Den tyske hæren publiserte i forrige måned et dokument som hevder at den baserer seg på tradisjonen fra Wehrmacht, naziregimets hær som massakrerte og sultet ut titalls millioner sivile under den andre verdenskrig.

Bundeswehr (de væpnede styrker) utstedte den 12. juli, knapt rapportert av offentligheten, «Supplerende notater om retningslinjene for å forstå og opprettholde tradisjoner i Bundeswehr». Dokumentet er signert av generalløytnant Kai Rohrschneider, leder av forsvarsdepartementets Avdeling for operativ beredskap og støtte for de væpnede styrker. Det navngir eksplisitt toppoffiserer i nazihæren Wehrmacht som «tradisjonsdannende» og «identitetsskapende» for Bundeswehr, dagens tyske hær.

Dette avslører ikke bare de politiske kreftenes karakter som de store NATO-maktene setter i gang der de fører krig mot Russland i Ukraina. Det avslører også argumentene fra tyske tjenestepersoner nå ansvarlige for medskyldighet i genocid over deres støtte til den israelske krigen i Gaza. Deres blanke fornektelser av at den tyske regjeringen kan ha noen genocidal intensjon har ingen troverdighet når regjeringen samtidig rehabiliterer Wehrmacht, hæren som spilte en sentral rolle i Holocaust.

«De supplerende notatene» er faktisk skamløse i deres glorifisering av de politiske forbryterne i naziregimets offiserskorps.

Til tross for de usigelige forbrytelsene toppnazioffiserer begikk under den andre verdenskrig hylles de som «forbilder» og «helter», der den tyske styringsklassen igjen forbereder seg på å føre krig mot Russland. Hensikten med dette, hevder teksten, er å «nevne eksempler som skaper tradisjon, styrker identifikasjon og som et resultat, øker den operative verdien av enheter og formasjoner fra det respektive organisasjonsområdet».

Teksten fortsetter: «Vendepunktet utløst av Russlands angrepskrig mot Ukraina, som bryter med folkeretten, har økt betydningen av de væpnede styrkenes krigsberedskap, som i stor grad er avledet av høy operativ verdi og høy kampeffektivitet, også for dyrkingen av tradisjoner.»

Dette snur virkeligheten på hodet. I virkeligheten var det NATO-maktene som bevisst provoserte fram Putins reaksjonære invasjon av Ukraina for massivt å gjenoppruste Tyskland og realisere lenge hegnede krigsplaner. Tysk imperialisme, som allerede under den første og den andre verdenskrigen forsøkte å annektere Ukraina og beseire Russland militært, spiller en ledende rolle i krigsoffensiven mot Russland.

«De supplerende notatene» gjør det eksplisitt klart at det tyske militæret mener promoteringen av nazioffiserer er essensielt for å føre krig mot Russland i dag. Det vil si, promoteringen av tysk imperialismes forbrytelser på 1900-tallet kommer fra forbrytelsene den begår på 2000-tallet. Notatene erklærer faktisk at «dyrkingen av tradisjoner burde, blant annet, styrke den operative beredskapen og viljen til å slåss når oppdraget krever det.»

I én bemerkelsesverdig passasje argumenteres det eksplisitt for at behovet for militær effektivitet krever verdsetting av deres militære ferdigheter over deres karakter og evne til å fungere i samfunnet. Det hevdes at «større oppmerksomhet må også rettes mot militær fortreffelighet (evne eller dyktighet) framfor andre eksempler på tradisjonsbygging som klassiske soldatdyder (karakter) eller prestasjoner for integreringen av de væpnede styrkene inn i samfunnet.»

Hva kommer det ut av dette? Dersom promoteringen i hæren av nazioffiserer som begikk genocid og krigsforbrytelser, inkludert massedrap av sivile, oppmuntrer til lignende kriminell og antisosial opptreden, må den med dette argumentet aksepteres som en nødvendig del av å bygge en hensynsløs, seirende hær.

