Tysklands innenriksdepartement forbød i midten av juli det trykte og nettbaserte magasinet Compact og konfiskerte dets tilknyttede forlagsselskaps eiendeler. I delstatene Brandenburg, Hessen, Sachsen og Sachsen-Anhalt ransaket politiet 14 eiendommer med rettskjennelser, og konfiskerte «magasiner, smarttelefoner, IT, kontanter, gull, datalagringsmedier, dokumenter» så vel som «sceneutstyr, kjøretøyer, kontormøbler, selskapsregnskaper og kontodokumenter.»

Innenriksminister Nancy Faeser (sosialdemokrat, SPD) fortalte pressen at Compact forfulgte en agenda «mot den konstitusjonelle orden» og var «det sentrale talerøret til den høyreorienterte ekstremistscenen». Publikasjonens nettsider har blitt blokkert og sosialmedieplattformer organisasjonen har opererer på har blitt kontaktet med siktemål å stenge dem ned.

Utspillet er et massivt angrep på pressefriheten. Det er ikke rettet mot fascisme, men bevæpner ytterligere det tyske statsapparatet, som selv er den viktigste grobunnen for fascistkrefter i Tyskland. Ved å skape nok en presedens for regjeringssensur av publikasjoner skal statens diktatoriske fullmakter utvides til å slå ned på enhver genuin – dvs. venstreorientert – opposisjon.

Det er ingen tvil om at Compact er et talerør for det ytre høyre. Magasinets propaganda er karakterisert av ekstrem nasjonalisme, som manifesterer seg i høyreorientert historisk revisjonisme, rasisme og agitasjon mot immigranter og venstreorienterte. Det anvender systematisk antisemittiske troper, støtter USAs presidentkandidat Donald Trump og promoterer donasjoner til ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD). Forøvrig, siden begynnelsen av Covid-19-pandemien, har det fungert som en agitator for den offisielle pandemipolitikken som setter profitter før liv adoptert og implementert av alle borgerlige partier.

Samtidig går Compact inn for en tilnærming til Russland og beskylder den tyske regjeringen for å ruinere Tysklands Mittelstand (små/mellomstore bedrifter) med dens krigshissing i Ukraina. Magasinet kombinerer denne kritikken med påstanden at regjeringen er en underdanig vasall av USA, og forsøker følgelig å kanalisere motstand mot krig og økonomisk nedgang inn bak et ekstremt høyreorientert nasjonalistisk program. Ifølge etterforskning utført av det ukentlige nyhetsmagasinet Der Spiegel er Compact blant annet finansiert av tyske millionærer og gründere.

Fra Faesers munn er uttalelser om «høyreorientert ekstremisme» og «fundamentale rettigheter» et hyklersk forsøk på å utnytte antifascistsentiment – og er uovertruffent i deres kynisme. Faeser og den føderale regjeringen selv angriper demokratiske rettigheter på alle fronter og implementerer i tiltakende grad det ekstreme høyres program. Den samme koalisjonsregjeringen som fører en morderisk stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, forsyner fasciststyrker med våpen, og som fullt ut har støttet Israels genocid i Gaza, undergraver på europeisk nivå retten til asyl og har nyligst omfavnet Hitlers militære som grunnleggere av «tradisjon» i dagens Bundeswehr (de væpnede styrker).

I juni introduserte Faeser et lovforslag som vil tillate at flyktninger blir deportert på grunnlag av at de hadde «liked» postinger på sosialmedier som blir ansett som uakseptable av myndighetene. Mot bakteppet av NATO-krigskampanjen mot Iran fikk hennes innenriksdepartement nylig dusinvis av sjiamuslimske moskéer og bønnesentre stormet av politiet og konfiskert – til jublende applaus fra ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD).

I en artikkel som fortsatt er høyst relevant, opponerte Leo Trotskij resolutt mot en kampanje fra mexicanske stalinister for å gjøre den reaksjonære pressen til gjenstand for sensur eller forbud. Han insisterte at fascisme ikke kunne bekjempes ved å styrke det borgerlige statsapparatet den vokste ut fra, men bare ved å mobilisere arbeiderklassen mot krig og kapitalisme:

... bare de blinde eller småsinnede kunne tro at arbeiderne og bøndene kunne bli frigjort fra reaksjonære tanker ved å forby den reaksjonære pressen. Det er faktisk bare den største ytringsfriheten som kan skape gunstige betingelser for framgangen for den revolusjonære bevegelsen i arbeiderklassen.

