretiker. Men hans klare tanke, hans revolusjonære instinkt og hans enorme politiske erfaring – den levende erfaringen fra tre revolusjoner – bevæpnet ham bedre, mer seriøst og mer pålitelig enn formelt oppfattet doktrine bevæpner de mindre solide. Som i Lear, med Shakespeares ord, hver tomme er en konge, så i Tsintsadze var hver tomme en revolusjonær. Kanskje ble hans karakter mest levende manifestert i løpet av de 8 siste årene med kontinuerlig kamp mot det forestående og forsterkende herredømmet til det idéløse byråkratiet.

… Tsintsadze var en levende fornektelse og fordømmelse av enhver og alle typer politisk karrierisme, dvs. evnen til å ofre prinsipper, ideer, mål for helheten, i navnet til personlige mål. Dette betyr ikke å benekte legitimiteten til revolusjonære ambisjoner. Nei, politisk ambisjon er en viktig motivasjon for kamp. Men det revolusjonære begynner der personlige ambisjoner fullt ut settes til tjeneste for den store ideen, fritt underordnet den og smeltet sammen med den. Å flørte med ideer, å inngjerde med revolusjonære formler, å endre ens posisjon på grunn av personlig karriere – dette er hva Tsintsadze hensynsløst fordømte med hans liv og hans død. Kotes ambisjon var en ambisjon av urokkelig revolusjonær lojalitet. Dette er hva proletarisk ungdom må lære av ham.^[9]

Med den usentimentale klarsyntheten som var så karakteristisk for de sovjetiske trotskistene, erkjente Tsintsadze selv meget godt hvilken skjebne historien hadde i vente for ham og hans kamerater. Han forsto imidlertid også den objektive betydningen av deres kamp for framtidige generasjoner. I et brev til Trotskij fra juni 1928, skrev han:

Så mange av våre kamerater og av de nært oss venter den utakknemlige skjebnen å måtte skille seg av med livet et sted i fengsel eller eksil, men i siste instans vil alt dette være en berikelse for revolusjonær historie, som nye generasjoner vil lære av. Den proletariske ungdommen vil, når den først har gjort seg kjent med Den bolsjevikiske opposisjonens kamp mot den opportunistiske fløyen av partiet, forstå på hvem sin side sannheten ligger.^[10]

Konklusjon

Leo Trotskij innså tidlig at det som sto på spill i kampen mot stalinisme ikke ganske enkelt var taktikk eller individuell politikk, men hele marxismens kontinuitet. Han understreket derfor at det sentrale grunnlaget for denne kampen måtte være et forsvar for den historiske sannheten om Oktoberrevolusjonen og den dokumentariske opptegnelsen av den politiske kampen innen den revolusjonære bevegelsen. I hans Stalin-skole av forfalskning understreket Trotskij at

... det fortsatt er et ubestridelig historisk faktum at forberedelsene av de blodige juridiske fabrikasjonene [for Moskva-prosessene] hadde deres begynnelse i «mindre» historiske forvrengninger og «uskyldige» forfalskninger av referanser. … Den mest promonente plassen i kampen mot «trotskisme» ble tildelt historiske spørsmål...^[11]

Ingen baktalelse og ingen løgn var for stor for det stalinistiske byråkratiet å bruke mot trotskistbevegelsen. Den konfiskerte og ødela systematisk dokumenter, bøker og pamfletter som ble forfattet av Opposisjonen og ledere av revolusjonen og borgerkrigen, og låste vekk andre i flere tiår. Den ultimate historiske funksjonen til denne voldsomme forfalskningskampanjen var ødeleggelsen av arbeiderklassens historiske kunnskap og dermed klassebevissthet.

Dokumentarisk bevismateriale om den sovjetiske Opposisjonen og dens politiske kamp på 1930-tallet var som resultat, fram til nå, ekstremt sjeldent. I den grad det var tilgjengelig, var det stort sett begrenset til korrespondanse i Trotskijs arkiver og anekdotiske erindringer i memoarer fra overlevende fra den stalinistiske terroren.

Den stalinistiske reaksjonen mot Oktober kulminerte i byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 og restaureringen av kapitalisme. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale responderte på ødeleggelsen av Sovjetunionen og krisa for politisk bevissthet den avslørte ved å oppfordre til en «kampanje for å avdekke den historiske sannheten» om stalinismens forbrytelser. Denne kampanjen inkluderte en forelesningsturné og publiseringen av verkene til den sovjetiske historikeren Vadim Rogovin om Venstreopposisjonens kamp. Det innebar også den detaljerte tilbakevisningen av vestlige akademikeres post-sovjetiske skole av historisk forfalskning, som etter 1991 gjenopplivet de stalinistiske bakvaskelsene av Leo Trotskij for å forhindre at en ny generasjon arbeidere og ungdom skulle vende seg til hans arv. Denne kampen er dokumentert i bind som In Defense of Leon Trotsky og The Russian Revolution and the Unfinished Twentieth Century av David North, styreleder av Socialist Equality Party (USA) og WSWS’ den internasjonale redaksjonsråd.

North forklarte i 1992 den historiske betydningen av denne kampanjen,

Vi ser dette som en oppgave som gagner ikke bare arbeiderklassen i snever forstand, men hele den progressive menneskeheten. Avsløringen av stalinismens forbrytelser er en essensiell del av å overvinne skaden de forårsaket på utviklingen av sosial og politisk tenkning. … Etter å ha forsvart marxismens prinsipper og tradisjoner i løpet av de mange tiårene da stalinismen så ut til å være en uovervinnelig kraft, må trotskistbevegelsen ikke la en stein ligge uten å bli snudd for å etablere den historiske sannheten, og på dette grunnlaget legge ned de nødvendige fundamentene for marxismens renessanse i den internasjonale arbeiderklassen.^[12]

Publiseringen av disse dokumentene bekrefter trotskistbevegelsens mange tiår lange kamp og besørger den en ny historisk og politisk drivkraft. De beviser nok en gang at historisk sannhet og den dokumentariske opptegnelsen er kraftigere og mer langvarig enn selv det mest repressive statsapparatet.

Uansett begrensningene i denne utgaven varsler publiseringen av disse dokumentene et breiere politisk skifte. En langtrukken historisk periode, der omfanget av stalinismens forbrytelser gjorde det ekstremt vanskelig, og i noen tilfeller umulig, å etablere den faktiske og politiske dokumentasjonen av den revolusjonære tendensen som forsvarte marxismen mot den nasjonalistiske reaksjonen mot Oktober innen Sovjetunionen, har kommet til en slutt. Vi er sikre på at de vil inspirere stor interesse blant arbeidere, intellektuelle og ungdommer over hele verden, og bidra til å initiere en fornyelse av et seriøst studium av den revolusjonære trotskistbevegelsens historie.