To uker etter at Edmundo González Urrutia, presidentkandidat for Venezuelas USA-støttede høyreopposisjon, flyktet til Spania, har Washingtons bestrebelser for å styrte president Nicolás Maduro fått ytterligere ei rekke tilbakslag.
Regjeringen avslørte onsdag et signert dokument der González erkjenner Maduros seier i presidentvalgene den 28. juli.
González sa at han undertegnet «under tvang» under et møte på den spanske ambassaden i Caracas med Venezuelas visepresident Delcy Rodriguez og hennes bror Jorge Rodriguez, president for Nasjonalforsamlingen. Kandidaten hadde tilbrakt noen dager i den nederlandske og den spanske ambassaden etter at en arrestordre ble utstedt for ham basert på anklager relatert til valget.
González’ undertegning av en innrømmelse av hans politiske nederlag for å bli tillatt å gå om bord i et fly fra Spanias flyvåpen med hans familie – og angivelig få garantier for at hans eiendommer skulle være trygge – diskrediterer fullstendig ham, hans koalisjon, hans CIA-styrere og den spanske regjeringen bestående av Sosialistpartiet og partiet Sumar.
Allerede før denne skammelige begivenheten, hadde pro-opposisjon-demonstrasjoner avtatt etter noen få dager med represjon.
Et annet tilbakeslag var eksponeringen av minst ett komplott for å destabilisere regjeringen og drepe Maduro. Fredag i forrige uke arresterte Maduro-administrasjonen den 15. personen og den fjerde amerikaneren knyttet til en påstått plan om å myrde det venezuelanske lederskapet og angripe offentlig infrastruktur.
Innenriksminister Diosdado Cabello presenterte 400 beslaglagte automatrifler og pistoler som angivelig var ment for de mistenkte «leiesoldatene», og hevdet at CIA og spansk etterretning sto bak operasjonen.
Det hvite hus har bekreftet at den ene var en aktiv Navy SEAL, men både Madrid og Washington benekter ethvert komplott. Venezuelanske myndigheter hevder de to spanske statsborgerne som er arrestert er agenter for det spanske Nasjonale etterretningssenteret, mens en tsjekkisk statsborger som er arrestert er en aktiv reservist og fallskjermjeger.
Dette ville ikke være det første, og vil ikke være det siste forsøket fra USA-sponsede leiesoldater på å drepe eller styrte Chavista-lederskapet i Venezuela. Dessuten viser de israelske terrorangrepene med bruk av eksplosiver plantet i kommunikasjonsenheter brukt av Hizbollah-tjenestepersoner i Libanon metodene Washington og deres allierte omfavner for å eliminere dem ansett som hindringer for deres geopolitiske interesser.
Tilsvarende operasjoner kan ikke utelukkes i Caracas, selv av amerikanske «assets» eller leiesoldater uten full godkjenning fra Washington.
Men Biden-administrasjonen responderer imidlertid med relativ ro på dens tilbakeslag i Venezuela, der Israel og landets amerikanske støttespillere utvider genocidet i Gaza til en regional krig mot Libanon og Iran, samtidig med den pågående USA-NATO-krigen mot Russland.
Opposisjonens talsmann Rafael de la Cruz oppfordret mandag den amerikanske regjeringen til å kansellere alle lisenser som lar Chevron og andre selskaper produsere og selge venezuelansk olje. «Vi vil ha dem kansellert. … de er ei livline for regimet,» sa han.
Dette er lite sannsynlig på kort sikt. Den nåværende lisensen for Chevron er gyldig til mars 2025, og amerikanske tjenestepersoner som uttalte seg anonymt til Reuters uttrykte «bekymringer om handlinger som kan øke globale oljepriser eller påføre Venezuelas allerede slitende økonomi alvorlig skade».
Den demokratiske administrasjonen håper også angivelig å unngå et nytt oppsving av migrasjon som kan utnyttes av republikanerne før det amerikanske presidentvalget.