Hovedfaren for arbeiderklassen var ikke å finne i den ene eller den andre fascistblekka, sa Trotskij, men i illusjoner om det borgerlige statsapparatet. Antidemokratiske tiltak truffet av seksjoner av borgerskapet under påskudd om å «bekjempe fascisme» ville uunngåelig før eller siden falle tilbake på arbeiderklassen, erklærte han:

Det er essensielt å føre en uopphørlig kamp mot den reaksjonære pressen. Men arbeiderne kan ikke overlate en oppgave de selv har å oppfylle gjennom deres egne organisasjoner og deres egen presse til den borgerlige statens repressive knyttneve. I dag kan regjeringen synes velvillig innstilt til arbeidernes organisasjoner. I morgen kan den falle, og det vil den uunngåelig, i hendene på borgerskapets mest reaksjonære elementer. I det tilfellet vil de eksisterende repressive lovene bli brukt mot arbeiderne. Bare eventyrere som ikke tenker på noe annet enn øyeblikkets behov kan unnlate å beskytte seg mot en slik fare.

Med Compact-forbudet skaper Faeser en presedens for å undergrave grunnleggende demokratiske rettigheter. Rettigheter som pressefriheten, meningsfriheten og forsamlingsfriheten, som ble nedfelt i Tysklands etter-krigs-konstitusjon på grunn av nazidiktaturets historiske forbrytelser, ville da ikke være verdt papiret de ble skrevet på.

I framtiden kan pressekanaler summarisk bli erklært som «antikonstitusjonelle foreninger» og bli forbudt. Departementet legger foreningsloven til grunn for Compact-forbudet, og hevder at det ikke formelt går til handling mot det som et presseorgan, men mot en økonomisk forening.

Mens pressefriheten nyter en høy konstitusjonell beskyttelse er terskelen for å forby foreninger ekstremt lav. Føderale eller delstatsministre kan forby en forening per dekret dersom de mener at dens formål eller aktiviteter «strider mot straffeloven eller er rettet mot den konstitusjonelle orden eller ideen om internasjonal forståelse». Et slikt forbud trer i kraft uten å kreve en juridisk gjennomgang. Bare dersom dem det angår melder et søksmål mot det, går det til en rettssak – noe som kan ta flere år.

Det samme juridiske instrumentet ble allerede brukt i 2017 for å forby en venstreorientert nettplattform og ble også brukt for noen uker siden mot Det islamske senter Hamburg (IZH) for å omgå beskyttelsen av religionsfrihet under den tyske konstitusjonen.

Advokater og til og med noen liberale journalister har kritisert dette. For eksempel understreket David Werdermann, advokat for Gesellschaft für Freiheitsrechte (GFF, Forbundet for borgerrettigheter), overfor Legal Tribune Online (LTO) at loven om foreninger må «tolkes i samsvar med konstitusjonen med den virkning at det ikke begrunnes utelukkende på grunnlag av innholdet i et presseprodukt.»

Jussprofessor Christoph Gusy (Universitetet i Bielefeld) sa at «intervensjoner i konstitusjonens Artikkel 5 kan ikke kan være basert på loven om foreninger», da pressefriheten er «absolutt konstituerende» for et demokrati.

Dr. Paula Rhein-Fischer fra Akademiet for beskyttelsen av europeiske menneskerettigheter ved Universitetet i Köln skrev i en artikkel for Verfassungsblog at «loven om foreninger overgår presseloven hva angår forbud primært rettet mot presseprodukter» og derfor «ikke er aktuell» i slike tilfeller.

Ifølge en rapport fra LTO involverte Compacts forlagsselskap et «team på mer enn ti advokater» som meldte inn en klage til Den føderale administrative domstolen. Dette er den første og siste domstolen ansvarlig for søksmål mot landsdekkende forbud mot foreninger.

Den tyske regjeringen har allerede iverksatt ei rekke andre tiltak for massivt å begrense pressefriheten, med utgangspukt i nedrangeringen av venstreorienterte og progressive nettsteder som World Socialist Web Site i 2017, i koordinering med Google.

