De arabiske regimene har ikke løftet en finger for å motsette seg Israels genocidale krig og etniske rensing av Gaza.

De har i stedet, på hvert trinn av veien, samarbeidet med statsminister Benjamin Netanyahus gjeng av fascister, settlere og religiøse bigotter forpliktet til jødisk overherredømme «fra Jordan-elva til Middelhavet», selv om de toer deres hender og oppfordrer til en våpenhvile.

Netanyahu og hans paymaster i Washington har basert seg på at de gjør det, fordi hele deres historikk relatert palestinerne har vært skamløse svik.

Spurt forrige søndag om Israels forsvarsstyrker (IDF) ville gå inn i Rafah, svarte Netanyahu: «Vi drar dit. Vi kommer ikke til å forlate dem.» Han la til at han hadde den stilltiende støtten fra flere arabiske ledere, og sa: «De forstår det, og er i det stille til og med enige,» i et intervju søndag 10. mars med den tyske mediegiganten Axel Springer. «De forstår at Hamas er del av Irans terrorakse,» sa han.

Netanyahu nevnte ingen navn, men det trengte han ikke. Saudi-Arabia, Jordan, Qatar, Egypt og De forente arabiske emirater (UAE) har alle vært i vedvarende kommunikasjon med Israel og høytstående representanter i Biden-administrasjonen, under dekke av å mekle en avtale om løslatelse av gisler holdt av Hamas i Gaza.

Den pensjonerte amerikanske diplomaten Ryan Crocker var imidlertid langt mer eksplisitt der han bekreftet hvert et ord Netanyahu sa. I et avslørende intervju med magasinet Politico i forrige måned, slapp han katta ut av sekken, og uttalte utvetydig hvorfor, til tross for deres offentlige støtte for palestinske rettigheter, ingen av de arabiske regimene er villige til å ta imot palestinske flyktninger – fordi de lenge har sett på palestinerne med «frykt og avsky».

Crocker er i en posisjon til å vite. Han begynte hans diplomatiske karriere med en utplassering til det amerikanske konsulatet i innenlandshavnebyen Khorramshahr, nært Irans oljefelt, i 1972 under Shahens regjeringstid, og tjenestegjorde seinere i Libanon, Syria, Afghanistan, Irak, Pakistan og Kuwait. Selv om det ikke er nødvendig å akseptere alt han sa, avslørte Crocker de arabiske regimenes udødelige hat mot palestinerne og ga eksempler på deres gjentatte forræderi og dobbeltspill.

I hans gjennomgang av palestinernes historie forklarte Crocker at Nakbaen i 1948, den gangen mer enn 700 000 palestinere flyktet til Jordan, Gaza, Libanon og Syria for å unnslippe sionistisk terrorisme og den arabisk-israelske krigen i 1947 til 1949, «rystet legitimiteten til de arabiske regimene. Syv arabiske stater erklærte krig mot sionistene – og ble avgjørende slått. Arabiske ledere fryktet konsekvensene av deres fiasko i Palestina, både fra elementer innen deres egne samfunn og fra palestinerne selv... Men det faktum at enheter [fra Palestinas frigjøringshær] var under de arabiske hærenes kommando tillot dem å beholde kontroll over palestinske våpen inntil seksdagerskrigen [i 1967]».

Han beskrev palestinernes erfaring som flyktninger i de arabiske nabolandene som «i det store og hele et reint helvete». Bare i Jordan fikk de statsborgerskap. I Libanon forblir de statsløse, de kan ikke eie eiendom og møter restriksjoner for jobbene de har lov til å utføre, som gjør dem utsatt for superutbytting.

Den arabisk-israelske krigen i 1967, som skapte ei ny bølge av flyktninger, hovedsakelig til Jordan, endret dramatisk de arabiske regimenes relasjoner til palestinerne. Deres avgjørende nederlag gjorde slutt på enhver utsikt til at de kunne beseire Israel militært. Men det førte også til at Yasser Arafats Fatah-gruppe, med dens forpliktelse til å opprette en palestinsk stat ved hjelp av væpnet kamp, tok kontroll over Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO), ei paraplygruppe av flere fraksjoner, hver med forskjellige ideologier, som hver søkte støtte fra forskjellige arabiske stater, Moskva eller Beijing.

