Ronnie Hawkins, rockabilly-artisten som var mentor for The Band, død 87-år-gammel

Arkansas-fødte Ronnie Hawkins, som en gang promoterte seg selv som «Kongen av Rockabilly» og «Rompin’ Ronnie», døde søndag morgen. Hans kone Wanda informerte Canadian Press i et telefonintervju at han døde fredelig i ei sykehusseng i Peterborough, Ontario, etter å ha slitt med flere nylige helseproblemer.

Hawkins var mest kjent for å ha satt sammen gruppa på fem musikere som senere skulle bli til «The Band». Den største delen av hans musikalske karriere er imidlertid mindre kjent. Hawkins var en utøver og underholder mer enn en musiker. Hans talenter lå først og fremst i hans evne til å underholde på en live scene.

Hawkins, som var født i 1935, som sønn av en skolelærer og en frisør, levde livet på kanten helt fra hans dager på Fayetteville High School. Han tjente seg opptil $ 300 dagen med å transportere whisky mellom Missouri og Oklahoma, der alkohol var forbudt i noen fylker. Hans «souped-up» Model A Ford var designet og trimmet for å kjøre fra politiet om behovet skulle melde seg. Pengene han la seg opp investerte han i lokale nattklubber og musikkspillesteder.

The Band-medlemmene Rick Danko, til venstre, og Robbie Robertson, til høyre, der de opptrer sammen med rockabilly-artisten Ronnie Hawkins under deres avskjedskonsert kalt «The Last Waltz» i Winterland Ballroom, San Francisco, på Thanksgiving day, 25. november 1976 [Photo by Scene from "The Last Waltz"]

Hawkins dannet hans første band før han var uteksaminert fra high school, i løpet av de aller tidligste dagene av rock and roll. Arkansas var en musikalsk smeltedigel, og Hawkins tok alt av det innover seg. (Se WSWS om Sleepy Labeef, også født i Arkansas i 1935. Lenke til engelsk tekst). Countrymusikk blandet seg med blues for å danne rock and roll og «rockabilly», som var det Hawkins betraktet som seg selv å være. Fra den mektige radiostasjonen KFFA i Helena, Arkansas kom «King Biscuit Time», som kringkastet bluesen til svarte musikere som Sonny Boy Williamson, Robert Jr. Lockwood, Memphis Slim, Robert Nighthawk og deres like. Samtidig underholdt omreisende minstrel-show et bredt spekter av befolkningen i det landlige sør.

Memphis var navet i denne musikalske smeltedigel. Plateprodusenten Sam Phillips grunnla selskapet Sun Records, og spilte inn musikken til både svarte og hvite musikere. Han er kjent for å ha startet karrieren til Elvis Presley, som tilfeldigvis ble født bare to dager før Hawkins. Stax Records, et soul- og blueslabel, hadde svarte og hvite musikere i sin stall, og var også lokalisert i Memphis. På sitt høydepunkt skulle platelabelet produsere Otis Redding og Booker T. & the M.G.s. Andre artister, som R&B-gitaristen Chuck Berry, countrystjerna Bill Doggett («Honky Tonk»), og Roy Orbison, som ble ansett som en country R&B-hybrid, dominerte musikkscenen.

I løpet av en seks-måneder-lang periode i hæren, frontet Hawkins ei gruppe svarte musikere, og kalte bandet Blackhawks. Det ble kortvarig, det samme som hans militærkarriere. Etter at han ble fristilt fra tjenesten var Hawkins alltid på jakt etter talent for hans stadig skiftende bandbesetning. Han spilte inn flere demoer i Sam Phillips’ Sun Studios, men de solgte ikke særlig godt.

Ronnie Hawkins and the Hawks, Mr. Dynamo (1959)

Hawkins konkurrerte med showartister som Conway Twitty, Bo Diddley, Jerry Lee Lewis og Little Richard, og var drevet til å gjøre det beste ut av uansett hvilken gruppe han fikk samlet seg. En gang rundt 1957, da han var på søk etter en trommeslager fortalte hans bassist ham om en high school-gutt ved navn Lavon Helm fra Marvell, Arkansas som, selv om han faktisk var gitarist, var et naturtalent på trommene. I 1958, da han hadde tatt sin slutteksamen, reiste han rundt med the Hawks, og ble kjent som Levon.

