Den innflytelsesrike og nyskapende London-fødte rockgitaristen Jeff Beck døde tirsdag i forrige uke, på et sykehus i nærheten av hans bopel i Riverhall, East Sussex i Sør-England. Ifølge et Facebook-innlegg på onsdag, Beck «pådro seg plutselig bakteriell meningitt» og «døde fredelig». Han var 78-år-gammel.

Som en av mange gitarister som kom til internasjonal prominens under «Den britiske invasjonen» på midten av 1960-tallet og framover, skapte Beck en mengde unike lyder og laget hans egne spilleteknikker der han gikk inn og ut av musikalske sjangre og stiler gjennom tiårene.

Beck har gjentatte ganger blitt oppført som en av de største gitaristene gjennom tidene. Så seint som i 2015 listet et Rolling Stone-panel av toppgitarister og musikkeksperter Jeff Beck som nummer fem, bak Keith Richards (Rolling Stones), Jimmy Page (Led Zeppelin), Eric Clapton og Jimi Hendrix.

Beck har noen ganger blitt referert til som en «gitaristens gitarist» på grunn av hans omhyggelige tilnærming til spillingen, og det faktum at han inspirerte så mange andre kjente utøvere på instrumentet i løpet av hans levetid. Rolling Stone har beskrevet ham som «en av de mest innflytelsesrike gitaristene innen rock.»

Jeff Beck er kanskje fortsatt mest kjent for hans 20 måneder som gitarist i det anerkjente engelske rockbandet the Yardbirds (1965 og 1966). Han ble med i bandet få dager etter at Eric Clapton forlot i mars 1965, på grunn av uenigheter om gruppas retning.

Becks innflytelse var umiddelbart åpenbar på bandets andre album For Your Love, som inneholder hans gitararbeid på tre spor, og Claptons på syv andre. I motsetning til Claptons stringente lojalitet til amerikansk blues, favoriserte og oppmuntret Beck the Yardbirds til å bevege seg i retning eksperimentering og et breiere spekter av påvirkninger.

Da de fleste britiske band fra den tiden beveget seg bort fra «pop»-sounden assosiert med Elvis Presley, Buddy Holly, Little Richard og Chuck Berry, og i retning av en eklektisk miks, bidro Beck med en sterk bluesbase kombinert med rockabilly, så vel som musikalske påvirkninger fra India og Midtøsten.

På tidspunktet for the Yardbirds’ selvtitulerte tredje album i 1966, som halvoffisielt ble kjent som Roger the Engineer, gikk Becks leadgitarspill ut i et aldri før hørt territorium. Som New York Times sa det på onsdag, Becks «stikkende licks og pilende leads på sanger som ‘Shapes of Things’ og ‘Over Under Sideways Down’ la et ekspansivt element til musikken, som bidro til å signalisere den nye psykedeliske rockrevolusjonen.»

Selv om hans tid med the Yardbirds endte i krangel etter en USA-turné i 1966 – han sa seinere: «hver dag i the Yardbirds var en orkan» – fortsatte Beck å eksperimentere med, og mestre den el-gitarens teknologi.

Da han begynte en solokarriere brukte Beck effektgjenstander som gitarens tremloarm [‘the whammy bar’], wah-wah-pedal og fuzz-boks, feedback og forvrengninger for å utvide instrumentets uttrykksspekter, som nesten ingen andre. Han var også banebrytende for visse fingerteknikker med begge hender, som hammer-on, tommelplukking av strengene, bøying av strengene og harmoniske overtoner, som til tider kunne få gitaren til å høres ut som en menneskestemme.

Han dannet Jeff Beck Group i 1967, som inkluderte Rod Stewart på vokal, Ronnie Wood på rytmegitar og forskjellige bassister og trommeslagere, i løpet av de neste årene.

Det er et bemerkelsesverdig faktum at the Yardbirds produserte tre av de mest celebrerte gitaristene i rockmusikkens historie – Clapton, Page og Beck. Mens de to førstnevnte oppnådde massepopularitet, gjorde Beck aldri det.

Mens saken om superstjernestatus i rockmusikk er et resultat av en uforutsigbar blanding av selskapsstøtte, omstendigheter, timing og flaks, ser det ut til at Beck tok en bevisst beslutning om å bevege seg i en retning som ikke var noen garanti for kommersiell eller hovestrømssuksess. Ved å ta hans solokarriere i retning av jazz fusion, gitar-rock og strengt instrumentale bestrebelser, fortsatte Beck ofte å innovere uten de elementene, spesielt vokal, som så mye av populærmusikk som ble spilt på radio var betinget av.