PLO, nå anerkjent som «den eneste legitime representanten for det palestinske folket», ble en massebevegelse. Den palestinske kampen ble i noen grad uavhengig av de arabiske regimene, spesielt Jordan og Syria. Disse faktorene kombinerte til å flytte kampen for palestinsk kontroll over territoriet til de arabiske landene – Libanon i 1969 og Jordan i 1970 – og vendte de arabiske regimene mot palestinerne. Kampen ble i hovedsak en internasjonal kamp, utenfor Israel og de palestinske områdene, og truet styringselitene i nabostatene som selv var svake, preget av splittelser og konfronterte en stadig mer utarmet arbeiderklasse og bondestand, pluss den palestinske diasporaen.

Som Crocker forklarte, mens de arabiske lederne rutinemessig ga støtte til PLO i det han beskrev som «grunnlaget for arabisk politikk ... var de arabiske regjeringenes faktiske praksis overfor palestinerne den stikk motsatte». I en spesielt talende vurdering sa han de alle så på palestinerne som hadde søkt tilflukt i deres land «som en trussel, en fremmed befolkning som burde bli svekket, om ikke utryddet».

Jordan

Etter 1967 trappet palestinerne opp deres angrep på Israel fra den jordanske grensebyen Karameh, samtidig med voksende støtte både på den okkuperte Vestbredden og i Jordan, hvor mer enn halvparten av befolkningene var palestinere. Etter hvert som PLOs styrke vokste begynte noen av de palestinske fraksjonene å oppfordre til å styrte det jordanske monarkiet, installert av Storbritannia i kjølvannet av den første verdenskrig for å presidere over en ministat designet for ikke å være levedyktig og avhengig av London. Dette førte til voldelige sammenstøt i 1970.

Som Crocker forklarte var Jordans kong Hussein i stand til å beseire PLO i det som ble kjent som «Svart september», «ikke bare på grunn av det jordanske militærets dyktighet, men også fordi Syria nektet å besørge luftdekning til de syriske stridsvognene som støttet palestinerne, som lovet» da de kom under jordansk angrep, og tvang brigaden til å trekke seg tilbake. Dette etterlot palestinerne isolerte, og tusenvis ble massakrert av Husseins styrker i pogromer. «Det syriske luftvåpenet», skriver Crocker, «var under kommando av en general ved navn Hafez al-Assad [seinere hersker i Syria], som hadde intenst hat og frykt for alt palestinsk».

Hans forræderi skapte en presedens som skulle gjentas ikke bare av Syria, men alle de arabiske regimene.

Libanons borgerkrig fra 1975 til 1989

PLO flyttet til Libanon. I henhold til en avtale meklet av Kairo i november 1969 opprettet de palestinske geriljabevegelsene deres baser der, begynte å ta i det minste delvis kontroll over 16 offisielle UNRWA-leirer som var hjemsted for 300 000 flyktninger, og satte i gang angrep på Israel fra Sør-Libanon. Som hjemsted for PLOs militære hovedkvarter ble Beirut en fiendtlig høyborg hva Israel angikk, som førte til flere angrep med sikte på å undergrave palestinernes folkelige støtte og å så splittelse mellom palestinerne og libaneserne.

Dette satte scenen for Libanons borgerkrig som raste fra 1975 til 1989, mellom palestinerne og deres muslimske allierte mot den reaksjonære maronittiske kristne styringseliten, støttet av Israel.

Israel skulle få støtte fra et uventet hold. I den første fasen av Libanons borgerkrig, da det så ut til at Falangistenes fasciststyrkene sto overfor å bli nedkjempet, intervenerte den syriske hæren for å bevare den libanesiske staten og det maronittiske etablissementet – og skøyt med artilleri mot Tall al-Za’tar, den store palestinske flyktningleiren i Øst-Beirut som var under beleiring av libanesiske styrker – reduserte den til ruiner og etterlot minst 1 500 palestinere døde, i august 1976.