Nye amerikanske sanksjoner er begrenset til 16 personer i Maduros krets, inkludert i sikkerhetsapparatet, sammen med visumrestriksjoner. Lovgivning for å forby amerikanske investeringer i venezuelansk olje og ytterligere sanksjoner ble innført i den amerikanske Kongressen, men har ikke blitt fulgt opp.
Washington har forsøkt å handle gjennom deres regionale allierte for å presse Maduro til å forhandle om hans egen avgang, med de angivelige «venstreorienterte» allierte av Maduro, presidentene Ignazio Lula da Silva fra Brasil, Gustavo Petro fra Colombia og Andrés Manuel López Obrador fra Mexico som fungerer som imperialismens instrumenter like mye som de åpent høyreorienterte regimene, som det til Argentinas fascistiske president Javier Milei.
Den innflytelsesrike amerikanske tankesmia Atlantic Council oppfordret onsdag til at disse bestrebelsene opprettholdes for å «oppmuntre til dialog» med Maduro og «utvikle konsekvent meldingsutveksling om betingelser for lettelser av sanksjoner og/eller nye sanksjoner, med framskritt i forhandlede politiske avtaler».
Disse forslagene markerer et skifte i amerikanske utenrikspolitiske kretser for å prioritere «stabilitet» forut for det amerikanske valget. Tankesmmia konkluderer med at «muligheten for en maktveksling i Venezuela virker svak etter at González ble tvunget til å søke asyl i Spania».
Denne endringen har ikke avskrekket lederskapet til partiet Forent plattform, Plataforma Unitaria (PU), under fascistiske María Corina Machado fra å arbeide med ytre høyre-krefter i og utenfor Venezuela for å organisere provokasjoner, inkludert angrep på infrastruktur og ytterligere forsøk på å pågripe eller drepe Maduro og andre tjenestepersoner. Det var Machado, en mangeårig CIA-«asset», som valgte González som hennes erstatter etter å ha blitt forbudt fra å delta i valget.
Florida-republikanerne Rick Scott og Marco Rubio introduserte et lovforslag for Senatet torsdag for å heve dusøren for pågripelsen av Maduro fra $ 15 millioner til $ 100 millioner, som skulle bli betalt fra de estimerte $ 450 millioner i Caracas’ eiendeler som ble konfiskert.
Erik Prince, den fascistiske amerikanske milliardæren og grunnleggeren av militærkontraktøren Blackwater, hevder å ha samlet inn $ 1 million for å forberede «regimets fall» i Venezuela, og at «tusenvis og tusenvis» av venezuelanske sikkerhetsstyrker har henvendt seg til ham. I 2019 hadde han foreslått opprettelsen av en privat hær på 5 000 leiesoldater for å velte Maduro, før han holdt et møte med Venezuelas visepresident Delcy Rodriguez, muligens for å høre alternative forretningstilbud.
Tidligere denne uka oppfordret opposisjonsadvokater en amerikansk domstol til å utsette auksjonen av Venezuelas mest verdifulle utenlandske eiendel, oljeraffineriet Citgo. Morselskapet til Citgo, PDV Holding, hadde allerede blitt stjålet fra Caracas i 2019 og overlevert til representanter for den selvutnevnte «overgangspresidenten» på den tiden, Juan Guaidó.
En amerikansk domstol besluttet at selskapets aksjer skulle bli auksjonert til utenlandske selskaper som kompensasjon for mislighold av gjeld og ekspropriasjoner. Nå ønsker opposisjonsleiren å vente til januar med å reforhandle med selskapene og potensielt bruke eiendelene til å fjerne Maduro.
Den høyreorienterte opposisjonen førte også vellykket lobbyvirksomhet for å få Europaparlamentet, det spanske underhuset og Senatet i Den dominikanske republikk til å vedta resolusjoner som anerkjenner Edmundo González som valgt president i Venezuela. Resolusjonene i Europa ble promotert av Machados høyreekstreme allierte, deriblant partiene Vox i Spania og Alternative für Deutschland (AfD) i Tyskland.