Høsten samme år trådte Håndhevingsloven for nettverk i kraft, som oppfordrer operatører av sosialmedier til å implementere omfattende sensurmekanismer mot deres brukere. Til slutt, i mars 2022, utstedte EU-kommisjonen et omfattende kringkastingforbud mot de russiske nyhetskanalene RT og Sputnik. Alle disse trinnene ble begrunnet med påstander om «hatpropaganda» og «falske nyheter».

På det samme tidspunktet plasserte den tyske regjeringen Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, fra 2017 under overvåking av den hemmelig tjenesten BfV som en «venstreorientert ekstremist» organisasjon. Den erklærte partiets kamp «mot nasjonalisme, imperialisme og militarisme» og partiets forfekting av et «demokratisk, egalitært og sosialistisk samfunn» for å være konstitusjonsstridig. SGP har meldt inn en klage til Høyesterett mot at partiet blir satt under overvåking.

Det angivelige tilslaget mot det ytre høyre, mens det i realiteten forberedes et slag mot venstresiden, har en lang og dyster tradisjon i Tyskland. Etter krigen, i august 1956, forbød og brøyt den føderale regjeringen opp det nyopprettede Kommunistpartiet i Tyskland (KPD), etter allerede å ha forbudt det nynazistiske Sosialistiske rikspartiet, Sozialistische Reichspartei (SRP).

I april 1932 – mindre enn ett år før Hitlers utnevnelse til Reichskansler og vedtaket av bemyndigelsesloven, das Ermächtigungsgesetz, som ga ham diktatoriske fullmakter – utstedte Reichskansler Heinrich Brüning et forbud mot Hitlers SA, som to måneder seinere ble opphevet.

I realiteten nyter Compact nære koblinger til høyreorienterte nettverk innen statsapparatet. Dette ble nylig klart i et vennlig intervju som Rupert Scholz – tidligere forsvarsminister og mangeårig medforfatter av den autoritative kommentaren til konstitusjonen – ga til publikasjonen kort tid før den ble forbudt. I intervjuet avviste Scholz den såkalte «brannmuren» – fiksjonen om at andre partier utelukker samarbeid med AfD – og beskyldte presidenten for Verfassungsschutz (Kontoret for forfatningens beskyttelse, som den innenlandske hemmelige tjenesten benevnes) for å «handle forfatningsstridig» mot partiet. Theodor Maunz, en ledende konstitusjonell kommentator, hadde allerede tidligere blitt publisert i høyreorienterte ekstremistaviser på 1990-tallet.

Ved å innvilge statsapparatet autoritære fullmakter svekker ikke styringsklassen det ekstreme høyre, men realiserer snarere dens organisasjonelle politiske målsettinger. Det samme innenriksdepartementet som sensurerer pressen og deporterer flyktninger for å ha politiske synspunkter som av staten anses som uakseptable, spiller en nøkkelrolle i å etablere og kontrollere ytre høyre-scenen.

Høyesteretten avbrøyt i 2003 en forbudsprosedyre mot ytre høyre-partiet NPD, Nationaldemokratische Partei Deutschlands, på grunn av «manglende avstand fra staten» etter at det ble klart at flere medlemmer av partilederskapet var hemmelige operatører fra Verfassungsschutz.

Hva angår serien av drap utført av den nynazistiske «Nasjonalsosialistiske undergrunnen» (NSU), er det også bevist at morderne mottok støtte fra statsagenter. Informanter fra den hemmelige innenlandske etterretningstjenesten (BfV) ledet bevæpnede nynazigrupper, opprettet en naziinternettplattform eller publiserte rasistiske brosjyrer – finansiert med offentlige penger. Nylig ble det kjent at den innenlandske hemmelige etterretningstjenesten opprettholder hundrevis av sosialmedier-profiler som distribuerer høyreorientert ekstremistpropaganda og at bevæpnede terroristnettverk i det tyske militæret forberedte et kupp og attentat mot politiske motstandere under den militære etterretningens årvåkne øyne.

Mot denne bakgrunn blir det klart at enhver styrking av dette statsapparatet og enhver ytterligere begrensning av demokratiske rettigheter ikke er innrettet på å stoppe det fascistiske høyre, men å oppmuntre fascisttendenser som helhet. Mens styringsklassen forflytter seg kraftig til høyre, er det reelle målet for dens angrep ikke den høyreorienterte blekka Compact, men arbeiderklassen.