Denne artikkelen er del to av en todelt serie.

Israels påtroppende Labour-statsminister Yitzhak Rabin og palestinernes PLO-leder Yasser Arafat undertegnet i 1993 Oslo-avtalen, som lovet en «tostatsløsning» der Arafat og De palestinske myndighetene, Palestinian Authorities (PA), ville garantere Israels sikkerhet og presidere over en todelt, ikke-sammenhengende stat, atskilt fra, men innlemmet av Israel. Dette utelukket enhver mulighet for en uavhengig suveren stat, enn si ethvert demokrati eller noen forbedring av palestinernes sosiale og økonomiske betingelser.

Oslo-avtalens økonomiske arrangementer etterlot Israel med kontroll over utenrikspolitikk, forsvar, bosettingene og grensene, og grenseovergangene til Israel. Avtalen ga Israel jurisdiksjon over en tollunion med PA, som fritok israelske varer fra tollavgifter og innvilget Israel de facto kontroll over den palestinske tilgangen til vann og andre ressurser, samtidig som palestinerne fikk rett til å kunne arbeide i Israel. Israel holdt hånd om PAs pengepung takket være innkrevingen av tollavgifter og merverdiavgift på deres vegne – tilsvarende rundt 75 prosent av alle PAs inntekter – og holdt regelmessig tilbake palestinernes skatteinntekter.

De nyopprettede islamistgruppene Hamas, Palestinsk Islamsk Jihad, og Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) avviste alle Oslo-avtalen, og eskalerte deres angrep på Israel. Rabin responderte med å implementere et avstengingsregime, som forseglet Israels grenser, etablerte sjekkpunkter og begrenset palestineres innreisemuligheter til Israel for arbeid eller forretninger, og brøyt Oslo-avtalene. Gaza ble gjentatte ganger utsatt for avstenginger. I 1994, selv med avtalene avsluttet, begynte Israel å bygge et grensegjerde rundt enklaven.

Fratatt deres palestinske arbeidsstyrke vendte Israels næringslivssjefer seg i stedet til Asia for billig arbeidskraft, med antallet immigrantarbeidere som innen 1996 nådde 100 000, langt mer enn de tidligere 70 000 palestinerne, på toppnivået. Palestinerne hadde tapt deres begrensede nytte for Israels arbeidsgivere, men deres landområder, ressurser og markeder var fortsatt ettertraktet.

Israels grep etter landområder og bosettingsbyggingen fortsatte som før. Innen 2000 hadde antallet boenheter økt med 52 prosent og tre nye bosetninger ble offisielt etablert, sammen med mer enn 42 uoffisielle bosettinger. Antall settlere steg fra 115 700 i 1993 til 176 973 ved midten av 1999. Israels utvinning av palestinske vannressurser eskalerte, som gjorde Gazas vann udrikkelig, og i 2000 forårsaket ei akutt vannkrise i Gaza.

Oslo-avtalen legitimerte det økte tyveriet av palestinske landområder og ressurser, og en enveisbevegelse av varer, med liten eller ingen bevegelse av arbeidskraft. Mens Israel hadde framgang i løpet Oslo-årene og fikk sikret seg i vesentlig grad slutten på den arabiske boikotten, kollapset samtidig det palestinske landbruket og økonomien, der arbeidsledigheten og fattigdommen steg. Mens Israels BNP per innbygger steg med 14 prosent i løpet av Oslo-årene, falt palestinernes BNP per innbygger med 3,8 prosent. Situasjonen i Gaza var enda mer slående. Gazas andel av den palestinske økonomien falt fra rundt 37 prosent i 1994 til 31 prosent i 2000.

Den andre intifadaen og palestinernes ghettoisering

Attentatet på Rabin i 1995, begått av en høyreorientert, religiøs ildsjel, signaliserte at Israels styringselite nektet å besørge noen meningsfulle innrømmelser til palestinerne. Dette og Oslo-prosessens selvinnlysende svindel, som for de palestinske arbeiderne og bøndene bare hadde ført til forferdelig fattigdom og fornedrelse, samtidig med det palestinske borgerskapets voldsomme korrupsjon og kammeraderi, besørget grunnlaget for Den andre intifadaen i september 2000. Dette var like mye et opprør mot PLO-ledelsen som hadde gått med på Oslo-avtalen, som det var mot Israel, der Mahmoud Abbas, en av Oslo-avtalens forhandlere, oppfordret til en slutt på Intifadaen. Dette banet vei for framveksten av Hamas som en politisk kraft, for å fylle tomrommet.

