To uker etter at Canadas statsminister Justin Trudeau, Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, Tysklands ambassadør Sabine Sparwasser og hele Canadas parlament med stående applaus hedret den ukrainske Waffen-SS-veteranen Yaroslav Hunka, er det stadig tydeligere at dette ikke var en misforståelse. Det var snarere en bevisst provokasjon.

Krigslogikken i Ukraina krever rehabiliteringen av naziregimets verste forbrytelser. Etter den ukrainske sommeroffensivens fiasko intensiverer USA, Tyskland og NATO krigen, ikke bare med våpenleveranser verdt titalls milliarder dollar, men de forbereder seg også på å sende deres egne tropper for å beseire og «fragmentere» det atomvåpenbestykkede Russland, som Oleksiy Danilov, sekretæren for Det ukrainske sikkerhetsrådet, nylig uttrykte det.

Dette er bare mulig med metoder som de som ble anvendt av nazistene i deres utslettingskrig mot Sovjetunionen (fra 1941 til 1945), da de drepte mer enn 25 millioner sovjetborgere og 6 millioner jøder, etter å ha etablert et hensynsløst diktatur i Tyskland for å kvele enhver motstand mot krigen.

Mens Trudeau og Co. opprinnelig presenterte deres hyllest til Hunka som en misforståelse og posert med falsk uvitenhet, forflytter media seg nå til åpent å forsvare hans medlemskap i Waffen-SS.

Det europeiske nettstedet til den amerikanske avisa Politico, som er heleid av det tyske publiseringskonglomeratet Axel Springer Verlag, publiserte mandag en kommentar som rettferdiggjør Hunkas medlemskap i Waffen-SS, og kombinerer løgner og historieforfalskning som tidligere bare var kjent fra Holocaust-fornektere som David Irving.

Artikkelforfatteren Keir Giles, med tilknytninger til det britiske militæret, beskriver uttalelser som «SS’ primære oppgave var folkemord» og at Hunkas Waffen-SS-medlemskap gjorde ham til nazist som «propagandanarrativer som med suksess blir spredd av Russland og landets agenter.»

«Det å kjempe mot Sovjetunionen på den tiden gjorde deg ikke nødvendigvis til en nazist, bare til en som hadde det ekstremt smertelige valget mellom hvilket av disse to terrorregimene man skulle motsette seg,» hevder han.

Giles beskylder «Canadas fiender» for å ha «grepet til disse enkle narrativene for å angripe Ukraina, Canada og hvert av landenes tilknytning til det andre». Påstanden at Hunkas Waffen-SS-enhet «begikk flere krigsforbrytelser, inkludert massemord», var «hentet ut av løse lufta», skrev han.

«Gjentatte uttømmende etterforskinger ... førte til konklusjonen at ingen krigsforbrytelser eller grusomheter hadde blitt begått av denne spesielle enheten,» konkluderte han.

Den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg avgjorde i virkeligheten i 1946 at SS var en kriminell organisasjon og at dens (frivillige) medlemmer hadde begått krigsforbrytelser. Siden den gang har ei rekke godt etterforskede vitenskapelige arbeider – som starter med Eugen Kogons The SS State og Raul Hilbergs The Destruction of the European Jews – ugjendrivelig demonstrert at «SS’ primære oppgave» faktisk var genocid mot jødene. Organisasjonen ledet av Heinrich Himmler hadde hovedansvaret for planleggingen og gjennomføringen av Holocaust.

Men Giles fordømmer krigsforbryterrettssakene i Nürnberg som en russisk propagandabegivenhet, og skriver: «Russland klamrer seg til Nürnberg-rettssakene som et referansepunkt for legitimitet, fordi landet som en seiersmakt aldri ble utsatt for det samme oppgjøret.»

Med angrep på «jødiske forkjempergrupper i Canada» og «Friends of Simon Wiesenthal Center», som med deres anklager er mer «påvirket av misoppfatninger og antagelser enn historie og bevis», framhever han sin egen antisemittisme.