Denne essensielle kalkylen er underliggende for promoteringen av den tyske hærens ytre høyre-tradisjoner. Mens det første «nye tradisjoner dekretet» vedtatt i 2018 fortsatt hovedsakelig fokuserte på erfaringene fra Bundeswehrs internasjonale krigsoppdrag siden den tyske gjenforeningen i 1991, fokuserer de nye «Supplerende notatene» på Wehrmacht.

«I Bundeswehrs dyrking av tradisjoner med referanse til den nye æra [i utenrikspolitikken], har den grunnleggende generasjonen av Bundeswehr en viktig rolle å spille i militær fortreffelighet som er preget av tradisjon,» hevder dokumentet. «De anslagsvis 40 000 soldatene som ble overtatt fra Wehrmacht hadde i vesentlig grad bevist seg i kamp, og hadde dermed krigserfaring som var uunnværlig i utviklingen av Bundeswehr.»

Hva bestod denne «erfaringen» av? Wehrmacht var ikke bare en krigshær, men en sentral komponent av naziterroren. Hæren førte en utryddelseskrig mot Sovjetunionen, som resulterte i minst 27 millioner sovjetborgeres død, og dens generaler og titusenvis av offiserer og soldater, som SS og Gestapo, var aktivt involvert i Holocaust. Totalt ble rundt 19 millioner mennesker drept av Wehrmacht, ikke i direkte kamp ved fronten, men gjennom massehenrettelser eller utryddelsen av hele landsbyer og småbyer.

Bundeswehr har faktisk aldri vært et blankt ark. Den ble bygget opp av ledende nazimilitæroffiserer og den ble, bemerkelsesverdig, fortsatt kalt «Nye Wehrmacht» da den offisielt ble grunnlagt den 12. november 1955. De 44 generalene og admiralene som var utnevnt innen 1957 kom alle fra Hitlers gamle Wehrmacht, hovedsakelig fra hærens generalstab. I 1959 var det 12 360 Wehrmacht-offiserer blant 14 900 profesjonelle soldater i offiserskorpset, hvorav 300 kom fra SS-korpsets lederskap.

Når Bundeswehr nå åpent refererer til denne naziarven som «tradisjonsbygging», er dette en alvorlig advarsel. Som på 1930-tallet, da styringsklassen brakte Hitler til makten for å gjøre Tyskland «krigsberedt», reagerer den nå på kapitalismens dype krise ved å vende seg til militarisme, fascisme og krig. Og ved å gjøre det tar den igjen opp sine genocidale tradisjoner.

Her er noen av nazimilitærlederne referert som «eksemplariske» i «De supplerende notatene»:

General Dr. Karl Schnell (1916-2008): Schnell deltok opprinnelig i Vest-kampanjen, Westfeldzug, før han ble overført til Arme gruppe senter, Heeresgruppe Mitte, på østfronten sommeren 1942 som del av hans generalstabsopplæring. Han ble deretter forfremmet til major (i generalstaben) i 3. Panzergrenadier-Division i Italia, som var involvert i ei rekke krigsforbrytelser. Historikere antar at medlemmer av 3. Panzergrenadier-Division drepte rundt 200 sivile i Italia fra september 1943 til august 1944. Schnell steg gjennom rekkene i Bundeswehr til å bli den nest høyeste i den militære ledelsen som hærens visegeneralinspektør, og han ble øverstkommanderende for AFCENT i NATO. Fra 1977 til 1980 var han statssekretær i forsvarsdepartementet.

Generalløytnant Hans Röttiger (1896-1960): Röttiger, som allerede hadde vært løytnant i den prøyssiske hæren i den første verdenskrig, ble utnevnt til generalstabssjef for 4. Panzerarmee i januar 1942 under utslettelsesfelttoget mot Sovjetunionen i den andre verdenskrig og ble kort tid etter forfremmet til generalmajor. Fra juli 1943 tjenestegjorde han i Russland som stabssjef for Hærens gruppe A, Heeresgruppe A. Etter krigen spilte han en sentral rolle i gjenopprustingen og var 21. september 1957 den første som tiltrådte embetet som hærens inspektør, Inspekteur des Heeres.

