Socialist Equality Party (Australia) holdt et viktig og godt besøkt møte i Sydney onsdag i forrige uke, for å diskutere veien videre for arbeiderklassen i kampen for å stoppe Israels genocid i Gaza.

Til tross for at julehøytiden nærmet seg, og møtet ble holdt på en kveld midt i uka, deltok mer enn 150 personer, enten online eller med personlig frammøte.

Det er utbredt sinne over genocidet i den sørvestlige forstaden Lakemba, der møtet ble holdt. Dette er et mangfoldig arbeiderklasseområde, som har et stort migrantsamfunn, deriblant mange mennesker fra Midtøsten og med islamsk bakgrunn.

Personlige deltakere inkluderte palestinere, som hadde emigrert under tidligere israelske overgrep, så vel som ungdommer som var født i diasporaen. Andre frammøtte, arbeidere, studenter og pensjonister, hadde forskjellig bakgrunn, noen som lenge har hatt en sosialistisk overbevisning, andre som har blitt politisert av hendelsene som utspiller seg.

Livestream-deltakere fulgte med fra hele Australia. Det var også internasjonale tilhørere, blant annet fra New Zealand, Tyskland, India og en deltaker fra et land i Midtøsten.

Kommentarer fra noen av de frammøtte publiseres her [engelsk tekst].

Møtet ble ledet av SEPs nasjonalsekretær Cheryl Crisp, og taler ble holdt av Max Boddy, assisterende nasjonalsekretær for SEP, og Evrim Yazgin, nasjonal sammenkaller for International Youth and Students for Social Equality (IYSSE), partiets ungdomsbevegelse.

De omfattende rapportene provoserte livlige diskusjoner og spørsmål, som ble tatt opp av paneldeltakerne og i bidrag fra andre ledende SEP-medlemmer, Peter Symonds og Nick Beams. Et opptak av møtet er inkludert ovenfor.

Crisp åpnet med å hylle Helen Halyard, en 52-år-lang veteran fra SEP og partiets forgjenger, Workers League, i USA, som døde plutselig 28. november, etter å ha viet «hele sitt voksne liv til kampen for å bygge det revolusjonære partiet for å omvelte kapitalismen.»

«Helen var del av en generasjon», fortsatte Crisp, «politisert gjennom krig og arbeiderklassens massekamper», i en periode da «via teknologiutviklingen Vietnamkrigen ble rapporter og fjernsynskrigkastet på en måte ingen annen krig var».

På samme måte, forklarte Crisp, endrer den «uopphørlige krigen og slaktingen» utløst mot Gaza raskt verdenssynet til millioner av mennesker i Australia og globalt.

Med henvisning til Vladimir Lenins uttalelse, sa hun: «Det er tiår hvor det ser ut til at ingenting skjer; og det er uker hvor tiår skjer.» Hun bemerket: «Vi har gått fra den første delen av kommentaren til den andre.»

Yazgin erklærte: «Bidens helhjertede støtte til grusomhetene Israel utfører i Gaza er ment å sende en melding til verden: ‹Det er ingen grenser. Kolonialismen er tilbake›. Genocid er nå alle imperialistmaktenes politikk.»

Han forklarte at Israels bombardement av Gaza er forankret i tiår med USA-ledet imperialistaggresjon med siktemål å kontrollere det ressursrike Midtøsten. Men dette er «bare én arena for en global krig for verdensdominans, rettet mot Russland i Europa og Kina i Stillehavet».

Dette er, sa Yazgin, «utarbeidelsen av et perspektiv som USA og global imperialisme har utviklet siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991». Det stalinistiske byråkratiets endelige svik av Oktoberrevolusjonen banet vei for amerikansk imperialisme til «åpent og hensynsløst» å prøve å gjenopprette sitt globale hegemoni og overvinne verdenskapitalismens krise.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) var den eneste politiske tendensen som forutså dette. Basert på «marxismens vitenskapelige metode» advarte ICFI i 1991 for at «en ny periode med krig og sosial elendighet var i kortene med mindre arbeiderklassen ble mobilisert mot kapitalismen».

De daglige grusomhetene påført Gazas folk er den sterkeste demonstrasjonen av denne analysens riktighet, og av at trotskisme «har blitt en levende nødvendighet for arbeiderklassens ungdom».

«For å få slutt på krig, fattigdom, autoritarisme, klimakatastrofe og massesykdom, må arbeiderklassen få slutt på kapitalismen. For at arbeiderklassen skal utføre sin historiske oppgave, må den ledes av et marxistisk revolusjonært parti, basert på historiens lærdommer og orientert til verdens arbeiderklasses maktovertakelse.»