Det er faktisk Giles som forfalsker historien og de dokumenterte fakta. Det er bevist at Waffen-SS’ Galicja-divisjon, som Hunka i en alder av 18 år i 1943 frivillig tilsluttet seg, var direkte involvert i minst tre massakrer – i Pidkamin, Huta-Pieniacka og Palikrowy. Den 4. bataljonen av SS-divisjonen «Galicja» myrdet 28. februar 1944 alle polske innbyggere i Huta-Pieniacka – anslag over antallet ofre varierer fra 500 til 1 200 – og de brant ned hele landsbyen.

SS-divisjonen «Galicja» ble også utplassert til Jugoslavia, og til fronten mot Den røde armé, der den tyske nazihæren Wehrmacht begikk utallige krigsforbrytelser.

Hunkas personlige biografi etterlater ingen tvil om at han bevisst ble med i en gjeng av mordere. Øst-Galicja, der Hunka vokste opp, var et fokusområde for nazigenocidet. Av de 540 000 jødene som bodde der da nazistene invaderte overlevde bare to til tre prosent. Anslagsvis ett av hvert av Holocausts elleve ofre kom fra denne regionen, som bare er halvparten så stor som dagens Ungarn.

Øst-Galicja hørte før den første verdenskrigen til Østerrike-Ungarn, og deretter til Polen. Etter Tysklands invasjon av Polen ble regionen okkupert av Sovjetunionen. Den er i dag del av Ukraina.

Nazistene invaderte og innlemmet Øst-Galicja i deres «Generalgouvernement» i 1941, hvor de utførte deres verste forbrytelser. Det var der de opprettet masseutryddingsleirene. Rundt 3 millioner jøder og 3 millioner polakker ble ofre for nazistenes terror, bare i dette Generalguvernementet.

Masseskytingen av jødiske menn, kvinner og barn begynte i Øst-Galicja umiddelbart etter den tyske invasjonen. Utryddingen av jødene varte i mer enn to år. Rundt 200 000 ble deportert til Belzec og myrdet der. Ghettoene ble i 1943 oppløst, og de gjenværende jødene skutt.

Nazistene kunne basere seg på støtte fra Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Både fløyen ledet av Stepan Bandera og fløyen ledet av Andriy Melnyk kollaborerte med dem. De fleste av de frivillige i Waffen-SS-divisjonen «Galicja» ble rekruttert fra Melnyk-fløyen som ble dannet i 1943, og fikk tilslutning av Hunka.

Det er umulig at Hunka, som fra 1939 til 1943 gikk på skolen i den lille byen Berezhany, ikke var klar over naziterroren. I Berezhany, hvor det da nazistene invaderte fortsatt bodde rundt 4 000 jøder, ble hundrevis av jøder rundet opp og samlet på offentlige torg, først høsten 1941 og deretter i september 1942, før de ble gjetet inn i jernbanevogner for deportering, for lokalbefolkningens skue. SS-vakter i Berezhany drepte i 1943, i en tre dager lang operasjon, 1 180 jøder på den lokale kirkegården, omtrent på samme tid som Hunka gikk inn i Waffen-SS.

Hunka beskrev seinere årene 1941 til 1943, perioden da de tyske okkupantene gikk amok i Galicja, som de lykkeligste i hans liv, der han nøt «selskapet til sjarmerende jenter, bekymringsløse muntre venner, velduftende kvelder i den luksuriøse slottsparken og spaserturer gjennom byen». Dette aleine definerer ham som en hensynsløs antisemitt og krigsforbryter.

Hans rehabilitering av Politico, ei etablert borgerlig avis som er eid av et av Tysklands mest innflytelsesrike forlagshus, må tas som et varselsignal. Dette understreker at trusselen om krig og diktatur ikke bare kommer fra det ytre høyre, men fra hele styringsklassen. Krigen mot Russland i Ukraina, som støttes av alle styringsklassens representanter, er knyttet til styrkingen av de mest reaksjonære politiske krefter. Det må stoppes.