Robbie Robertson, best kjent som hovedgitarist for gruppa The Band (dannet i 1967), døde 9. august i en alder av 80 år, av prostatakreft. Gruppa han var mest kjent for å være tilknyttet, brøyt offisielt opp i 1976, en handling hovedsakelig motivert av Robertson selv.
The Band’s «farvel»-opptreden ble arrangert i Winterland Ballroom i San Francisco på Thanksgiving-kvelden 1976, kalt The Last Waltz. Konserten var en fem-timer-lang ekstravaganza, med noen av den tidens mest populære musikkartister – Bob Dylan, Joni Mitchell, Neil Young, Muddy Waters, Paul Butterfield, Eric Clapton, Dr. John, Van Morrison, Ringo Starr og til og med den populære singer-songwriteren Neil Diamond. Konserten ble filmet av Martin Scorsese og i 1978 utgitt under samme tittel som konserten. Den inneholdt også postproduksjonsopptredener av Staple Singers og Emmylou Harris.
Avskjedskonserten og den påfølgende dokumentarfilmen var begynnelsen av et nytt stadium i Robertsons musikalske karriere, en mindre bemerkelsesverdig og omkalfatrende musikalsk periode, men kanskje mer inntektsbringende. Han arbeidet sammen med Scorsese på musikken for flere filmer, deriblant Raging Bull, The King of Comedy og The Color of Money, og år seinere, Shutter Island, The Wolf of Wall Street, og andre.
Han signerte på 1980-tallet med Geffen Records, og spilte inn flere album, ingen av dem var like suksessrike, musikalsk eller på annen måte, som de gitt ut med The Band. Etter utgivelsen av The Last Waltz produserte han to bestselgende album for Diamond.
Robertsons kanskje mest konsekvente arbeid de fire siste tiårene var Once Were Brothers [engelsk tekst], hans personlige nararrativ om The Band, som ble til en film. Dokumentaren var i vesentlig grad basert på hans memoarer fra 2016, med tittelen Testimony. Den ble ansett som hans respons på hans avdøde tidligere bandmedlem Levon Helms egen beretning fra 1993, This Wheel's on Fire.
The Band ble kjent som en kollektiv innsats av alle de fem musikerne. De hadde ingen frontmann. Helms bok fremmet argumentet at Robertson, uansett hvor talentfull han enn var, tok mer av æren enn han rettmessig fortjente, og derfor også brorparten av bandets royalties. Helm hevdet gruppas oppbrudd ble konstruert av Robertson sammen med VIP-er fra underholdningsbransjen, som sto til å tjene på planen. Helm hevdet også at bandmedlemmene Richard Manuels og Rick Dankos tragiske skjebner (henholdsvis selvmord og tidlige død relatert rusmisbruk) var direkte resultater.
Robertson ble født i Toronto under den andre verdenskrig av ei mor som var en Cayuga og Mohawk, og en far, som han seinere fikk vite, var jødisk-amerikansk og på et tidspunkt en profesjonell gambler. Hans mor bodde en tid i Cabbagetown, et stort arbeiderklassenabolag i Toronto sentrum. Robertson foretok som barn familiebesøk til reservatet Six Nations of the Grand River, der han ble lært å spille gitar. Han vokste opp som en beundrer av rock and roll og rhythm and blues.
Han møtte i 1959, 16 år gammel, den amerikanske rockabilly-artisten Ronnie Hawkins, og det var i Hawkins’ band de framtidige medlemmene av The Band møttes og fant sammen.
The Band genererer fortsatt stor interesse, et halvt århundre etter deres inntog på musikkscenen. Gruppas musikk, som en god del av musikken fra denne perioden, forblir respektert og har fortsatt stor innflytelse. På sitt beste kombinerer den intimitet, sjelfullhet og viktighet, solid plantet i folkelige musikktradisjoner, men de sistnevnte utvider og overskrider den. The Band representerer både høy kvalitet, profesjonell musikkutøvelse og nyansert intelligens om menneskelige relasjoner.
Ett år før utgivelsen av The Band’s første album hadde USA gjennomgått det som ble kalt «den lange varme ’67-sommeren». Ghettoopprør blusset opp i mange av landets større byer, spesielt Detroit, der president Lyndon Johnson utkommanderte tusenvis av tropper fra Nasjonalgarden. Den amerikanske regjeringen og militæret eskalerte samtidig Vietnam-krigen, som ble utkjempet av unge menn fra arbeiderklassen, mange fra landet urbane sentre, som ble sugd inn i den stadig mer blodige krigen i Sørøst-Asia. Protestene mot krigen vokste over hele USA, og i verden forøvrig, og samtidens musikk begynte raskt å reflektere den motstanden.
Mens The Band unngikk noen direkte sosial kommentar, oppsto deres musikk på et tidspunkt da det rådet et generell antietablissementsentiment. Denne atmosfærens forvandling på slutten av 1970-tallet hadde en innvirkning, og ikke generelt heldig, på bandet, deres musikk og medlemmenes liv.