Ikke desto mindre, han fortsatte å motta kritikeres ros og hyllest og ble seks ganger tildelt Grammy Award for Rock Instrumental Performance og én gang for Best Pop Instrumental Performance. Beck ble to ganger tatt inn i Rock and Roll Hall of Fame, én gang som medlem av the Yardbirds i 1992, og som soloartist i 2009.

Det er mange gode eksempler på Becks virtuositet på el-gitar. På hans soloalbum Flash fra 1985 er det et eksepsjonelt gitarakkompagnement til Rod Stewarts vokal på «People Get Ready».

Forøvrig har Beck ei ekstraordinær liste over samarbeid med andre artister på hans resumé. Den lange lista over artister han arbeidet med inkluderer Luciano Pavarotti, Stevie Wonder, Macy Gray, Chrissie Hynde, Joss Stone, Imelda May, Cyndi Lauper, Wynonna Judd, Buddy Guy og Johnny Depp.

Jeff Becks død har utløst en strøm av kommentarer og hyllester på sosialmedier fra de han arbeidet sammen med og de som beundret og lærte av ham.

Steve Hackett, tidligere gitarist i rockbandet Genesis, skrev på Facebook: «Han var banebrytende i bruken av gitarsonikk, romklang, gjentatte ekko, forvrengninger, feedback og så mange flere ting. Jeg ser ham som the tonemeister... Det ene minuttet får han gitaren til å høres ut som en utenomjordisk stemme, det neste brenner opp båndene, men alltid med en flott tone. Hans bruk av tremlo-arma var helt utenfor skalaen, noen ganger fikk han det til å høres ut som et indisk instrument... Han fikk el-gitaren til å synge og han hadde en så sterk innflytelse på meg, og på mange andre.»

Den usedvanlig begavede gitaristen Steve Vai skrev på Facebook: «I gitarspillernes panteoner var Jeff Beck den utvalgte. Han etterlot oss så mye skjønnhet og lys i vår musikkverden. Jeg kan ikke forestille meg landskapet av moderne gitarspill om han aldri hadde vært her, men ettersom alt kommer og går i denne verden, hans bidrag omformet vår fantasi om hva gitaren kan gjøre for alltid. Takk mester. Du gjorde det virkelig, og vi setter så stor pris på deg.»

Adrian Belew, som spilte med Frank Zappa og var et sentralt medlem av King Crimson, skrev på Facebook, «... på bakken som en amerikansk tenåring (da 15-år-gammel og i mitt første tenåringsband, The Denems) her er hvordan det så ut: Eric Clapton forlot The Yardbirds før vi i det hele tatt hadde hørt om dem! Hjertet hans var i bluesen, så han ble med John Mayall’s Bluesbreakers. Uten at vi visste det, anbefalte Eric han vennen Jimmy Page for bandet, og Page anbefalte Jeff Beck.»

«Det skulle ta ei stund før Clapton og Page nådde våre ører. Fra det første minuttet vi hørte Jeff var det ingen andre som ham. HAN VAR DEN FØRSTE. Jimi Hendrix skulle enda komme (i 1967) og det samme gjaldt Eric’s første band Cream, og til slutt Jimmy Page’s Led Zeppelin.»

«Jeffs inflytelser inkluderte blues, men ... var også basert på artister som The Shadows (Englands versjon av The Ventures) Les Paul, Chet Atkins, rockabillygitaristen Cliff Gallup, Ravi Shankar og indisk musikk.»

Beck arbeidet i 1992 med Roger Waters på hans album Amused to Death. Water hadde dette å si om ham: «Jeff Beck er et slags geni. Jeg føler meg virkelig privilegert som har fått arbeide med ham. Han er også en veldig bra fyr, og jeg elsker ham. Men å ha tilbrakt så lang tid i et rom og se ham spille gitar, det er et stort slags privilegium. Noe av det som følger med å lage skikkelige plater og få arbeide med mennesker, er at du tidvis oppholder deg i et rom og ser noen gjøre det.»

Waters fortsatte: «Først av alt, Beck er utrolig teknisk begavet, på måter som resten av oss ikke engang kan begynne å tenke på. Men han har også et utrolig øre. Når du spiller en harmonisk overtone og deretter spiller en melodi med tremloarma, dét er ganske ekstraordinært å høre. Han har den samme utrolige teknikken som Yehudi Menuhin, vet du, eller en hvilken som helst stor klassisk utøver har, for om du tenker på det, måten Jeff spiller gitar på er litt som en hvilken som helst stor fiolinist, fordi intonasjonen er så perfekt og utrolig.»