Det skulle ta seks år med massiv israelsk vold og brutalitet å få knust oppstanden, med Arafat innesperret i et virtuelt fengsel inne på De palestinske myndighetenes anlegg i Ramallah, nesten helt til hans fortsatt uforklarte død i 2004.

Det «demografiske problemet» eskalerte og alle sionistpartiene forsøkte å utvide kontrollen over Vestbredden, med eskalert bosettingsbygging og promotering av folkeforflyttinger og etnisk rensking.

Ariel Sharons regjering innledet en politikk for å skille Israel fra palestinerne i De okkuperte områdene, og palestinerne på Vestbredden fra dem på Gaza-stripa. Dette inkluderte å innføre en blokade av Gaza, å reise en høy mur rundt landstripa, bombe Gazas nye internasjonale lufthavn bare tre år etter at den ble åpnet i 1998, og å kvele Gazas fiskeindustri ved å omringe den, angivelig for å stoppe våpensmugling.

Sharon kunngjorde i 2003 at Israel ville «avvikle relasjonen» med Gaza, han stengte ned bosettingene der og trakk tilbake troppene som voktet Israels eiendeler på landstripa, etter å ha fått Washingtons grønne lys for langt viktigere utvidelser og konsolidering av bosettingene på Vestbredden. Han beordret byggingen av den beryktede skillemuren, som beslagla ytterligere 18 kilometer landområder inne på Vestbredden, og beslagla 9 prosent av territoriet.

Da Abbas overtok PA-presidentskapet i 2005, håndhevet han trofast Israels diktater. Etter at Hamas vant en overraskende seier i det palestinske valget i januar 2006 over Abbas’ Fatah-dominerte PLO, førte han, breit ansett som den korrupte representanten for en håndfull multimillionærer, og en frontfigur for Israels proxy-sikkerhetsstyrke, en mislykket borgerkrig – med Israels støtte – for å avsette Hamas inne i Gaza-festningen. Brodermordskampen markerte den definitive slutten på Oslos «tostatsløsning», og mer fundamentalt på det nasjonalistiske perspektivet som palestinerne hadde basert sin kamp mot Israel på.

Etter Fatahs fordrivelse fra Gaza påla Israel enklaven en fullskala økonomisk blokade, med støtte fra PA, Egypt, de arabiske regimene og imperialistmaktene. Israel tillot bare 259 kommersielle lastebiler å forlate Gaza i løpet av de tre første årene, som lammet Gazas eksport, inkludert alt av landbruksprodukter. I løpet av et år falt sysselsettingen i Gazas produksjonsindustri fra 35 000 til bare 860. Storbritannias statsminister David Cameron, ingen venn av palestinerne, kalte i 2010  Gaza for «et friluftsfengsel».

Gazas tragiske situasjon ble forverret av Israels gjentatte angrep, som ødela mye av enklavens offentlige og sosiale infrastruktur, inkludert boligstrukturer og kommersielle bygninger. Gazas andel av den palestinske økonomien falt til 22 prosent i 2008, og til 18 prosent i 2018. BNP per innbygger på bare $ 1 500 er nå halvparten av hva det var på midten av 1990-tallet. Selv før krigen startet var fattigdomsraten på over 50 prosent, med en arbeidsledighetsrate på et lignende nivå, som gjorde 80 prosent av Gazas befolkning på 2,3 millioner avhengige av internasjonal bistand.

Den palestinske nasjonalismens fiasko, og veien fram for palestinske og jødiske arbeidere

Lidelsen påført palestinerne, ikke mindre enn sionistprosjektets fiasko i å sikre ei «trygg havn for jødene», stammer fra umuligheten av å sikre demokratiske rettigheter og sosioøkonomiske forlangender på grunnlag av et nasjonalistisk perspektiv. Fatahs perspektiv om å etablere en sekulær, demokratisk stat ved hjelp av væpnet kamp, kunne aldri besørge grunnlaget for den foreningen av jødiske og palestinske arbeidere som er nødvendig for å avvikle den sionistiske staten. Med det israelske borgerskapet støttet til skaftet av de arabiske regimene og imperialistmaktene, framfor alt av USA som det betjener interessene til, vil omveltingen av sioniststaten betinge at de arabiske regimene styrtes.

Fatah, dominert av det palestinske borgerskapet, kunne aldri adressere dette fktum. Fatahs mål var og er å oppnå en forhandlet overenskomst med imperialismen som vil sikre en stat som tjener den palestinske elitens interesser i Midtøsten. Fatah lovet å «samarbeide med alle arabiske stater». Som alle nasjonalistbevegelser har organisasjonen prioritert den nasjonale kampen framfor klassekampen, som gjorde det umulig å utvikle en klassebasert antiimperialistisk bevegelse som kunne gå på tvers av etniske, religiøse og nasjonale splittelser, det være seg i Jordan, Libanon eller Syria, men framfor alt i Israel. I stedet manøvrerte Fatah mellom det ene og det andre borgerlige arabiske regimet, som alle igjen isolerte og snudde ryggen til PLO og det palestinske folket.

