Forfatteren er en sosialist bosatt i Ukraina.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som i slutten av september var på offisielt besøk i Canada, reiste seg sammen med hele Canadas parlament for en stående applaus og hylles av Yaroslav Hunka, en nazikriminell fra Waffen SS’ 14. frivillige «Galicja»-divisjon, som sverget hans ed til Adolf Hitler og med hånda på hjertet sa han ville tjene og adlyde ham til døden.

Det var basert på denne eden til nazistenes Führer krigsforbryteren Yaroslav Hunka sloss under Hitlers hakekors-faner.

Soldatene fra Waffen SS’ «Galicja»-divisjon stilte til tjeneste for Hitler, der deres rekker inkluderte medlemmer av Den ukrainske opprørshæren (UPA), som direkte kollaborerte med Hitlers SS-enheter og Hitlers gendarmeri. Av deres mange forbrytelser var utslettingen av landsbyene Guta Penyatska og Bialyaki, der anslagsvis 800 innbyggere enten ble skutt eller brent levende i landsbykirka eller i deres egne hjem. Da troppene seinere var stasjonert i Slovakia deltok et av regimentene i undertrykkelsen av det slovakiske nasjonalopprøret i 1944. Divisjonen ble deretter overført til Jugoslavia for aksjoner mot partisaner der.

Applausen i Ottawa runget ikke bare gjennom det canadiske parlamentets kamre, men også ut og over de tusenvis av graver og all asken av de millioner som ble fascismens ofre.

Og den har ikke stilnet, men fortsetter å runge. Oppmuntret av imperialistmaktenes støtte er den nå å høre fra mange ukrainske fjernsynskanaler, og helt spesielt fra Espreso TV.

Espreso TV ble grunnlagt av Mykola Knyasjytskyj, for tiden medlem av Verkhovna Rada (Ukrainas parlament) som representant for partiet Europeisk solidaritet, ledet av Petro Porosjenko, «sjokoladeoligarken» som var Ukrainas forrige president. Kanalen begynte sin kringkasting 24. november 2013 kl. 12:30, med direktesendinger fra Euromaidan-protestenes begivenheter i Kiev.

Både da og nå, det vil si kontinuerlig i nesten i 10 år, har Espreso TV tatt til orde for 2014-statskuppet, som ble finansiert og organisert av amerikansk og tysk imperialisme, og kanalen har siden vært forpliktet til alt av de politiske orienteringene ført av det autoritære Kiev-regime.

Dagens hovedeiere av fjernsynskanalen er Ivan Tsjevago – sønn av den ukrainske milliardæren og tidligere parlamentarikeren Kostyantyn Tsjevago – og Larisa Knyasjytska, kona til Mykola Knyasjytskyj.

Deleier i kanalen er også Arseniy Yatsenyuk, tidligere ukrainsk parlamentsmedlem og leder av partiet som var del av det forente lederskapet for Euromaidan sammen med Oleh Tyahnyboks parti Svoboda og Vitali Klitsjkos parti UDAR, og deleier er også Inna Avakova, kona til Ukrainas tidligere innenriksminister Arsen Avakov. Svoboda ble etter 2014-kuppet det første åpent antisemittiske nynazistpartiet siden slutten av den andre verdenskrig som gikk inn i en europeisk regjering. [Begge lenker til engelske tekster]

Fjernsynskanalen utmerket seg allerede før forsvaret av Hunka og hvitvaskingen av SS Galicja-divisjonen med sendinger som hånet ofrene for fascistmassakren i Odessa den 2. mai 2014   [engelsk tekst].

Da hele verden ble klar over hendelsen i det canadiske parlamentet begynte fjernsynskanalen først nidkjært å formane Instituttet for nasjonalminner til å stille til forsvar for Zelenskyj og Hunka, for å likestille dem som sloss i Den røde armé med dem som sloss i SS. Dette til tross for at det overveldende flertallet av ukrainere faktisk kjempet i Den røde armés rekker. Ifølge noen kilder døde minst 6 millioner ukrainere i Den røde armés rekker, til sammenligning med de 9 til 10 tusen som døde i kamp for nazistene i Waffen SS’ «Galicja»-divisjon.

Så begynte kanalen å invitere ukrainske akademikere, der de innledet med Volodymyr Vyatrovitsj, tidligere leder av Instituttet for nasjonalminner, som er en åpen beundrer av den ukrainske fascistlederen Stepan Bandera [engelsk tekst] og nazikollaboratøren Roman Sjukhevytsj, og en Verkhovna Rada-representant for Petro Porosjenkos parti Europeisk solidaritet. Den tredje dagen etter Ottawa-hendelsen inviterte de Tatyana Sjvidtsjenko, en Kandidat for de historiske vitenskaper.

Sjvidtsjenko begynte med å gjenta det Vyatrovitsj tidligere hadde sagt, at Galicja-divisjonen ikke ble dømt i Nürnberg-rettssaken og derfor ikke var en kriminell naziorganisasjon, fordi den ikke ble nevnt i Nürnberg-domstolens domsfelling.