Egypt signerte i 1978 en avtale med Israel på Camp David, som sikret nøytraliteten til det viktigste arabiske landet dersom Israel skulle angripe noen av landets andre naboer. Dette gjorde det mulig for Israel å invadere Libanon i juni 1982. Et mislykket attentatsforsøk på den israelske ambassadøren til London, Shlomo Argov, begått av en palestinsk fraksjon som var fiendtlig mot Arafat og PLO, besørget påskuddet for å drive PLO – og Syria – ut av Libanon.

Etter at Israel angrep syriske styrker i Libanons Beka’a-dal og bombet mer enn 60 syriske fly i den første fasen av invasjonen, og effektivt sett nøytraliserte Syria for resten av kampanjen, var det ikke ett av de arabiske regimene, inkludert de i «Stødighetsfronten» som var ansett som den mest pro-palestinske – Algerie og Libya – som kom til PLOs forsvar. Dette fant sted mens Irak var involvert i en åtte-år-lang krig mot Iran.

Angrepene på palestinerne fra arabiske styrker fortsatte selv etter PLOs utvisning fra Libanon. I september 1982 massakrerte falangiststyrker, under beskyttelse av det israelske militæret, anslagsvis 3 000 palestinske menn, kvinner og barn i Sabra-nabolaget og den tilstøtende flyktningleiren Shatila i Beirut.

Som Crocker sa, det var bare én av mange massakrer.

Tre år seinere, i 1985, beleiret libanesiske sjiaer i Amal-bevegelsen, sammen med andre muslimske og palestinske fraksjoner, i nesten tre år leirene Shatila og Bourj el-Barajneh, i det som ble kjent som «Leirenes krig». Med støtte fra Damaskus, som fryktet at Israel kunne bruke palestinerne som et påskudd for å invadere Syria, og Teheran, var deres mål å fordrive tilhengere av Fatah og PLO. Det førte til at flere tusen palestinere døde, og mange flere ble såret.

Ingen naboland villige til å være vertskap for PLO

En av de mest avslørende beretningene i Crockers intervju er hans beskrivelse av problemene USA møtte under organiseringen av PLOs evakuering, etter Israels massive bombardement av Libanon og beleiringen av Beirut, som til sammen drepte minst 19 000 mennesker. Det viste seg ekstraordinært vanskelig å finne et arabisk land som var villig til å besørge et hjem for PLO-fraksjonene og organisasjonens lederskap. Crocker sa, at selv om Libya og Sudan sa seg enige til å akseptere noen få palestinere:

«Jeg vet ikke hvordan vi overhodet fikk overtalte tuniserne til å akseptere PLO-ledelsen. Noen av de vanskeligste delene av hele den diplomatiske bestrebelsen for å avslutte kampene innebar å prøve å finne lokaliseringer for PLO-lederskapet og dets grunnplan, fordi ingen ville ha dem. Dette var usedvanlig tøffe samtaler. Og igjen, det er bemerkelsesverdig at syrerne ikke aksepterte noen av dem. Vi spurte ikke engang Jordan. Så det var landene lenger unna, ikke direkte involvert i konflikten og uten betydelig palestinsk befolkning. Tunisia endte opp med hovedkvarteret ... Jeg tror tuniserne til slutt aksepterte det fordi de følte at fordi de ikke hadde en palestinsk befolkning, betydde det at de sannsynligvis ikke ville bli internt destabilisert av det.»

Syria

Crocker påpekte at Arafat og hans Fatah-bevegelse, som hadde en brei appell med dens sekulære nasjonalistiske ideologi, utgjorde en spesiell trussel for Syria. Dette svake, ustabile landets «støtte» til den palestinske saken var aldri mer enn et forsøk på å dominere de palestinske massene og bruke dem som bondebrikker i sine politiske manøvrer hjemme og i utlandet, i tjeneste for Syrias nasjonale interesser – mer presist, styringsklikkens interesser. Derav landets intervensjon i en de facto allianse med Israel mot palestinerne i 1976, da det så ut til at Libanon kunne bli delt i to, for å understøtte Falangistenes styrker.