Oberst Erich Hartmann (1922-1993): «De supplerende notatene» feirer Wehrmacht-offiseren som «den mest suksessrike kampflypiloten innen militær luftfart (352 luftseire)». Han var en av bare 27 militærpersonell som mottok Ridderkors av jernkorset, Ritterkreuz des Eisernen Kreuzes, for hans høye antall nedskytinger. Nazipropagandaen feiret ham jevnlig som en «krigshelt» i ukesnyhetene, Wochenscheu. På slutten av 1950-tallet dannet han Luftgeschwader 71 «Richthofen», den første jetjagerskvadronen til det nyopprettede Luftwaffe (det tyske luftvåpenet).

Generalløytnant Gerhard Barkhorn (1919-1983) og generalløytnant Günther Rall (1918-2009): Med Barkorn og Rall feirer Bundeswehr også Wehrmachts andre og tredje mest suksessrike kampflypiloter etter Hartmann. Hitler tildelte dem begge Sverd av ridderkors, Schwerter zum Ritterkreuz, for antallet luftseire de oppnådde. Etter krigen fortsatte de med strålende karrierer i Bundeswehr og NATO. Rall var til og med inspektør for det tyske luftvåpenet fra 1971 til 1974, og var tysk representant i NATOs militærkomité i 1974/1975.

Kontreadmiral Erich Topp (1914-2005): Ifølge «De supplerende notatene» var Topp «en av de mest suksessrike ubåtkommandørene i den andre verdenskrigen», og det skal tillegges en hardnakket nazist med nære forbindelser til de høyeste nazikretser. Topp meldte seg inn i NSDAP (Nazipartiet) i mai 1933 og SS i 1934. Han hadde et nært forhold til Martin Bormann, Hitlers personlige sekretær og leder av nazipartiets kanselli. Etter krigen steg han imidlertid til å bli viseinspektør for marinen og var sjef for Plans & Policy-avdelingen ved NATOs hovedkvarter Nord-Europa i Norge.

Den åpne hyllesten av disse nazimilitæroffiserene har vært forberedt i lang tid og bekrefter alle advarslene fra Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party. I en resolusjon i september 2014 erklærte SGP at «propagandaen fra etterkrigstidens tiår – at Tyskland hadde lært av nazistenes monstrøse forbrytelser» og «hadde funnet sin vei til en fredelig utenrikspolitikk ... – viser seg å være en myte». Tysk imperialisme «viser seg nok en gang som den historisk hadde oppstått, med all sin aggresjon både internt og eksternt».

Noen måneder tidligere hadde den daværende tyske regjeringen kunngjort gjenkomsten av tysk militarisme på Sikkerhetskonferansen i München. På samme tid beskrev den høyreekstreme Humboldt-professoren Jörg Baberowski Hitler i Der Spiegel som «ikke ondskapsfull», og hevdet: «Han vil ikke at folk skulle snakke om utryddelsen av jødene ved hans bord.» I det samme intervjuet berømmet Baberowski den nå avdøde naziapologeten Ernst Nolte, som rettferdiggjorde nazistenes utryddelsespolitikk som en «forståelig respons» på Sovjetunionen, i 1980-tallets historikerstrid.

SGP advarte at denne bevisste bagatelliseringen av Hitler og fascisme, og relativiseringen av Det tredje rikets forbrytelser, ville berede grunnen for nye kriger og nye forbrytelser. Dette er nå en realitet. Ti år seinere feirer den tyske styringsklassen åpenlyst nazikrigsforbrytere mens den forbereder seg – i allianse med de andre ledende imperialistmaktene – for direkte krig mot Russland, en atomvåpenbestykket makt, og støtter genocidet mot palestinerne i Gaza. Dette tilbakefallet til verdenskrig og barbari må stoppes ved å bygge en sosialistisk antikrigsbevegelse av den internasjonale arbeiderklassen.