Det er ei løgn. Waffen SS’ «Galicja›-divisjon var del av SS-styrkene. SS-enheter var over hele det okkuperte Europa involvert i det systematiske genocidet av den jødiske befolkningen, deporteringer av mennesker av ikke-tysk nasjonalitet, så vel som massedrap og brutal behandling av sivile. Dommen felt av Nürnberg-domstolen, Nuremberg Military Tribunal, avslørte essensen av SS-strukturen, SS-troppene og de militære enhetene, avslørte deres forbrytelser og erkjente alle strukturer og komponenter av SS, bortsett fra kavaleriet, som kriminelle organisasjoner.

Etter det leste fru Sjvidtsjenko opp et sitat fra Roman Danelyuks memoarer, en mann som akkurat som med Hunka kjempet i Waffen SS’ «Galicja»-divisjon:

«Vi sloss ikke mot USA, Storbritannia, Frankrike, vi sloss mot Bolsjevismen.»

Mot slutten kalte hun Hunka et uskyldig mobbeoffer.

Men de «fakta» hun refererte for å støtte opp under hennes ord avslørte bare at på høyden av den kalde krigen ble mange krigsforbrytere, deriblant dem fra SS’ Galicja-divisjon, ikke straffet av USA, Canada og Storbritannia, fordi de fortsatt av imperialistmaktene var ansett som nyttige.

Hva er den reelle historien til Waffen SS’ Galicja-divisjon?

Det var ingen ringere enn Andriy Melnyk, lederen av en fløy i Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), som 12. januar 1942 tilbød Adolf Hitler å opprette en militærstyrke av ukrainske borgerlige nasjonalister for å bekjempe Bolsjevismen. Den tyske kommandoen behandlet Melnyks appell meget gunstig etter nazistenes nederlag ved Stalingrad i februar 1943.

Dannelsesbegivenheten for divisjonen ble proklamert den 28. april samme år.

SS-divisjonen Galicjas antall var 15. oktober 1943 på 4 280 personer, derav bare 820 tyskere, og det var 3 460 ukrainere i divisjonens rekker.

Per 31. desember 1943 talte divisjonens styrker 12 634 mann. Ytterligere 2 304 ukrainere meldte seg med i divisjonen i løpet av den neste måneden.

Divisjonen ble fra juli til oktober 1944 underordnet den aktive landhærens bakre hovedkvarter. Den ble i juli 1944 overført til Brody-Tarano (Ukraina) som del av det 18. armékorps, der den ble kastet ut i kamp, led store tap og nesten ble helt ubetydelig. Divisjonen hadde da rundt 3 000 mann igjen.

Den ble i mars 1945 offisielt overført til UNAs kommando, Den ukrainske nasjonalhæren. Fra april 1945 ble den benevnt UNAs 1. ukrainske divisjon. Den overga seg i mai 1945 til amerikanske tropper i området Tomsweg.

Den åpne glorifiseringen av Waffen SS’ Galicja-divisjon på ukrainsk fjernsyn er ikke et engangstilfelle. Dette er kulmineringen av en flere tiår lang systematisk rehabilitering av nazismen og dens ukrainske kollaboratører. Ukrainske fascister og nazikollaboratører som Stepan Bandera blir hedret med monumenter, og med gater oppkalt etter seg. Samtidig, og til tross for at Den røde armé frigjorde territoriene i Vest-Ukraina i kamper der tusenvis av ukrainere døde, blir deres minnesmerker målrettet ødelagt, monumenter over dem blir fjernet og vandalisert, og deres graver graves opp.

Historien har allerede demonstrert sannheten i Marx’ ord om at alle virkemidler er gode for kapitalismen, selv de aller verste forbrytelser, når det kommer til profitt. Og i dag, når det er selve kapitalismens overlevelse som står på spill, vil som før alt være del av reaksjonens arsenal. Bak Hunka, som bak Hitler, står kapitalen.

Ved berettigelsen av fascismen åpner styringsklassen i imperialistlandene deres hender, som også oligarkiet i Ukraina, for nye forbrytelser som verden aldri har sett maken til.

Den ukrainske styringklassen vil ved å glorifisere de tidligere ukrainske borgerlige nasjonalistenes forbrytelser sette dem på linje med antifascistene de hengte og skøyt og oppfant stadig grusommere torturmidler mot, for å berettige dagens ukrainske nynazisters anvendelse av de samme virkemidlene, der de bare har endret deres herrer, men ikke deres essens.

I dagens begivenheter i Ukraina, med de blodige slagordene om å slåss til den siste ukrainer, kan vi se speilbildet av Waffen SS’ Galicja-divisjonens ideologi.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale har, i opposisjon til alt dette, helt siden utbruddet av denne krigen, reist slagordet om Ukrainas og Russlands arbeideres forening.

Bare gjennom byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen over hele verden, både i Ukraina og Russland, bare gjennom den broderlige foreningen av arbeidere i alle land kan denne krigen stoppes, før den utvikler seg til en tredje imperialistverdenskrig.