Israels påfølgende invasjon av Libanon i 1982 utførte en viktig tjeneste for Damaskus, som selv var preget av borgerkrig mot Det muslimske brorskapet, «ved å demontere PLO-strukturene i Libanon og tvinge PLO til å evakuere fra Beirut.»

Fatahs ideologi skulle føre til at de fleste av de arabiske regimene nektet å være vertskap for PLO etter organisasjonens utvisning fra Libanon i 1982, men deres hat mot palestinerne, sa Crocker, var noe påfølgende amerikanske administrasjoner og Israel ikke hadde klart å forstå og utnytte. Han refererte som et eksempel Israels mislykkede enighet med Syria om en avtale, som han sa var fullt mulig i januar 2000, som ville ha tjent til ytterligere å isolere Arafat og PLO.

Oktober 2023 og de arabiske regimene

Raskt fram til 2023. Netanyahu har nå ingen intensjon om å gi slipp på det rådet. Han nøler aldri med å reise Irans støtte til Hamas, Libanons Hizbollah og Houthiene i Jemen som en trussel mot de arabiske regimenes stabilitet. Hans selvsikkerhet i å presse på for et bakkeangrep på Rafah hviler på de arabiske regimenes støtte, demonstrert i stort monn de fem siste månedene.

Ikke en eneste av de arabiske oljeprodusentene i Gulfen har engang sett det nødvendig å foreslå en oljeembargo mot Israels supportere, slik de gjorde etter den arabisk-israelske krigen i 1973. Og verken Egypt eller Jordan, som undertegnet traktater med Israel, har opphevet deres traktater. Ingen av statene som signerte normaliseringsavtaler med Israel under Abraham-avtalene – De forente arabiske emirater (UAE), Bahrain (med godkjenning fra dets paymaster, Saudi-Arabia), Marokko og Sudan – har søkt å annullere avtalene. Bare Jordan, med mer enn halvparten av landets befolkning av palestinsk opprinnelse, har trukket tilbake sin ambassadør fra Israel.

Krigen har ikke gjort noe for å avspore Washingtons mangeårige bestrebelse for å få til en normaliseringsavtale mellom Israel og Saudi-Arabia. Selv Riyadhs nominelle støtte til den såkalte to-statsløsningen hører fortiden til. Landets de facto hersker Mohammed bin Salman sa i september til en fjernsynsintervjuer at han ikke forlangte en to-statsløsning, men bare håpet på en avtale som ville «lette palestinernes liv». Utenriksminister prins Faisal bin Farhan sa seinere til CNN at en slik traktat var betinget av «en levedyktig vei for å etablere en palestinsk stat» [uthevelse tilføyd].

I mellomtiden fortsetter saudienes samarbeid med Israel, spesielt relatert investeringer og handel med Israels høyteknologi og overvåkingsutstyr.

Jordan, sammen med De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia, spiller en nøkkelrolle i å holde Israels økonomi fungerende. Med skipsfart som tar ruta rundt Kapp Horn for å unngå Jemens Houthi-angrep på skip i Rødehavet med forbindelser til Israel eller deres støttespillere, USA og Storbritannia, besørger de arabiske regimene en «landkorridor» for transport av varer til Israel.

Alle de arabiske regimene har fortsatt å handle med Israel, som har blitt deres viktigste kilde for utstyr for overvåking og hacking-teknologi som brukes til å kontrollere politisk aktivisme og dissidenter blant deres egne urolige befolkninger. De arabiske signaturstatene til Abraham-avtalene er de tredje største kjøperne av israelske våpen.