Det som ble kjent som protestæraen hadde selvfølgelig begynt tidligere, og var da spesielt sentrert om kampen for borgerrettigheter i sørstatene og videre utover. Etterkrigstidens økonomiboom innledet motstridende økonomiske og sosiale betingelser som førte til at hudfargebasert sosial ulikhet og Jim Crow-rasisme sto fram i skarpt relieff. Den tiltakende radikaliseringen av middelklasseungdommen ble spesielt akkompagnert av sjangeren folk music, som Peter Yarrow fra folk music-trioen Peter, Paul og Mary beskrev som «bevissthetens liturgi for Amerikas endring».
Hovedsetet for sjangeren folk music ble raskt coffee houses og bistros i New York City’s Greenwich Village. Bob Dylan var en av dens primære eksponenter eller faktiske legemliggjøring, en talentfull og ambisiøs ung mann fra Minnesota som adopterte hans helts stil og personlige væremåte, Dustbowl-trubaduren Woodie Guthrie, og han satte egne tekster til de aktuelle sosiale anliggender.
Dylan ble på begynnelsen av sekstitallet promotert som «en generasjons talsmann», men ganske snart fikk det mest prominente produktet fra den britiske musikkscenen – the Beatles – en enorm innvirkning på amerikansk populærmusikk.
Dylan bestemte seg, som respons på de musikalske og andre kulturelle endringene som fant sted, i 1965 for å opptre på Newport Folk Festival med et rockband som backup, som resulterte i et beryktet kultursammenstøt. Den kvelden ble han, i en stormfull forestilling med hans høylytte elektriske backup-band, pepet og buet av mange i publikum.
Robertsons band, som den gang het Levon and the Hawks, bestående av fire canadiere og én fra Arkansas, oppnådde i mellomtiden oppmerksomhet som det tetteste bandet på banen. Dylan bestemte seg etter Newport-festivalen for å gå elektrisk og var på søk etter et band til å akkompagnere seg. The Hawks avsluttet mot slutten av sommeren deres faste spillejobb i New Jersey og meldte seg med som Dylans band.
De dro på turné i USA, Europa og Australia og opptrådte på store arenaer der publikum vekselvis jublet eller buet, og sågar kastet gjenstander på musikerne. Dylan ble kalt en sellout og en «Judas», og det gjorde ham desto mer bestemt på å holde sin nystakede musikalske kurs. Hver gang de opptrådte de neste månedene, møtte sangeren og hans band piping, buing og fiendtlighet, så vel som stigende beundring.
Deretter, i juli 1966, brakk Dylan nakken i ei motorsykkelulykke, som tvang fram et avbrekk.
Dylan og hans backup-musikere anvendte nedetiden til å utforske kreative muligheter. De sistnevnte satte opp et ad hoc-øvelse- og innspillingsstudio i kjelleren i et hus de leide i West Saugerties, New York (nært Woodstock) siden kjent som «Big Pink», og de innledet i 1967 et unikt samarbeid om innspillinger, noen med Dylan, noen uten. Musikalsk var det en omgivelse som best kan beskrives som en inkubator. Dylan ga i desember 1967 ut hans etterlengtede første album siden Blonde on Blonde, LP-en John Wesley Harding. Musikken var et brudd fra det han hadde gjort tidligere. Den var melodiøs og en bevisst påkalling av Amerikas frontier days. «All Along the Watchtower» og «I Pity the Poor Immigrant» var framtredende, og av samme stykke som musikken klekket ut i kjelleren i det berømte «pink house».
Det hadde blitt kjent at Dylans backup-gruppe var i ferd med gi ut et banebrytende album. De hadde i januar 1968 spilt med ham på konserten Woody Guthrie Memorial Concert, hvor de gjorde et sterkt inntrykk.
The Band’s Music from Big Pink ble gitt ut 1. juli 1968 til stor populær anerkjennelse. Som et brudd på presedensen var det første sporet på albumet en ballade, «Tears of Rage». Dylan skrev teksten og Richard Manuel musikken. Det var det motsatte av en protestsang, der den berettet historien om ei ungjentes knuste foreldre, som hadde dratt hjemmefra for å bli del av «motkulturen».
Det var ikke før etter utgivelsen av deres første album at gruppa offisielt tok i bruk navnet «The Band». Det var dét de hadde blitt kjent som i Woodstock-området. Innspillingskontrakten de signerte i 1967 med Capitol Records førte dem opp som «The Crackers».
The Band gikk videre til å spille inn seks studioalbum til, før bandets offisielle oppbrudd i 1976. Robertson sa i et intervju med Musician Magazine at han brøyt opp bandet fordi «vi hadde gjort det i 16 år, og det var egentlig ikke noe mer å lære av det».
Robertson ble, som medlem av The Band, utnevnt til Rock and Roll Hall of Fame og Canadian Music Hall of Fame. Det eneste gjenlevende medlemmet av The Band er keyboard- og orgel-spilleren Garth Hudson.