Mens den umiddelbare politiske og geostrategiske konteksten kan holde Washington fra å eskalere tiltakene mot Caracas, er dette reint midlertidig. De har brukt milliarder over to tiår på å styrte Chavistaene for å få uhemmet kontroll over de største oljereservene på planeten, som ligger under venezuelansk grunn.
Amerikansk imperialisme anser Kina som sin geopolitiske rival og den endelige målskiva for den ekspanderende globale krigen. Det ble for lenge siden konkludert at undergravingen av kinesisk økonomisk og politisk innflytelse i Latin-Amerika krever at Maduro-administrasjonen fjernes.
Til tross for lavere produksjon i dag på grunn av sanksjoner har venezuelansk olje historisk sett vært en nøkkelkomponent i amerikansk og britisk imperialismes globale profitt og makt siden 1920-tallet. Under oljeembargoen i 1973, utløst av den arabisk-israelske krigen, var venezuelansk olje avgjørende for at USA og Europa delvis fikk begrenset en økning av prisene.
Venezuela, beliggende rett over Karibia fra Florida, blir også ansett som et geopolitisk brohode i forsøk på å undergrave regionale og eksterne makter. Disse realitetene har dyrket avhengighet, korrupsjon og underdanighet i det venezuelanske borgerskapet og resultert i ekstreme nivåer av elendighet og ulikhet, og en spesielt eksplosiv klassekamp.
Forfatteren Eduardo Galeano skrev i 1958, da mer enn halvparten av de globale profittene for USA-baserte Standard Oil og British Shell kom fra landet: «Venezuela var en enorm oljebrønn omgitt av fengsler og torturkamre, og importerte alt fra USA: biler og kjøleskap, kondensert melk, egg, salat, lover og dekreter.»
Boom-perioder som på 1970-tallet under den sosialdemokratiske presidenten Carlos Andres Perez og på 2000-tallet under Hugo Chavez, tillot styringsklassen spillerom for begrensede nasjonaliseringer og programmer for sosialhjelp. Chávez og Maduro forsøkte også å oppnå bedre vilkår fra amerikansk imperialisme ved å søke tettere tilknytninger til Russland og Kina.
Men ikke på noe tidspunkt ble styringsklassens underdanige karakter redusert, til tross for den radikale fraseologien til Chavista-fraksjonen, og det var aldri en vedvarende innsats for faktisk økonomisk og demokratisk utvikling. Det uunngåelige krasjet i oljemarkedet førte til at Pérez og Chávez iverksatte innstramminger. I den siste perioden har dette blitt kombinert med ødeleggende amerikanske sanksjoner for å produsere den verste humanitære katastrofen i landets historie.
Maduro gikk til slutt bak lukkede dører med på det fullstendig illegitime valget i juli som et dekke for videre å underordne venezuelansk olje til diktatene fra Chevron og Wall Street, i håp om at Washington ville gi etter i deres bestrebelser for å installere direkte nikkedukker som Machado og González. Dette har blitt kombinert med den økte politistat-undertrykkingen av opposisjon fra regjeringens venstre og innen arbeiderklassen, så vel som restriksjoner på X, Signal og andre apper.
Innstramminger og privatiseringer på 1980-tallet førte til det massive arbeideropprøret i 1989 kjent som Caracazo. En stor streike- og protestbevegelse som fortsatte inn på 1990-tallet ble kanalisert bak valget av Chávez.
Som andre steder i regionen og internasjonalt er den lange historien av imperialistundertrykking og ekstrem ulikhet forankret i krisa for revolusjonært lederskap av arbeiderklassen i dens objektive kamp for å velte kapitalismen. Det haster med å bygge et nytt lederskap som en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som er den eneste organisasjonen som har trukket de nødvendige historiske lærdommene av svikene i hendene til sosialdemokratiet, stalinismen, pabloismen og de mange variantene av borgerlig nasjonalisme som Chavismo, som har preget Venezuelas og regionens historie.