Slakteren i Kairo, Abdel Fattah El-Sisi, som lenge har brukt militæret til å tjene som Gazas fengselsvokter på Israels vegne, opponerte mot Israels planer om å presse Gazas 2,3 millioner palestinere inn i Egypts Sinai-ørken. Dette var ikke av bekymring for palestinerne, men frykten for at de ville bli fokus for breiere politisk opposisjon mot hans regime, mot amerikansk imperialisme og alle dens allierte i regionen. Hans motforslag var å huse dem i Israels Negev-ørken i stedet for Sinai, «inntil Israel er i stand til å beseire Hamas og Islamsk Jihad. Etterpå kunne palestinere returnere til deres hjemland.»

Han beordret hæren til å befeste Egypts grense til Gaza for å forhindre palestinerne fra å flykte inn i Sinai. Skulle palestinerne lykkes med å bryte den forsterkede grensa vil de bli innlosjert i en fangeleir under bygging i det nordlige Sinai inntil de kan returnere til Gaza.

Det var El-Sisi som først la fram planer for en «revitalisert» palestinsk myndighet (PA) i Doha i desember i fjor, på et møte med amerikansk imperialismes viktigste arabiske allierte i regionen: en ny midlertidig PA-regjering av «teknokrater» skulle organisere parlaments- og presidentvalg for å bestemme etterkrigstidens administrasjon på Vestbredden og Gaza. PAs rolle skulle være å bevokte et friluftsfengsel som de arabiske regimene har vært medskyldige i å opprette, ikke bare i Gaza, men også på Vestbredden.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

I siste instans har deres bestrebelser for å komme opp med en slik plan for å stabilisere regionen – om enn en som både er ubrukelig og også uakseptabel for Israel – som siktemål å oppnå Washingtons forpliktelse til å støtte deres egen «sikkerhet» i tilfelle en ny «Arabisk vår» eller massebevegelse for å velte dem, for å nøytralisere Houthi-trusselen mot Saudi-Arabia og for å føre krig mot Iran, som har støttet krefter som er i opposisjon til deres styre, som del av Washingtons forberedelser for krig mot Kina.

Veien framover

Undertrykkelsen av det palestinske folket har blitt opprettholdt ikke bare av israelsk vold og militærmakt, men av det arabiske borgerskapets forræderi. De arabiske statenes oppstilling med Israel og amerikansk imperialisme betyr den ultimate politiske kollapsen av alle regimene som oppsto etter Storbritannia og Frankrikes imperialistiske oppdeling av det ressursrike Midtøsten etter den første verdenskrig.

For øvrig, palestinerne, under lederskap av Arafat, Fatah og PLO – med deres perspektiv på en palestinsk nasjonstat som skulle oppnås ved hjelp av den væpnede kampen og støtte fra de arabiske regimene og Sovjetunionen – var ikke i stand til å fremme et perspektiv og program som var i stand til å forene regionens arbeiderklasse og de slitende massene, i det som essensielt er en internasjonal kamp. I dag er det Fatah-dominerte lederskapet av de palestinske myndighetene (PA) under Mahmoud Abbas også en medskyldig for Israels brutale undertrykkelse, kun opptatt av å sikre privilegiene til Vestbreddens og diasporaens milliardærer, og avhengig av å fungere som en politistyrke for Washington og Jerusalem.

Disse tragiske hendelsene besørger en kraftfull bekreftelse på Trotskijs Teori om permanent revolusjon, og demonstrerer at i imperialistepoken kan ikke arbeiderne og de undertrykte massene i de mindre framskredne landene oppnå noen av deres mest grunnleggende behov – frihet fra imperialistundertrykkelse, demokratiske rettigheter, jobber og sosial likhet – under lederskap av noen del av det nasjonale borgerskapet.

Under betingelser av en globalisert økonomi ligger ikke en slutt på krig og genocid, nasjonal undertrykkelse og sosial utbytting langs en nasjonal, men heller langs en internasjonal og sosialistisk vei. Det krever at arbeiderklassen tar makten som del av kampen for verdens sosialistiske revolusjon. Dette begynner med å føre en målbevisst kamp for å forene arbeiderklassen, den arabiske, persiske, jødiske, kurdiske og på tvers av alle andre nasjonale, etniske og religiøse skillelinjer, for en Sosialistisk føderasjon av Midtøsten. Det fordrer byggingen av et nytt lederskap, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).