Den australske regjeringens militære strategidokument Defense Strategic Review (DSR) som ble utgitt denne uka skisserte den største militæroppbyggingen i Australia siden slutten av andre verdenskrig.
Dokumentets forfattere, og Labor-regjeringen som bestilte revisjonen, har erklært at landet raskt må anskaffe «en forbedret evne for langtrekkende angrep i alle domener», hvilket betyr for luftvåpenet, marinen og hæren. Dette er fordi regionen Det indiske hav-Stillehavet nå har blitt åsted for «vesentlig strategisk maktkonkurranse» som reiser «utsiktene til stor konflikt».
Dokumentet er intet mindre enn en erklæring om at Australia er beredt til å delta i en aggressiv USA-ledet krig mot Kina. Dette programmet har blitt drevet fram bak befolkningens rygg, av en Labor-regjering som ble valgt for mindre enn et år siden på slagordet «en bedre framtid». Det er ikke noe mandat for krigsplanen, og det er utbredt antikrigsentiment i den arbeidende befolkningen.
Den australske militæroppbyggingen er del av et universelt fenomen. Midt i kapitalismens dypeste krise siden 1930-tallet remilitariserer alle imperialistmaktene. Tyskland gjennomfører nok en gang offensive operasjoner mot Russland i Ukraina. Japan har doblet sitt militærbudsjett. Frankrike og Storbritannia gjenoppliver deres imperiale ambisjoner.
At Australia, et geografisk isolert land, tilslutter seg denne prosessen, påpeker at militarismens utbrudd har global karakter.
Den australske strategirevisjonen ble ikke utført isolert. Den ble utarbeidet i det tetteste samarbeid med Biden-administrasjonen og den amerikanske staten.
USA eskalerer kontinuerlig sin stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Dette har inkludert tilførselen av mer enn $100 milliarder i bistand, og utplasseringen av spesialstyrker og annet personell til Ukraina selv. Nå presser USA og landets allierte på for Ukrainas opptak i NATO, et trekk som kan utløse direkte krig med Russland.
Men selv mens de fører denne politikken i Øst-Europa, som kan føre til en nukleær katastrofe, åpner amerikansk imperialisme og dens allierte en ny front i det som utvikler seg som en global krig.
USA gjennomfører et fullskala press mot Kina, deriblant utviklingen av et nett av aggressive militærallianser, som sentralt involverer India, Japan, Sør-Korea og Australia, så vel som mindre land i regionen. Samtidig oppflammer USA bevisst tennpunkter som kan føre til en skytekrig, blant annet ved å undergrave det mange-tiår-lange status quo over Taiwan.
Australia er øremerket til å skulle spille en særlig sentral rolle. Som amerikansk imperialismes mest lojale allierte i regionen Det indiske hav-Stillehavet skal landet mobbe og trakassere andre nasjoner til å følge Washingtons linje. Australias utenriksminister Penny Wong har jobbet hardt i så måte, og har på mindre enn ett år besøkt alle Stillehavsøynasjonene, og de fleste av landene i Sørøst-Asia, hvor hun har gjort det klart at ingen avvik vil bli tolerert.
Militært sett skal Australia være «spissen av spydet» med ordene til Trumps tidligere marineminister Richard Spencer. Det er å sette takt og tempo for en uopphørlig militæroppbygging i regionen, der logikken er en fullt bevæpnet omringing av Kina.
Og Australia skal også fungere som det «sørlige ankerfestet» for det amerikanske militæret selv, med en stadig større ansamling av amerikansk topputstyr for angrep, deriblant jagerfly, angrepsubåter og krigsskip som skal stasjoneres på øykontinentet, som er beliggende utenfor de fleste kinesiske missilers rekkevidde.
Strategidokumentet DSR krever ikke bare en enorm militæroppbygging. Det omstøter doktriner som nominelt har styrt australsk forsvarspolitikk, minst siden 1970- og 80-tallet.
Australia, som en imperialistmakt, har kontinuerlig fremmet sine rovdyrinteresser, spesielt i det sørlige Stillehavet. Landet har også tilsluttet seg alle kriminelle USA-ledede kriger, inkludert invasjonen av Irak, som WSWS beskrev som et sosiocid, og den tjue-år-lange okkupasjonen av Afghanistan.