Hawkins så ikke engang på seg selv som en musiker. Da hans yngre bandkamerater dro til Memphis for å registrere seg for musikernes fagforbund, ble han igjen, og sa: «Hvorfor? Jeg spiller da ingenting.» Han var atletisk og brukte alle hans evner på scenen til å imponere hans publikum. Helm forteller i hans selvbiografiske bok, «This Wheel’s On Fire», om Hawks’ framføringsstil:

Den første gig-en var bare helt stor. Ronnie Hawkins kunne virkelig jobbe et publikum på en fredagskveld. Jeg mener, han hadde dem der han ville ha dem. Han var stor, pen, morsom og hadde en god stemme. Han var en underholder snarere enn en musiker. Han hadde et instinkt for publikumspsykologi, og kunne få det til å gå et bulder tvers gjennom rommet om han ville, bare ved å flikke med håndleddet. Det var denne makta han hadde over mennesker. Vi hadde slått an dette Bo Diddley beat-et, Hawk kom foran på scenen og gjorde sparket sitt, denne kamel-gangen, og ting bare tok av. Ronnie hadde vært profesjonell dykker som tenåring, så han kunne utføre en frontal salto og lande i spagaten, som ville forbløffe deg. Så danset han over og lot som om han trakk opp Will Pop Jones, en stor, sterk gutt som slo så hardt på de piano tangentene at de spratt i været. Gud, den rytmen var fantastisk!

Conway Twitty informerte Hawkins om mulighetene i Canada. Ifølge Helm sa Ronnie til ham: «Han sier de sulter etter et godt band der oppe.» Nattklubbmiljøet i Toronto hadde nok arbeid til å holde dem alle gående.

Der Hawks gikk gjennom flere inkarnasjoner, ble Helm Hawkins’ høyre hånd. Bandet het på et tidspunkt Levon and the Hawks. Et par år med vanvittig turnévirksomhet både i USA og Canada fulgte. Morris Levy, kjent som «gudfaren» til Roulette Records, signerte dem. Bandet spilte inn noen melodier under Hawkins’ navn, deriblant «Mary Lou» og «Forty Days» (en omarbeidet versjon av Chuck Berrys «Thirty Days»), som ble mindre hits.

Hawkins tok bandet sitt ned til New Jersey Shore for å opptre live. Levon Helm beretter om denne opplevelsen:

Klubbene på the Shore trakk rock and roll-fans fra New York og Philadelphia. Snart drev vi turn-away business, m.a.o. utsolgte hus, og trakk nesten like godt som noen av de største showartistene på den tiden, medregnet Sammy Davis Jr., Teresa Brewer og Frankie Laine. Det fikk talentspeiderne til å røre på seg, og snart ble vi kurtisert av plateselskapene i New York, som så på Ronnie som the Next Big Thing. Tross alt, dét året var det et stort tomrom i rock and roll: Elvis var i US Army, Chuck Berry var i fengsel, Jerry Lee var i vanære, etter å ha giftet seg med si tretten-år-gamle kusine, Little Richard var i bedehuskorpset, Conway hadde blitt country, og Buddy Holly var død. Noen sa at rock and roll lå for døden, men at Ronnie Hawkins kanskje kunne redde pasienten.

Til Morris Levys skuffelse foretrakk Hawkins Canada.

Fra slutten av 1959 tok Hawkins med seg den 16-år-gamle kanadiske Robbie Robertson på slep. Han satte sin beste gitarist til å vise ham grunntrinnene, og brakte ham med ned til Arkansas for å få oppleve røttene til rockabilly. Da Robertson hadde bevist seg, la Hawkins seinere til bandet Richard Manuel, Rick Danko og til slutt, innen 1961, den elektroniske keyboardisten Garth Hudson.

Backupmusikerne var i sturdio og gjorde noen reine instrumentale opptak, og bandets nye produsent på Roulette, Henry Glover, fortalte Helm at de var gode nok til at disse musikerne kunne få prøve seg på egenhånd, og at de i så fall burde kontakte ham. Det fikk ballen til å rulle. Gruppa jobbet etter hvert med Bob Dylan og ble seinere til «The Band».

Hawkins og Helm forble tette for resten av deres liv. De ga begge deres liv til deres musikk [engelsk tekst] så lenge de var i stand til det. Helm beskriver Hawkins i «Wheels»:

Den dag i dag er han en god venn og en stor leder, med en utrolig evne til å plukke de beste musikerne og bygge dem til førsteklasses band. Han var umiddelbart likendes, pålitelig og bare en helt naturlig underholder; en av de morsomste gutta jeg noen gang har møtt. The Hawk hadde gått på college og kunne sitere Shakespeare når han var i humør til det. Han var også den mest vulgære og utagerende rockabilly-karakteren jeg noen gang har møtt i mitt liv. Han ville si og gjøre alt for å få sjokkert deg.

Hawkins ble invitert til å opptre med The Band under deres avskjedsforestilling i 1976, «The Last Waltz», som ble filmet av Martin Scorsese.

Hawkins vant i 1982 den kanadiske utnevnelsen Juno Award for årets mannlige countryvokalist. Som bosatt i Canada og «æres»-borger av landet mottok Hawkins flere hyllester for hans livstidslange musikalske prestasjoner.

Loading