Hamas’ aksjon den 7. oktober, iverksatt for å sikre løslatelsen av palestinske fanger holdt i israelske fengsler, og en slutt på blokaden, og det mot langt overlegne styrker var ensbetydende med et selvmordsoppdrag, der 1 500 palestinere mistet livet under angrepet og inntrengingen i Israel. Men organisasjonens legitime motstand mot tiår med undertrykking og beleiring, den lengste i moderne historie, kan ikke få slutt på det palestinske folkets forferdelige lidelser, eller for den del stoppe Israels og amerikansk imperialismes planer for en breiere krig i regionen.

Biden-administratorsjonen har utplassert amerikanske krigsskip og tropper til det østlige Middelhavet og Midtøsten, og igangsatt angrep på iranskstøttede mål i Syria, mens Israel, i tillegg til sine gjentatte angrep mot Syria, har utvekslet artilleribeskytning med Hizbollah i grenseregionen mellom Israel, Lebanon og Syria.

Den genocidale krigen som nå oppsluker Gaza er ikke mindre en tragedie for den israelske arbeiderklassen. Nasjonalismens perspektiv har vist seg å være like katastrofalt for jødene som for deres palestinske motstykker. Israel har utviklet seg til å bli en apartheidstat, diskriminerende mot ikke-jøder og ansvarlig for tiår med brutalitet mot palestinerne i de okkuperte områdene og mot nabolandene. Israels styringselite, etter å ha omfavnet fascismen, har ikke annet politisk perspektiv enn diktatur hjemme, med genocid og etnisk rensking, og brutale kriger utenlands. Israelske arbeidere vil bli ofret i tjeneste for den israelske styringseliten og dens imperialistsupportere.

Gjennom hele den ni-måneder-lange protestbevegelsen mot Netanyahus fascistregjering advarte World Socialist Web Site gjentatte ganger for at den eneste måten å bekjempe trusselen mot demokratiske rettigheter og få slutt på faren for krig, er å bryte med alle fraksjoner av sionistborgerskapet og føre en kamp for å forene den palestinske og jødiske arbeiderklassen. Vi advarte: «Opposisjonslederne er ikke mindre forpliktet til utvidelsen av Israels grenser på bekostning av palestinerne», en uttalelse som ble bekreftet av at opposisjonslederne Benny Gantz og Gadi Eisenkot i all hast tilsluttet seg Netanyahus krigskabinett.

En stat grunnlagt på basis av «den pågående undertrykkingen av palestinerne var alltid ute av stand til å utvikle et genuint demokratisk samfunn. Denne statens utvikling som en garnisonstat for amerikansk imperialisme, gjentatte ganger i krig med sine arabiske naboer og i evig krig med palestinerne; forfølgelsen av en ekspansjonistisk «Stor-Israel»-politikk; stadig mer beroende på den høyreorienterte settlerbefolkningen i de okkuperte områdene og på amerikanske militærsubsidier, for å oppveie den destabiliserende innvirkningen av akutte nivåer av sosial ulikhet, som er blant de høyeste i verden; alt av det har banet vei for det Frankenstein-monsteret Netanyahu-regjeringen er.»

Det å hamre sammen en vei ut av denne blodige blindgata betyr å innta et klart standpunkt mot Netanyahus fascistbande av krigshissere og deres bestrebelser for å piske opp hat mot palestinerne, og å stå for en klasseappell, på tvers av den nasjonale skillelinja, for å vinne hele arbeiderklassen – den jødiske og den palestinske – til en forent sosialistisk kamp mot imperialismen, og dens borgerlige agenter innen både de arabiske og den israelske eliten.

Krigen provoserer nå fram masseopposisjon over hele verden. Det er også tegn til motstand i Israel. Men denne opposisjonen må mobiliseres som del av en internasjonal bevegelse mot krig, mot kapitalisme og for sosialisme. Den kritiske oppgaven arbeidere og ungdommen står overfor er byggingen av revolusjonære partier, seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, ikke minst i Israel/Palestina, for å besørge det politiske lederskapet som er nødvendig for å styrte sioniststaten og de arabiske borgerlige regimene, og bygge et Forente sosialiststater av Midtøsten.

Avsluttet