Men Australias overordnede militærpolitikk har vært, i det minste på papiret, et forsvar av det relativt isolerte øykontinentet, og dets nære tilnærminger, og forberedelser til konflikt på lavt nivå i landets umiddelbare nærhet. Ikke nå lenger. DSR proklamerer at nå må militæret utplassere «effektfull projeksjon» over hele regionen Det indiske hav-Stillehavet, og mer generelt, fordi «målene ligger langt utenfor våre grenser».
Og DSR introduserte nok en ny doktrine. I formuleringer som gjentas 37 ganger i det 110-siders dokumentet, erklæres det at den militære bestrebelsen må bli «hele regjeringens» og «hele nasjonens». Dette, erklærer dokumentet, fordrer «nasjonal enhet og samhold».
Dette er intet mindre enn en erklæring om at alle aspekter av samfunnet må underordnes «nasjonal sikkerhet» og krigsinnsatsen, fra skoler og universiteter, til økonomien og alle arbeidsplassene.
Strategidokumentet setter spørsmålstegn ved sivilt tilsyn og kontroll over militæret, og snur relasjonen ved å plassere militæret over de nominelt demokratiske institusjonene. Det besørger også rammeverket for politistatstiltak, inkludert forbud mot arbeideres streiker og andre protesthandlinger, som vil kunne anses å undergrave «den nasjonale enhet».
For å rettferdiggjøre disse vidtrekkende endringene gjentar DSR-dokumentet Washingtons falske påstander om at Kina gjennomfører den største militære oppbyggingen i perioden etter den andre verdenskrig, at landet driver med «økonomisk tvang» og aggressive operasjoner over hele regionen.
Alt dette er rett og slett projeksjon. USA har omringet verden med sine militærbaser, medregnet i regionen Det indiske hav-Stillehavet, og i Australia selv. Pentagon har gjennomført en enorm militær ekspansjon i regionen, siden Obama-administrasjonen anla sin «vippe til Asia», som president Obama selv proklamerte fra gulvet i det australske parlamentet i 2011.
Alt av militære elementer og utstyr som er skissert i DSR er av en aggressiv karakter. Det inkluderer flåta av nukleærdrevne ubåter Australia skal anskaffe, som kalles «havenes topprovdyr», langtrekkende angrepsmissiler for hæren, sammen med ikke-navngitte bevæpnede droner; angrepsmissiler for marinen og for luftforsvaret.
Hele nord på kontinentet blir forvandlet til en de facto militærhangar, med enorme baser, drivstofflagre og oppfyllingsarrangementer, for at det kan tjene som et startpunkt for aggressive amerikanske og australske oppdrag over hele regionen, inkludert mot selve fastlands-Kina.
Det reelle formålet med krigsplanene, som det har blitt beskrevet av høyt plasserte amerikanske embetsfunksjonærer, er å bekjempe Kina fordi landets økonomiske vekst truer den amerikanske imperialismens plass som overhøyhet. Konfrontasjonene med Russland og Kina blir i tiltakende grad ansett som to fronter av en enkelt konflikt, innrettet på å sikre USAs dominans over den geostrategisk avgjørende eurasiske landmassen.
Pådriveren for krig, som gjelder alle stormaktene, har opphav i kapitalistsystemets sammenbrudd. Alle disse regjeringene bestreber seg for å avlede eksplosive sosiale spenninger utad, samtidig som de oppveier deres egne kriser gjennom aggressive militærtiltak rettet mot deres rivaler.
De samme prosessene som driver imperialistene til krig besørger impulsen for arbeiderklassens eksplosive sosiale kamper. Det er allerede en stor vekst av klassekampen, med kraftfulle streiker og protester som finner sted praktisk talt på alle kontinenter. Disse kampene bryter ut i opposisjon mot konsekvensene av krig, deriblant skyhøy inflasjon og innstramminger som har som siktemål å få arbeiderklassen til å betale for den enorme militæroppbyggingen.
Det kan bare bli slutt på krig gjennom avskaffelsen av kapitalismen og dens arkaiske nasjon-stat-system. Det betyr kampen for en sosialistisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen, som forener arbeidere over hele verden i en felles kamp for sosial likhet, demokratiske rettigheter og fred.
Dette perspektivet vil utpensles på det globale online-stevnet for å feire May Day 2023. Stevnet vil streames live, søndag kveld den 30. april, kl. 21:00 norsk tid. Registrer din deltakelse her.