Boddy forklarte at arbeidere og unge mennesker står overfor et valg mellom to motsatte perspektiver:

1. Det fremmet av SEP «for arbeiderklassens uavhengige handling og mobilisering, som trekker på de kolossale erfaringene fra det 20. og 21. århundrer» elle
2. «Det for fella som legges av alle andre politiske tendenser, for å appellere til de samme regjeringene som er ansvarlige for genocidet.»

Han forklarte at den australske regjeringens posering av støtte for en våpenhvile er fullstendig falsk. Labors holdning er at «langt fra en permanent våpenhvile, bør Israels genocidale kampanje fortsette på ubestemt tid, med ei rekke ‹pauser› for å gi massemordet en humanitær finér».

Konfrontert med massiv folkelig opposisjon mot denne pro-sionisme, pro-krig-orienterte linja, har Labor skjenet lenger til høyre, og forsøkt å «sverte alle uttrykk for støtte til palestinerne, inkludert demonstrasjoner og protester, videregåendeelevers streiker, og innen teater, visuell kunst og sport».

De grønne presenterer ikke noe alternativ, som demonstrert av deres historie for nært samarbeid med Labor, inkludert støtten for USA-ledede regimeskifteoperasjoner i Syria og USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Boddy forklarte at fagforeningsbyråkratiet har «forsvart Labor Partys pro-sionisme-posisjon ved å sikre at ikke en eneste politisk streik har funnet sted siden angrepet begynte».

Dette er mest skarpt uttrykt av Maritime Union of Australia (MUA), som har tvunget havnearbeidere til å forbli i arbeid og laste og losse israelske skip, mens fagforeningens ledere falskt bekjenner deres støtte til de hundrevis av demonstranter som deltar i «Block the Boat»-demonstrasjoner ved havner rundt om i landet.

Pseudo-venstre besørger politisk dekning for alle disse organisasjonenes bedrageri, der de hyller symbolske gester som en erstatning for arbeidslivsaksjoner og politisk handling, og promoterer illusjoner om at Labor kan presses til venstre og engasjerer seg i direkte forfalskning av rollen spilt av fagforeningene.

Dét, forklarte Boddy, er fordi disse organisasjonene «representerer den øvre middelklassens interesser, og bestreber seg for å holde arbeiderne lenket til det politiske oppsettet, inkludert Labor Party og fagforeningene, der kapitalismen styrer mot verdenskrig og diktatur».

Boddy refererte en nylig artikkel, «Hvordan kan vi bygge bevegelsen for Palestinas frigjøring?» publisert av Socialist Alliance, som «eksplisitt oppfordrer til en dypere vending til Labor».

Artikkelforfatteren erklærte: «Selv om vi er harme på Labor for deres holdning til Palestina, og mange andre ting, må vi samarbeide med pro-Palestina aktivister innen Labor: De er en viktig kilde for press på hierarkiet, som også fagforeningene er. Vi må samarbeide med Labor-aktivister for å utdype dette trykket inntil Labor-hierarkiet gir etter.»

Boddy responderte: «Dette perspektivet er ikke en vei videre, men ei blindgate. Du kan ikke presse de pro-kapitalistiske og pro-sionistiske partiene som er ansvarlige for slaktingen. De to-og-en-halv siste månedene har bevist det.»

Han fortsatte: «Vi insisterer på at det er et alternativ til kapitalistsystemet, som er sosialisme.» Kritisk for å realisere dette perspektivet er kampen for å bygge et revolusjonært parti basert på eksemplet fra Bolsjevikpartiet, som ledet den russiske arbeiderklassen til seier i 1917.

Boddy konkluderte: «Det alle her i dag står overfor er spørsmålet om å slutte seg til vår bevegelse, bygge partiet for sosialistisk revolusjon, assimilere de essensielle historiske lærdommene og bringe denne nødvendige sosialistiske bevisstheten inn i arbeidernes og ungdommens bevegelse. Bare gjennom dette perspektivet vil det bli slutt på blodsutgytelsen og imperialistkrigen.»

Talene vakte et breit spekter av spørsmål. Deltakerne spurte om globale selskapsmedias tildekking av pro-palestinske protester, propagandakampanjens innvirkning på arbeidere, og hvordan arbeidere kan organisere seg for å bekjempe genocidet i møte med motstand fra fagforeningslederskapet.

De ønsket også å vite mer om Israels økonomiske utvikling og geo-strategiske interesser, og hvordan disse krysser med imperialismens breiere interesser, så vel som hvilken innvirkning de enorme tekniske framskrittene siden 1917 har hatt på relevansen av det marxistiske programmet fremmet av Lenin og Trotskij i dagens situasjon.

Disse spørsmålene og flere ble tatt opp av talerne i løpet av diskusjonen, som kan sees i sin helhet i videoen ovenfor. Vi oppfordrer leserne til å se møtevideoen, dele den breit på sosiale medier og kontakte SEP for å bli med i kampen for et sosialistisk alternativ til imperialistkrig og genocid.